PFUs leder Alf Bjarne Johnsen leser opp hovedkonklusjonene fra behandlingen av den såkalte monsterklagen i sommer. Redaktørenes representant i utvalget, Alexander Øystå og generalsekretær Kjersti Løken Stavrum i Presseforbundet til venstre. Journalistenes representant Martin Riber Sparre til høyre. Arkivfoto: Glenn Slydal Johansen
PFUs leder Alf Bjarne Johnsen leser opp hovedkonklusjonene fra behandlingen av den såkalte monsterklagen i sommer. Redaktørenes representant i utvalget, Alexander Øystå og generalsekretær Kjersti Løken Stavrum i Presseforbundet til venstre. Journalistenes representant Martin Riber Sparre til høyre. Arkivfoto: Glenn Slydal Johansen

Pressen krever åpenhet av andre, men lukker selv dørene til PFU

KOMMENTAR: Behandlingen av Eide-klagen tirsdag viser at det er på tide med økt offentlighet fra pressens etikkvokter.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over seks år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

I sommer vant kirurg Per Kristian Eide fram med den såkalte monsterklagen som blant annet førte til at Pressens faglige utvalg (PFU) felte TV 2 for brudd på god presseskikk.

Denne uken lå en ny klage på TV 2 fra kirurgen på PFUs bord. Den var innstilt til såkalt forenklet - eller «fri» - behandling fra generalsekretær Kjersti Løken Stavrums og PFU-sekretariatets side. Det betyr ifølge Norsk Presseforbunds egen ordliste at de «mener det er åpenbart grunnlag for å fastslå at det ikke foreligger brudd på god presseskikk».

Forenklede saker blir forelagt utvalget, som vanligvis slutter seg raskt til sekretariatets innstilling. Det skjedde ikke i denne saken. Utvalget sendte den tilbake til sekretariatet for full klagebehandling. Det betyr en tilsvarsrunde der TV 2 for første gang skal uttale seg om klagen, og at saken kommer opp igjen på nyåret.

Journalisten nektet innsyn

Journalisten.no ønsket å være tilstede da utvalget skulle ta stilling til sekretariatets innstilling. Det ble vi nektet. I de rundt 50 minuttene saken ble diskutert, var pressen henvist til gangen. Behandlingen gikk for lukkede dører.

Forklaringen var at klagen tilhører samme sakskompleks som monsterklagen, som også gikk bak lukkede dører. Årsaken til de lukkede dørene skal være hensynet til «personsensitive opplysninger».

Etter møtet sa utvalgsmedlem Martin Riber Sparre at dersom det er det minste fnugg av tvil i utvalget, sendes saken til full klagebehandling. Men hvorfor tok da diskusjonen nesten en time? Det får vi ikke vite. Hvorfor er det viktig å vite? Fordi vi kjenner til at det var stor intern uenighet i utvalget under behandlingen i sommer. Flere av fellelsene skjedde med dissens.

PFUs lukkethet i denne saken overfor offentligheten står i merkelig kontrast til hva presseorganisasjonene krever for seg selv i andre saker. Presseforbundets eget Offentlighetsutvalg publiserer jevnlig uttalelser som tar til orde for økt offentlighet fra andre.

Det er selvsagt forståelig at det kan være opplysninger i behandlingen av Eides klage som ikke skal nå offentligheten. Men det er et anvar som ansvarlige publikasjoner som Journalisten.no er seg bevisst, og noe vi tar. Vi er også underlagt og følger Vær Varsom-plakaten. Medier har et informasjonsansvar, ikke informasjonsplikt, som jeg har lært av Presseforbundets tidligere generalsekretær Per Edgar Kokkvold.

Når mediene selv argumenterer for svært høy grad av offentlighet fra andre, vises det nettopp til dette etiske regelverket vi har pålagt oss selv. Journalisten.no ville selvsagt ikke publisert sensitive opplysninger om pasienter eller andre om vi hadde overvært PFU-behandlingen tirsdag. Men vi ville ha visst mer om hvordan PFU forholder seg til den nye klagen, hvilke argumenter som kom fram rundt bordet og hvordan utvalget behandler såkalte «frie» saker. Eller om det ble tatt til orde for å akseptere sekretariatets innstilling.

Interessert i nyheter og debatt om medier? Følg Journalisten.no på Facebook og få nyhetene i strømmen din:

 

Redaktøransvar

Et annet argument mediene løfter opp for en høy grad av offentlighet og innsyn fra andre, er redaktøransvaret. Det er ikke andre organer som skal påta seg ansvar for hva et medium skal publisere. Det ansvaret hviler på mediet selv.

