De nye PFU-sjefene Alf Bjarne Johnsen og Kjersti Løken Stavrum har maktet det Per Edgar Kokkvold aldri klarte: å redusere antall 4.14-fellelser. Hvordan? Ved å endre spillereglene.
Vær Varsom-plakatens (VVP) punkt 4.14 gir den som angripes med sterke beskyldninger rett til samtidig imøtegåelse. Kokkvold trengte åtte tettskrevne sider (30 000 tegn) i sin og Norsk Presseforbunds 4.14-veileder på å forklare hva dette så sentrale prinsippet i journalistikken faktisk innebærer. Veilederen er basert på PFUs tidligere uttalelser, og det som inntil nylig var etablert som sikker presseetikk de siste 20 årene.
Øker kravet til beskyldningens styrke
Et avgjørende kriterium for å avgjøre om VVP 4.14 er brutt eller ikke, er i mange klagesaker om beskyldningene var sterke nok til å utløse retten til samtidig imøtegåelse. Hvor sterke må de være? Kokkvold svarer slik i 4.14-veilederen:
”Det er bare sterke angrep av faktisk art, dvs etterprøvbare beskyldninger, som utløser imøtegåelsesretten. (…) En påstand om ’ekstravagant pengebruk’ utløser retten til samtidig imøtegåelse selv når det dreier seg om kongefamilien (PFU-sak 091/13).”
I oktober 2014 behandlet PFU en klage fra lederen av kontrollkomiteen i Norges Korforbund på Ukeavisen Ledelse (PFU-sak 224/14). Ukeavisen publiserte blant annet følgende:
”Korforbundets egen kontrollkomite kjører sololøp og er ute av kontroll (…) Dersom kontrollkomiteen hadde tatt sitt ansvar som kontrollorgan på alvor, så burde de grepet fatt i dette forholdet”.
Ukeavisen Ledelse kontaktet aldri kontrollkomiteen og dets leder. De ble ikke tilbudt samtidig imøtegåelse. I Kokkvolds tid ville slike beskyldninger resultert i en soleklar 4.14-fellelse når den angrepne part ikke fikk mulighet til å ta til motmæle. Hva kom Kjersti Løken Stavrum, Kjell Nyhuus, Alf Bjarne Johnsen og resten av PFU til? At beskyldningene ikke var sterke nok til å utløse 4.14-retten, og at det derfor ikke var brudd.
Når beskyldninger som ”kontrollkomiteen er ute av kontroll, tar ikke sitt ansvar på alvor, gjorde ikke jobben sin”, ikke lenger utløser 4.14-retten til samtidig imøtegåelse, er det dekning for å si at nye PFU bygger ned det vern presseetikken tidligere har gitt den som angripes i pressen. Alle skjønner at antall 4.14-fellelser da går dramatisk ned.
Trenger ikke lenger konfrontere direkte
Er den angrepne part blitt konfrontert med beskyldninger og påstander på en direkte og konkret måte? Før Løken Stavrum & Johnsen var dette i svært mange klagesaker avgjørende for vurderingen av hvorvidt VVP 4.14 er overholdt eller ikke. I 4.14-veilederen står følgende på første side:
”4) Den angrepne skal klart og tydelig bli presentert for det konkrete innholdet i beskyldningene.”
Johnsen ble leder for PFU i august i fjor. Så vidt man vet, har han deltatt på til sammen 12 PFU-møter. I en kommentar på Journalisten.no skriver Johnsen blant annet følgende om den kontroversielle ”Ballade-saken” (PFU-sak 225/14), som PFU behandlet første gang i oktober 2014:
”Klager fikk så oversendt all tekst som angikk Kontrollkomiteen, hentet fra en intern rapport i Norges Korforbund. Fristen for tilsvar ble satt om lag 20 timer etter at klager hadde mottatt den kritiske delen av rapporten.”
Vi får tro at PFU-lederen her mener samtidig imøtegåelse og ikke tilsvar, som jo er noe ganske annet i presseetisk forstand. Johnsen underslår at e-posten med rapportutdraget ble sendt ti minutter etter midnatt på publiseringsdagen, og at klager, kontrollkomiteens leder, var på reise fra landsmøte på Gardermoen og hjem til Tennevold, et lite sentralt sted i Troms.
