At det er farligere for journalister i krig og konflikt kan føre til «fallskjerm=journalistikk»

Gjennomsnittlig drepes én journalist ukentlig i verden. I tillegg utsettes mediefolk for vold, trusler, kidnappinger med mer. De færreste overgrepene blir etterforsket, og gjerningsmennene går dermed fri.

– Journalistene har blitt et mål i seg selv. Før var det en viss beskyttelse i pressestatusen. I dag velger kanskje flere å ligge litt lavt, sier Marte Høiby til Kilden.

Hun er stipendiat ved Institutt for journalistikk og mediefag ved HiOA. Sammen med professor Rune Ottosen intervjuet hun i 2014 journalister og redaktører i syv land fordelt på fire kontinenter. Forskningsprosjektet omhandlet journalisters sikkerhet og ble finansiert av den norske Unesco-kommisjonen.

Les også: Øystein Windstad angrepet i Ingusjetia - saken henlegges

Restriktive

I de gjennomførte intervjuene besvarte flere redaktører at de har blitt mer restriktive med å sende journalister ut på farlige oppdrag. Syria, Irak og Den Sentral-Afrikanske Republikk ble nevnt som spesielt farlige steder å jobbe.

I tillegg har kidnapping blitt en større trussel for journalistene, av lokale militante grupper som Abu Sayyaf Group på Filippinene og Boko Haram i Nigeria, som begge har sverget troskap til IS.

– Ledelsen er ofte strengere enn journalistene. De tar større forbehold, og ønsker å ivareta sikkerheten til sine tilsatte. Men journalistene svarte også at de har blitt mer restriktive med å reise til de farligste områdene, forteller hun.

Mer forsiktige

For noen redaksjoner har dette også med økonomi å gjøre, ifølge forskeren.

– Men på det tidspunktet vi gjennomførte undersøkelsen, ønsket ikke norske redaksjoner å ha mindre dekning av krig og konflikt, eller å bruke mindre penger på det. De svarte at de sender journalister ut i like stor grad som før, men at de er mer forsiktige med hvor de sender dem. De sender dem til andre steder, og ønsker heller ikke å ha journalister ute på farlige oppdrag over lengre tid, sier hun og legger til; Kanskje medfører det mer fallskjermjournalistikk med korte oppdrag der en trekker seg raskt tilbake etter endt jobb, sier hun.

I intervjuer med norske og filippinske journalister og redaktører ble kjønn tematisert. Til tross for en del forskjeller i kultur og praksis i disse to landene, har de til felles at mannlige og kvinnelige journalister kan oppleve ulike trusler når de jobber i konfliktområder. Dette materialet tok Høiby med videre i sitt doktorgradsprosjekt.

– Patriarkalske strukturer forsterkes i krig og konflikt, og det kan påvirke journalister som jobber i konfliktområder. Kvinnelige journalister blir mål både som konsekvens av jobben de gjør, men også fordi de noen steder utfordrer tradisjonelle kjønnsroller ved å jobbe som journalister, sier Høiby.

Les også: Radiojournalister skutt og drept under direktesending

Konkurranse

Selv om de fleste journalister og redaktører besvarte at det var blitt farligere tett på konfliktene, er det stor konkurranse om oppdragene.

– Kvinnelige journalister opplever at de ikke blir prioritert når konflikter tilspisser seg og sikkerheten forverres. Dette gjelder kanskje mer i Filippinene enn i Norge. Men generelt blir kvinnene beskyttet og advart i større grad enn sine mannlige kolleger. Vold og overgrep mot kvinnelige journalister har ført til advarsler og reiseforbud, men det er sjeldent vi stiller spørsmål ved om det av og til kan være farligere for menn – til tross for at over 90 prosent av journalister som drepes årlig, er menn.

Mange journalister fortsetter likevel å fylle samfunnsoppdraget ved å dra ut i felt.

– I vår forskning er det tydelig at færre drar til de mest konfliktfylte områdene nå enn før. Dårligere sikkerhet gjør det vanskelig å få tilgang til de mest konfliktfylte områdene. Ett sted går grensen for hva det er verdt, og engasjementet for jobben må vurderes opp mot egen personlig sikkerhet, sier Høiby til Journalisten.