Som her, fra pressens egen argumentasjon for at åstedsledere fra nødetater ikke skal nekte fotografer å filme et åsted med droner ut fra en bekymring om hva som publiseres (min utheving):

«Ut i fra en tanke om at “det vil være uheldig om mediene publiserer bilder på et så tidlig tidspunkt”, nedlegges forbud eller begrensinger med henvisning til sikkerhet. I tillegg til det åpenbare, at åstedsleder her griper inn i det som egentlig er et redaktøransvar, gjør det også jobben vanskeligere for åstedsleder som må gjøre presseetiske vurderinger i en nødsituasjon.

Konsekvensene blir ofte at man blir strengere enn det man trenger å være. Å overlate dette ansvaret til mediene, fører ikke nødvendigvis til at mer blir publisert. Tvert imot stiller presseetikken strenge krav til varsomhet ved omtale på et tidlig tidspunkt ved ulykker og andre type hendelser. Men det plasserer ansvaret der det skal være – nemlig hos mediene. Nødetatene må ha tillitt til at mediene håndterer materiale fremskaffet med ny teknologi på samme måte som vi håndterer materiale som har blitt til gjennom filming fra bakkenivå.»

Det er Journalisten som må ta ansvar for hva vi publiserer, ikke PFU på vårt vegne. Hvorfor har ikke pressens eget organ tillit til at medier som dekker PFU tar dette ansvaret?

Tillitsbasert

Nettopp høy tillit er bakgrunnen for at mediene får stor grad av innsyn et annet sted, nemlig i rettspleien. Normalt er rettsmøter offentlige, men retten kan pålegge journalister begresninger. Rettsmøter kan holdes for lukkede dører, men selv da kan journalister ifølge domstolene ha adgang. Selv i strengere tilfeller kan journalister få være tilstede, men pålegges referatforbud. Dersom journalister bryter tillitsforholdet de er vist fra domstolen, kan det få konsekvenser.

Hvorfor kan ikke PFU innføre flere grader av offentlighet basert på tillit uten å nekte journalister tilstedeværelse helt?

Dersom medienes eget røkterorgan skal stå for en linje der friheten til journalister som dekker feltet skal innskrenkes, hvordan kan den forvente høy grad av innsyn fra andre?

Gjelder flere saker enn Eides

Spørsmålet om mer offentlighet i PFU er ikke bare isolert til Eide-saken eller forenklede saker, selv om det gjelder dem spesielt. Slike saker er nemlig i kraftig vekst, akkurat som antallet innklagede saker til PFU generelt.

I første halvår av 2010 ble 135 av 144 innkommende klager behandlet i PFU. Antallet forenklede saker var 24, en andel på knapt 18 prosent.

I de seks første månedene av 2015 ble 220 av 259 innkommende klager behandlet. Andelen forenklede saker er skutt i været til 50 prosent, 110 i tallet. «Frie» saker er altså blitt et betydelig fenomen i PFU-sammenheng.

Et forslag til nye vedtekter for PFU som skal behandles av styret i Norsk Presseforbund kommende fredag tar prisverdig nok til orde for en høyere grad av offentlighet. Hovedregelen blir, dersom det vedtas, at «saksbehandlingen i PFU er offentlig».

Men den går ikke går langt nok. Behandlingen av forenklede saker skal nemlig effektiviseres ytterligere. Nå skal ikke lenger hele PFU ta stilling til disse sakene, men snarere et «mini-PFU» bestående av tre personer: en redaktørrepresentant, en journalistrepresentant og en representant fra allmennheten. Som kjent utpekes alle utvalgsmedlemmene av pressens egne organisasjoner.

«Hvis én av disse mener at saken likevel skal underlegges full behandling, er dette tilstrekkelig for at en slik prosess igangsettes,» heter det i forslaget. Denne minutgaven av PFU viser at blir det enda viktigere med mulighet for innsyn i disse sakene.

Moderniser PFUs forhold til offentligheten

I de nye vedtektene heter det også at møter kan lukkes, dokumenter unntas offentligheten og saken anonymiseres «hvis privatlivets fred eller noens personlige forhold skal beskyttes» eller «det vil være særlig belastende for klageren at saken er offentlig».

Det er forståelig at utvalget tar hensyn til klagere som allerede mener hun eller han har opplevd en belastning ved en medieomtale.

Men i saker som avgjøres forenklet er det altså klageren som ikke blir hørt. Offentligheten kan ha behov for å vite begrunnelsen og bakgrunnen, ikke bare i den enkelte sak, men for flere forenklede saker generelt.

Jeg håper at PFU moderniserer sin egen holdning til offentlighet og gir innsyn som i større grad er på linje med hva presseorgansiasjonene krever av andre. Også i tilfeller med full behandling når saker har stor offentlig interesse.

Slik kan forhåpentligvis Journalisten.no få være tilstede og dekke både den nye Eide-saken og andre lignende saker når de kommer opp til full behandling i PFU, samt fremtidige forenklede saker som vi mener er viktige for offentligheten.

Glenn Slydal Johansen er journalist i Journalisten.

Powered by Labrador CMS