PFU truet av NRs holdning

Arne Jensen må gjerne argumentere mot dommene i Schjenken- og kirurgi-sakene, men Redaktørforeningen bør være klar over hvilken risiko man da tar.

Publisert Sist oppdatert

Vi registrerer at Arne Jensen mener de to høyesterettsdommene i Schjenken-saken og Kirurgi-saken er ”urovekkende”. Det er vi enige i. De er urovekkende fordi de samlet gir et inntrykk av at norsk presse er omtrentlig med faktasjekk og realitetsorientering.

Dommene er også urovekkende fordi de har avstedkommet reaksjoner fra Redaktørforeningens tidligere og nåværende ledelse som vi mener undervurderer betydningen av personvernet i pressen. Vi mener begge at dersom mediene ikke var blitt dømt i de to sakene, ville æresvernet langt på vei vært opphevet i norsk presse.

Noen av oss er avhengig av tillit og respekt i vår yrkesutøvelse og i våre private liv. Å sette altfor vide grenser for retten til å krenke enkeltmennesker, vil vi i realiteten utarme ytringskulturen vår. Vi hørte akkurat Einar Øverenget bruke ordet ”krenkingskompetanse” på P2’s Ekko. Det er et godt ord. Det ligger til journalistikkens tunge bør å ha rett til å krenke for å sette fingeren på samfunnsforhold som er skadelige, som unødvendig krenker andres interesser eller på andre måter ikke er ønsket i vår kultur.

Men samtidig må slik krenkende virksomhet utøves med kløkt, redelighet og kunnskap om de forhold vi omtaler. Fremfor alt er det sannhetskriteriet som må være drivende for all journalistikk. Alt hviler på det, også vårt krav om innsyn og åpenhet. Alle som har jobbet med journalistisk virksomhet kjenner godt følelsen: Begynner publikum å tvile på pressens integritet, blir jobben tyngre å utøve. Dører stenges, intervjuobjektene blir engstelige og unnvikende.  

Vi tror de to dommene som Jensen henviser til, er i godt samsvar med den vanlige rettsoppfatningen. Normalt utstyrte mennesker kan forstå og føle fortvilelsen til Schjenken og Kunda som henho.ldsvis ble beskyldt for å være rasist og for å ha røsket ut innvollene til friske mennesker helt uten grunn.

Redaktørforeningen må gjerne argumentere mot de to høyesterettsdommene, men den bør være klar over hvilken risiko den tar ved ikke å gi den minste konsesjon til rettens argumentasjon – eller for den saks skyld nekte å besvare det mest sentrale spørsmålet i denne saken: Er det presseetisk legitimt å unndra informasjon for publikum – informasjon som kan bidra til å balansere saksfremstillingen og samtidig ivareta personvernet til de utsatte personene?

Vi kan ikke fortsette denne debatten uten at Jensen tar tak i vårt viktigste (men langt fra eneste) moment i saken: Avisa Nordlands unnlatelse av å legge frem informasjon som den satt på og som åpenbart kontradikterer den fremstillingen som den omtalte pasienten hadde gitt, og som avisa senere gikk god for på lederplass.

Det kan da umulig være holdbart ikke i det hele tatt å nevne at legen har en annen oppfatning enn pasienten av hvorvidt det var gitt samtykke til operasjonen? Jensen kritiserer oss for at vår bruk av begrepet ”relevant faktainformasjon” dreier seg om en ”påstand” fra kirurgens side. Vi har ingen problemer med å være enig i det. Men å godta at AN har rett til å la være å bringe denne ”påstanden” fra legens side, ville jo i realiteten oppheve alle krav til samtidig imøtegåelse. Jensen vet like godt som oss at VVP-punkt 4.14 ikke stiller noe krav til at samtidig imøtegåelse må basere seg på en form for objektiv sannhet for å settes på trykk.

Poenget med å slippe til den annen part er todelt: For det første bygger imøtegåelsesretten opp under faktabredde- og balansekravet i journalistikken - ”det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder,” som det heter i VVP 3.2. Man kan da ikke bare glemme at man sitter på relevant faktainformasjon fordi den ikke passer inn i journalistens forestillingsverden eller dramaturgiske fremstilling?

Fordi Avisa Nordland brøt dette prinsippet, har vi hevdet at vi i denne saken i realiteten står overfor en ny romkvinnesak. At denne er en skamplett på norsk journalistikk, synes det å herske bred enighet om.

Det andre poenget med imøtegåelsen er at den har med en ufravikelig demokratisk rett å gjøre. Når noen (særlig i et redaktørstyrt massemedium) anklager meg for noe, har jeg av rene ytringsfrihetsårsaker en rett til å få uttale meg - samtidig. Ikke dagen etter, ikke som et ledd i ”den løpende nyhetsdekningen” eller gjemt bort som en sidesak i en internettutgave.

Å nekte meg dette er totalitært og selvsagt umoralsk. Arne Jensen må gjerne mene at legen, i dette tilfellet, ikke hadde noe vesentlig å bringe til torgs. Han har til og med rett til å mene at legen lyver, men han har ingen rett til ikke å trykke ”påstandene”. At Avisa Nordland brøt dette prinsippet i kirurgisaken, er det som opprører oss. Dette strider mot alt det vi har lært, praktisert – og lært bort – om god presseskikk.

Jensen skriver at når legen ikke var villig til å benytte seg av sin rett til samtidig imøtegåelse, ble det journalistiske arbeidet med saken – og sakens opplysning (les: hva som er sant eller ikke) vanskeliggjort. MEN: Avisa satt jo nettopp på legens versjon – i et brev som han hadde sendt Helsetilsynet, et brev som journalisten hadde hatt, antakelig i lengre tid. Hvorfor skal det være så vanskelig å få aksept fra Redaktørforeningens ledelse på at dette ikke holder mål?

Selvsagt er det riktig at Lillian Olsen (pasienten) benektet at hun hadde gitt samtykke til inngrepet som ble utført. Det går jo entydig frem av ANs artikler og er hele essensen i noe av vår kritikk av avisa. For i brevet fra legen til Helsetilsynet står det inngående beskrevet hvordan og under hvilke omstendigheter dette samtykket ble gitt. Like fullt unnlot ANs journalist å opplyse om dette. Dette dreier seg ikke om en journalistikk som var blitt ”vanskeliggjort” – det dreier seg om en grov unnlatelsessynd!

Vi gjentar: Vårt poeng i denne saken er å få en konsesjon fra redaktørenes interesseorganisasjon om at ANs handlemåte ikke er etisk akseptabel. Hvis ikke pressens organisasjoner kan enes om dette, vil hele selvjustisordningen kunne stå i fare. Det var nettopp mangel på ”krenkelseskompetanse” som førte britisk presse ut i ulykke, og som har endt opp med en ”PFU-ordning” som både Jensen og vi sikkert er enige om ville kle vårt samfunn svært dårlig.

Lottelise Folge, redaktør i Legekunsten

Carl-Erik Grimstad, førsteamanuensis i journalistikk, Norges kreative Høyskole

Powered by Labrador CMS