Men Johnsens virkelig grove utelatelse av sentrale faktaopplysninger, er at Ballade-redaktør Ida Habbestad i e-posten med rapportutdraget skrev følgende:
”Vi vurderer dette på nytt i morgen formiddag ut fra det informasjonsbildet vi har da. Vi ber deg om å være tilgjengelig dersom du ønsker å kommentere det vi eventuelt går ut med.”
Rapportutdraget var på 6.481 tegn og inneholdt et tosifret antall meget sterke beskyldninger og personangrep. Klager fikk aldri vite at Ballade skulle publisere hele utdraget. Derfor skrev han en generell kommentar til rapporten, og sendte den til redaksjonen. Denne kommentaren aksepterte altså PFU som fullgod imøtegåelse av 6.481 tegn med grove beskyldninger. Skulle klager imøtegått samtlige, som han ifølge presseetikken i hvert fall tidligere hadde krav på, måtte han ha skrevet minst 10.000 tegn.
I et sjeldent partisk sakssammendrag presterte PFUs saksbehandler Kjell Nyhuus (66) å utelate den helt sentrale og avgjørende faktaopplysningen om at klager ikke fikk vite hva som skulle publiseres. Og dette er nok en del av forklaringen på hvorfor ingen av PFU-medlemmene, med unntak den mest erfarne av dem, Eva Sannum, syntes å ha vært klar over at klager aldri fikk vite hvilke beskyldninger som ville bli publisert.
Klagebehandling ”under pari”
Alf Bjarne Johnsen følger en lang og velkjent pressetradisjon: Innrøm aldri feil! Avfei all kritikk, og angrip kritikere for å være partiske!
Ifølge Johnsen er ”bakgrunnen” for min kritikk av PFUs behandling av Ballade-saken “at han selv ikke har nådd fram i en klage han har bidratt til”. PFU-leder Johnsens polemikk kjennetegnes ved hans utelatelser av kompliserende fakta. Men Johnsen vet meget godt at jeg aldri har hatt noe med hverken klagen eller tilsvaret å gjøre. Jeg fulgte Journalisten.no’s web-tv-overføring i oktober, og så straks at PFU behandlet saken på en skandaløs måte. Hvorpå jeg pro bono tilbød meg å hjelpe den 75 år gamle klageren, for øvrig Johnsens gamle ungdomsskolelærer, med å skrive en anmodning om ny behandling i PFU.
Anmodningen ble tatt til følge og fikk PFU-sekretariatet til offentlig å innrømme at klagebehandlingen i oktober i fjor var ”under pari”. Hvem er det som har mest å forsvare i denne saken, Johnsen?
PFU-farse
Følgende er en ordrett gjengivelse av hva som ble sagt da PFU behandlet klagen på Ukeavisen Ledelse, etter at Nyhuus hadde lest opp sin og Løken Stavrums innstilling til uttalelse:
Johnsen: ”Da bikker det motsatt vei fra sekretariatet. Er det noen som ber om ordet? Eva?” Eva Sannum: ”Nei, jeg bare så på deg!”
Johnsen: ”Da er vi enige om den. Da er den ferdig behandla, og Ukeavisen Ledelse har ikke brutt god presseskikk.”
Som klager må man i 2015 forvente at PFUs klagebehandling på en dårlig dag er lite annet enn en farse. Selv har jeg derfor begynt å takke nei til forespørsler om å bistå folk som har et godt grunnlag for å klage til PFU. Etter at Kokkvold gikk av, er det også blitt stadig mindre meningsfylt å overvåke PFU og forsøke å ansvarliggjøre utvalget. Det er bortkastet tid.
Alf Bjarne Johnsen og Kjersti Løken Stavrum blir sikkert glade for å slippe en plagsom kritiker. Men de bør kanskje ikke glemme at pressens ”Raison d’être”, er kritikk av maktutøvere. Makt korrumperer, og alle som utøver makt trenger kritikere. Johnsen og Løken Stavrum er blant de første til å påpeke betydningen av kritisk journalistikk. Det er bra. Men kritikk som rammer dem selv, liker de dårlig.
