Journalistikken blir bedre av at journalistene drar ut og møter folk, mener artikkelforfatterne. Her Sara Finne fra Avisa Hordaland som intervjuer Ivar B. Løne. Foto: Vidar Herre
Journalistikken blir bedre av at journalistene drar ut og møter folk, mener artikkelforfatterne. Her Sara Finne fra Avisa Hordaland som intervjuer Ivar B. Løne. Foto: Vidar Herre

Journalistene må ut av kontorene

KOMMENTAR: Er journalistene nok til stede der folk er?

Publisert Sist oppdatert

Denne kommentaren ble først publisert i Dagens Næringslivs Etter Børs-seksjon.

Avisenes rammevilkår og fremtidige muligheter er en gjenganger i denne seksjonen av Dagens Næringsliv. Med all grunn. Likevel frykter vi i Landslaget for lokalaviser at tankene om den gode journalistikken, hva denne består av, drukner i diskusjonen. I vår satsing Levande lokalsamfunn slår vi et slag for å gå tilbake til røttene, til journalisten som er der folk er, og bringer deres perspektiver fram i lyset. Lesere kan innvende at dette gjør vel journalistene allerede? Svaret er at altfor mye journalistikk både planlegges, utformes og klargjøres innenfor de samme fire veggene. I fremtiden blir dagens utfordringer bare større: Stramme budsjetter, kombinert med stadig flere informasjonsmedarbeidere i privat og offentlig sektor, gjør fristelsen for klipp-og-lim journalistikk større og større. I gamle dager spurte alltid redaktøren om en journalistspire skriver godt, i dag er spørsmålet om hun skriver raskt.

Satsingen til Landslaget for lokalaviser har likevel ikke kommet i stand på grunn av noen akutt krise i lokalavisene. Våre aviser har holdt bemerkelsesverdig god stand; det handler heller om å ta vare på og forbedre det en allerede kan. Vi har valgt den gamle pressehatten som symbol for prosjektet. Den klassiske journalisten visste hvilke steder han måtte gå for å få informasjon. Vi tror at hvis vi ikke løfter opp de grunnleggende journalistiske idealene og fornyer disse, vil avisene miste sin relevans. Det er dårlig medieøkonomi.

Journalister kan kanskje føle seg støtt av beskrivelsen som er gitt ovenfor, men dette handler mest om ledelse: For hva vil egentlig redaktøren med sin avis? Er det nok å bare skrive om problemer? Burde ikke avisa ta mer samfunnsansvar og også legge til rette for å finne løsninger?

Samtidig som medieøkonomien er under press, blir det norske samfunnet vi skal rapportere fra mer og mer komplekst. Befolkningen har rundet fem millioner. En del av befolkningsøkningen skyldes arbeidsinnvandring. Bare i dekningsområdet for avisen Søgne og Songdalen Budstikke utenfor Kristiansand var det i 2012 1167 innbyggere fra land utenfor Norden. De to kommunene har 17000 innbyggere til sammen. Gjenspeiles denne nye virkeligheten i norske aviser? Samtidig har vi den digitale utfordringen. Vi vinner ikke ungdommen bare med gode nettaviser; vi må være relevante i deres liv.

Utfordringene for mediene er altså større enn noen gang. Behovet for gode aviser som speiler folks liv og tar tak i deres utfordringer, er like stor.

Satsingen Levande lokalsamfunn er tuftet på ideene bak public journalism. Dette er en journalistisk arbeidsmetode som ble jobbet fram etter den laveste valgoppslutningen i USA noen gang i 1988. Da var det tid for selvgransking i amerikanske medier. Når media løftet fram personangrep i stedet for spørsmål og saker, var det da rart at velgerne reagerte med kynisme og vendte ryggen til politikken? De neste årene ble det diskutert blant redaktører hva mediene burde gjøre i stedet. Målet ble blant annet å dra flere inn den offentlige samtalen, og med dette bedre demokratiets funksjon: Om folk skal synes det gir mening å delta i samfunnet, må de føle at de blir tatt på alvor.

Fire pilotaviser (OPP, Dølen, Gjesdalbuen og Søgne og Songdalen Budstikke) er godt i gang med å prøve ut denne arbeidsmetoden. Avisene skal ikke bare peke på mangler og feil i lokalsamfunnet, men legge til rette for at innbyggerne finner gode løsninger. Et bedre lokalsamfunn blir skapt der utfordringene er tydelig identifiserte. Lokalavisa må være vaktbikkje, men også iverksetter, gjennom nye møteplasser for avis, innbyggere og makta. Ferske eksempler er Dølens faste ”Midt i verden”-spalte, og Søgne og Songdalen Budstikkes ”caféprat”. Sistnevnte avis har også vært sentral i flere folkemøter. Idealet ligger i filosofen Jürgen Habermas’ idé om den herredømmefrie dialog: Alle kan delta, det handler om kraften av de bedre argumenter, ikke hvilken stilling du har, inntekt, om du er norsk, polsk eller pakistansk.

Det handler om å lytte til, formidle og debattere løsningsforslag fra flest mulig, og på den måten styrke demokratiet ved at flest mulig stemmer blir hørt og sett. Dette er et journalistisk stykke arbeid lokalavisene kan gjøre best, og det er krevende journalistikk. Det nytter ikke å sitte på et kontor og lage telefonintervjujournalistikk med colourbox-bilder som illustrasjon.

Roar Vigeland Osmundsen er redaktør i Søgne og Songdalen Budstikke og Helen Frøyseth redaksjonell fagmedarbeider, Landslaget for lokalaviser (LLA).