A-pressen - tenk det da, Edda!

Denne leserkommentaren er skrevet av Tore Lindholt etter en henvendelse fra Journalisten på bakgrunn av et innlegg av Lindholt trykket i Romerikes Blad tirsdag 29. mai.

Det var en gang. Slik starter gjerne eventyrfortellinger, men det var også en gang man hadde såkalte «partiaviser» i vårt land. Det har man ikke lenger og pressens folk er glad for det, har jeg forstått. Dette folket er dermed blitt frigjort, men frigjort til å utrette hva og til å utvikle avisene til hva?

I desember i fjor inngikk A-pressen avtale om kjøp av de aviser som er eid av Edda Media. Det inkluderer kjøp av det som vel fortsatt kan kalles «borgerlige» aviser, altså aviser som politisk sto for noe annet enn det A-presseavisene sto for, den gang det politiske ståsted var klarere og av mer forpliktende karakter enn i dag. Kjøpet av Edda-avisene vil gi A-pressen en vesentlig høyere markedsandel i visse områder enn det som er tillatt etter medieeierskapsloven. Medietilsynet har derfor nylig nedlagt midlertidig forbud mot oppkjøpet.

Jeg må innrømme at jeg ble litt overrasket over det midlertidige forbudet, ikke fordi Medietilsynet gjorde noe uriktig, men fordi det gjorde det rette. Det pleier ikke alltid å være tilfellet der den store politiske A er å finne på flere sider av bordet og i flere ledd av beslutningsprosessene. Og A-pressen selv har til og med et indirekte statlig eierskap ved at staten er majoritetseier i det børsnoterte Telenor som eier nærmere halvparten av A-pressen. Uavhengig av det aktuelle Eddakjøpet synes det ikke naturlig at staten skal være en betydelig aviseier – enten det er tale om et direkte eller indirekte eierskap.

Er så A-pressen, med sin historie og avisportefølje, skikket, for ikke å si den best skikkede, til å være eier av de borgerlige avisene i Edda Media? Det er vel, kanskje, ikke noe som Medietilsynet skal vurdere, men er det derfor et spørsmål som det er irrelevant å stille? Selv om «partistyringen» av avisene er en saga blott, betyr vel ikke det at det idémessige ståstedet også er gått ut av historien? Eller er det bare pengene som nå skal telle også når aviser skifter eiere?

Min interesse i denne saken har sammenheng med at jeg abonnerer på Romerikes Blad (RB), den opplagsmessig største av dagens A-presseaviser. Foranlediget av A-pressens kjøp av Edda Media, har jeg i flere innlegg i RB tillatt meg å fremføre kritiske synspunkter på avisens utvikling og A-pressens eierrolle. Jeg har blant annet tillatt meg å påpeke at A-pressen istedenfor år for år å hente ut titalls millioner kroner i konsernbidrag, burde ha satset noen av disse millioner på å styrke den redaksjonelle kompetanse og avisen som kvalitetsprodukt.

Problemet her er ikke bare pengestrømmen fra RB til A-pressen, men også – slik jeg ser det – utviklingshemmende forhold som lett følger med konsernstyringsmodellen. I aviser som har en klar lokal forankring både eierskapsmessig og hva gjelder styret og ledelsen, vil markedsområdets og abonnentenes forventninger og krav bli oppfattet og hensyntatt av ledelsen og styret på en helt annen måte enn der denne lokale forankring mangler. I en konsernmodell vil derimot ledelsen/styret i de lokale/regionale aviser være opptatt av hva konsernledelsen tenker og mener, og av å fremstå som den flinkeste i klassen i konsernledelsens øyne. Dernest vil man i konsernledelsen selv være interessert i ikke bare å ta seg av oppgaver som gjør det mulig å hente ut stordriftsfordeler, men trolig også av å engasjere seg i de faglig mer spennende redaksjonelle oppgaver i lokalavisene. Dette vil i så fall føre til en svekkelse av den kompetanse, og vilje til egenutvikling, som de enkelte aviser i konsernet selv bør ha for å kunne lage et stadig bedre avisprodukt. Dette problemet vil forsterkes i den grad konsernledelsen er mer opptatt av å hente ut konsernbidrag enn av å utvikle de enkelte aviser redaksjonelt.

Ut fra mitt kjennskap til borgerlige aviser er jeg tilbøyelig til å mene at den redaksjonelle standard, herunder den etiske standard, gjennomgående ligger på et høyere nivå i disse avisene enn den gjør i den største avisen i A-pressen, som jeg leser daglig. Derfor vil jeg også tro at Edda-avisene ville gå en bedre redaksjonell fremtid i møte om de overtas av Polaris Media som har Adresseavisen som sitt «flaggskip». Polaris Media står i mine øyne for en redaksjonell kvalitet og kompetanse som ligger betydelig over hva A-pressen kan by på. Jeg har oppfattet at Polaris Media gjerne vil kjøpe Edda-avisene og kan gjøre det uten å komme i strid med medieeierskapsloven.

 A-pressen eier et stort antall relativt små lokalaviser. Den opplagsmessig største, RB, har et opplag på i overkant av 30.000. Den største avisen i Polaris Media, Adresseavisen, har et opplag på godt over det dobbelte. Det tilsier i seg selv at Polaris Media har vesentlig mer å tilføre Edda-avisene kompetansemessig og ledelsesmessig. De svakheter jeg har nevnt foran hva angår konsernstyringsmodellen, vil trolig være vesentlig mindre i Polarissystemet enn jeg mener de er for A-pressen.

Eierskapsmessig burde også Polaris Media stå sterkere hensett til Edda-avisenes idémessige ståsted. Lokaliseringsmessig kan det heller ikke være noen ulempe at Polaris Media ikke har tilhold i Osloområdet. Hensynet til å styrke utviklingen av mangfoldet i norsk presse taler utvilsomt også for at Polaris Media får overta Edda-avisene.

Jeg skulle derfor ønske at A-pressen ville være mer opptatt av å gjøre sine egne aviser bedre enn av å bli stor og sterk som aviseier. For igjen å nevne Romerikes Blad; Den markedsposisjonen avisen har i sitt dekningsområde har gitt avisen grunnlag for store annonseinntekter som kunne – og burde – ha blitt nyttet til kompetansestyrking og kvalitetsøkning i RB. I stedet er RB blitt en avis i klar tilbakegang i det området som har den største befolkningsveksten i landet.

Når det er situasjonen for den opplagsmessig største avis i A-pressen, hva får A-pressen til å tro at den er egnet og skikket til å overta Edda-avisene? Er det at «money talks», og at A-pressens penger taler høyest?