Er vi flinke nok til å granske oss selv?

KOMMENTAR: Selvkritiske spørsmål kan gi god uttelling, skriver Haakon Eliassen.

Publisert   Sist oppdatert

Lokalavisredaktør Jon Martin Larsen forstår muligens ikke mitt budskap eller formen på dette. Redaktøren leverer en forsvarstale hvor han legger betydelig vekt på å fremholde kvaliteten i egen redaksjon. Jeg betviler ikke at den er god.

Det som er synd er at Larsen hopper rett ned i skyttergraven og forsvarer seg fortløpende mot argumenter og påstander som han etter mitt syn feiltolker.

Jeg har ikke beskyldt Larsen eller hans redaksjon for noe som helst. Jeg spør om pressen er flink nok til å overvåke seg selv og avdekke misbruk av posisjon og makt. Dernest påpeker jeg at jeg er overbevist om at noen misbruker sin makt slik at de selv, og/eller en annen part blir tilgodesett uten at dette avdekkes. Oppsummert mener jeg at slike etiske overtramp og mulige lovbrudd kan bli langt mer skadelig for pressens omdømme enn de plagiatsakene vi så langt er gjort kjent med. Påstanden er begrunnet i mitt forrige innlegg.

Transparens

Jeg er skråsikker på at det store flertallet av kolleger i vår bransje er solide, ærlige og rettskafne mennesker. At selvsensur, kritisk sans og transparente redaksjoner virker forebyggende og avskrekkende på de som måtte la seg friste til å misbruke sin posisjon i pressen.

Hvis Larsen ikke feiltolker meg, er han rykende uenig. I så fall betyr det at Larsen utelukker at det i bransjen vår finnes uærlige sjeler som misbruker sin posisjon/makt for å mæle egen eller andres kake. Det er i mine øyne i beste fall en naiv og arrogant holdning.

Misbruk av makt og posisjon hvor en skaffer seg selv og/eller andre utilbørlige fordeler, skjer daglig over alt. Selv i systemer hvor etikk og moral er en grunnleggende faktor utover det normale. Kirken, politiet, helsevesenet og politikken er eksempler på dette. Mange saker er avslørt av dyktige kolleger og redaksjoner landet over. Grundig og uredd journalistikk premieres ofte etter at mektige personer, institusjoner og systemer er kikket i kortene. Hvordan kan vi vite at det ikke skjer i vår bransje?

Ikke PFU

Når jeg spør om pressen er flink nok til å «avsløre» uakseptable forhold i eget hus snakker jeg ikke om de tradisjonelle PFU-sakene som handler om brudd på etiske normer som alle redaktørstyrte medier har forpliktet seg til å følge. Her har vi et godt system hvor «klassiske» PFU-saker synes å bli godt ivaretatt.

Forhold og saker jeg frykter kan ramme pressen hardere enn plagiatsaker og stofftyveri, er av ulike og naturlige årsaker ikke kjent for offentligheten. Heller ikke PFU. Det er et viktig premiss når jeg problematiserer og stiller spørsmål ved pressens evne til å overvåke seg selv.

Larsen oppfordrer meg i sitt innlegg til å gjøre «som jeg skriver, å strebe etter å være like gjennomsiktig». Og ber meg underbygge serien med påstander med faktiske tilfeller.

Det virker som Larsen ikke forstår at jeg inviterer til en dypere selvransakelse. Jeg ønsker å skjerpe sansene og vil at vi alle skal stille oss selv spørsmålet: Er vi flinke nok til å granske oss selv? Jeg kjenner ingen konkrete saker, men betyr det at de ikke finnes? Dette er jo kjernen i min hypotese.

Larsen skriver: «Eliassen mener det er bloggere og privatpersoner som tilslutt skal passe på redaktører og andre i mediene gjør en skikkelig jobb. Ja, gjerne det også. Men Eliassen bør anerkjenne, like mye som meg, at journalistikken er en profesjon og at få bloggere og privatpersoner har et så definert oppdrag som vi redaktører og journalister har.»

Mitt poeng er at andre aktører på utsiden av redaktørkollegier og nyhetsredaksjoner vil ta seg av deler av vaktbikkjefunksjonen, om vi ikke klarer det godt nok selv. Flere ganger har aktører på utsiden av pressen gjennom blant annet sosiale medier fylt denne rollen, også i forhold til å avsløre plagiatsaker. Og dette vil skjer oftere i fremtiden, tror jeg.

Selvkritisk

Larsen skriver at jeg, sammen med andre kommentatorer, «mesker meg i andres udugelighet» under debatten om tillitskrisen i journalistikken. Jeg mesker meg ikke i andres udugelighet og jeg nevner ikke noe om udugelighet. Og når Larsen avslutter med å påstå at jeg åpenbart har en agenda med mitt innlegg, å ta «noe» eller «noen», så vet jeg ikke om jeg skal le eller gråte. La meg for ordens skyld forsikre om at Larsen tar feil.

I journalistikken handler det ikke nødvendigvis om å «ta noe eller noen». Larsen sitt forsøk på å ta brodden av noen selvkritiske spørsmål, blir nesten absurd. Et tips å ta med seg videre: Hva med å tenke det utenkelige? Og stille de ubehagelig spørsmålene?

Det kan gi god uttelling.

Haakon E. H. Eliassen jobber til daglig som reporter i TV 2.