Derfor glemmer mediene viktige saker

Manglende ressurser, manglende fagkunnskaper, krisetrøtthet, flokkmentalitet og hovedfokus på stoff som selger. Dette trekkes fram som årsaker til at mediene glemmer viktige saker.

Publisert Sist oppdatert

Samfunnsengasjerte privatpersoner, forskere og ansatte ved ulike offentlige institusjoner viste stor interesse da Journalisten og Fritt Ord onsdag arrangerte seminaret «Saken mediene glemte». Journalister og redaktører glimret derimot med sitt fravær.

Salen hos Fritt Ord var full, og vel så det, med tilhørere som både lyttet til panelet og bidro med kommentarer og innspill i debatten. Seminaret tok utgangspunkt i Journalistens prosjekt med samme navn.

Lokket fram teorier

En engasjert Svein Tore Bergestuen fra Kanal 24 fikk som ordstyrer lokket fram ulike teorier om hvorfor mediene overser fundamentale temaer som miljøinformasjonsloven, utvidelsen av de norske områdene i Arktis, humanitære kriser, kristne minoriteter i muslimske land og sponsing og betaling for journalistikk.

Dette er temaene Journalistens jury har valgt ut som de viktigste sakene mediene glemte, bredt presentert i siste papirutgave. Prosjektet skal bli årvisst, og i denne første omgangen fikk juryen inn i alt 92 forslag til saker, opplyste juryleder Guri Hjeltnes innledningsvis.

Bergestuen hadde selv en retorisk presentert teori om årsaken til tausheten rundt de nevnte temaene:

– Jeg håper virkelig at det er fordi vi virkelig har glemt dem. Men jeg er redd det er fordi vi gir blaffen i dem, fordi vi frykter at de ikke vil selge.

Krisetrøtthet

Morten Rostrup, tidligere internasjonal president i Leger Uten Grenser, mener at mediene er rammet av en type trøtthet i forhold til humanitære kriser.

– Krisene har pågått over lang tid, det er en kronisk tilstand. Vi lever i et samfunn i dag hvor vi er veldig nyhetsfokusert, det skal være noe som er spektakulært og nytt. Det er ikke noen nyhet at folk sulter år etter år. Mediene kommer når det er noe som bryter med den normale katastrofetilstanden, for eksempel krigshandlinger, sa Rostrup.

Han mener at konsekvensene av at mediene glemmer viktige saker, er at politikerne ikke blir opptatt av dem. Dermed settes ikke nødvendige tiltak i gang.

– Oppmerksomhet kan føre til viktige endringer, framholdt Rostrup, som også påpekte at norske medier heller ikke er interessert dersom det ikke befinner seg nordmenn i kriseområder.

Ressursspørsmål

Flere, både i panelet og i salen, trakk fram ressurser som en vesentlig forklaringsfaktor.

– Det krever ressurser å finne egne kilder og gå utenom den store flokken. God journalistikk krever ressurser. Det handler om å løfte fram vesentlighetskriteriene, som alltid har vært der. Det er et redaktøransvar å satse på denne typen saker, sa Svein Brurås, førsteamanuensis i mediefag ved Høgskulen i Volda og medlem av Journalistens jury.

Geir Seljeseth, journalist i Nordlys med nordområdene som spesialfelt, mener stort arbeidspress og manglende fagkunnskap spiller inn. Resultatet er at de langsomme konfliktene og den langsomme journalistikken taper.

Rekruttering

– I dag produserer mange journalister altfor mye. Vi må ha noen som bryter med flokkmentaliteten. I tillegg burde vi rekruttere bredere til yrket, ved å få inn flere med en annen yrkesbakgrunn, sa Seljeseth, som også mente det kunne være en fordel for det journalistiske perspektivet at man befinner seg andre steder enn «innerst i en fjord sør i Norge».

Ina Lindahl, advokatfullmektig og jurymedlem, oppfordret journalister til å bruke miljøinformasjonsloven.

– Det er en offentlighetslov som gir rett til gratis informasjon fra private og offentlige virksomheter. Hittil har ingen pressefolk benyttet muligheten til å klage på avslag, fortalte hun.

Ensretting

Overfor Journalisten trekker Svein Brurås fram en annen forklaringsfaktor til at viktige temaer overses, basert på sine egne erfaringer fra utdanningssystemet.

– Det er påfallende hvordan våre studenter forandrer seg. I første semester er de meget kritiske til mediene og skal forandre verden. Så kommer de ut i praksis et par måneder, og da snur det. Da inntreffer det en sosialisering og ensretting, ved at studentene tilegner seg tankegangen ute i redaksjonene. Det ender med at man skriver for kolleger og ikke for publikum.

Samtidig kommer Brurås med en oppfordring til redaktørene om å markere seg tydeligere i forhold til de vesentlige sakene.

– Jeg synes redaktører i dag bør være dristigere og tilrane seg makten igjen. De bør stå fram med meninger, prioriteringer og valg. De er kanskje i ferd med å bli for anonyme, sier Brurås.

Ikke bare penger

Stedfortredende generalsekretær i Norsk Redaktørforening, Arne Jensen, fant å måtte ta ordet på vegne av de svakt representerte redaktørene. Han ønsket å understreke at det er flere forklaringsfaktorer enn manglende ressurser.

– Jeg trodde i utgangspunktet at redaktørene skulle få skylda for alt i denne sammenhengen. Men i stedet er det blitt pengene. Da gjør vi oss selv en stor bjørnetjeneste. Dette handler om både ressurser, kunnskap, engasjement og organisering. Det er en sammensatt dynamikk i dette. Redaktørene må lage en miks, og det handler en del om bevisste valg, påpekte Jensen.

Powered by Labrador CMS