Slik tester Svarttrost-journalistene podkastene sine: – En brutal fase

Fra scenen under Fortellingens kraft-konferansen i Bergen delte Svarttrost-journalistene Synva Hjørnevik og Sindre Leganger sine metoder for å lykkes med historiefortellende podkaster.

Produksjonsselskapet har de siste årene produsert en lang rekke podkaster som har fått stor oppmerksomhet.

Med utgangspunkt i dokumentarserien «Obiora får ikke puste» delte journalistene sin sjekkliste på ti punkter. Podkasten tar for seg historien om Eugene Ejike Obiora, som i 2006 døde som følge av politiets arrestasjon av ham.

I serien medvirker to av de fire politimennene bak pågripelsen, som ikke har uttalt seg offentlig siden året etter Obioras død.

Hvordan gikk Svarttrost-journalistene frem for å folk i tale, og hvordan får de kildene til å snakke i bilder?

Ryggraden i alle prosjekter

Første punkt på journalistenens sjekkliste er å finne en idé med ett hovedspørsmål.

– Akkurat denne idéen ble til på idémøte med redaksjonen. Vi lurte på hvordan denne mannen kunne dø med masse folk til stede, uten at det førte til konsekvenser? Politimannen som tok livet av George Floyd ble jo dømt for drap, innledet Hjørnevik.

Nettopp det ble podkastseriens knagg – å finne svar på hvorfor Obioras død hverken utløste noen rettssak eller andre konsekvenser for politimennenes stilling.

Derfra gjelder det å få en oversikt over selve saken. Svarttrost-journalistene har to dokumenter de jobber ut fra. Ett av dem er en kildeoversikt med alle relevante navn til saken, med kontaktinformasjon og rolle.

– Det dokumentet oppdaterer vi fortløpende under hele prosjektet, og huker av navn når vi eventuelt har gjennomført intervjuer. Slik kan vi dokumentere prosessen vår hele veien, forklarte Leganger.

Det andre dokumentet er en tidslinje, fortsatte han:

– I Excel plugger vi inn alle hendelsene i kronologisk rekkefølge. Ved å ha de to dokumentene sparer vi oss selv for masse jobb senere. Det er alltid ryggraden i prosjektene våre.

På linje med kilden

Etter å ha skaffet seg en oversikt over selve saken, begynner Svarttrost-journalistene å kontakte interessante kilder. Hjørnevik, som beskriver seg selv som konfliktsky, innrømmet at dette ikke er hennes favorittdel av prosessen.

– Men jeg har laget en regel for meg selv om at jeg forsøker å kontakte de kildene jeg har minst lyst til å kontakte først. De er ofte viktig og bærende for prosjektet, og da trenger jeg all tiden jeg kan få.

I «Obiora får ikke puste» var det viktig å få politimennene i tale. Særlig mannen Svarttrost kaller Petter, som i pressen har blitt omtalt som hovedmannen bak dødsfallet.

– Jeg begynte med å sende Petter en sms hvor jeg forklarte hvem jeg var og hva jeg ville. Hvis man ringer vet man aldri hva den andre holder på med, og man kan få blankt nei basert på timing, forklarte Hjørnevik.

I tillegg pleier hun å legge seg på linje med kilden i den skriftlige kommunikasjonen, for eksempel med bruk av emojies, for å minske avstanden mellom seg selv og intervjuobjektet.

Snakke i bilder

Parallelt med den første kildekontakten lager journalistene et tredje dokument: En episodeoversikt. Selv om det er tidlig i prosessen utarbeider de en oversikt over hvordan de kan se for seg at historien bør fortelles over x antall episoder.

– Vi har ofte ikke helt kontroll på hvem som stiller til intervju på dette tidspunktet, men oversikten er et slags drømmescenario. Det tvinger oss til å finne vendepunktene i materialet vårt, og porsjonere dem ut over episodene, sa Leganger fra scenen.

Selv opplever han det ofte som vanskelig å umiddelbart se vendepunktene i eget materiale. Da bruker han en teknikk han kaller «men så»-metoden.

– Om du har lyst til å bruke en sånn formulering, da er du i nærheten av et vendepunkt.

Svarttrost-journalistenes femte sjekkpunkt er å forberede spørsmål til kildene. Episodeoversikten gir dem en pekepinn på hva som skal vektlegges i intervjuet og hvilke scener de er nødt til å ha med seg hjem.

– Jeg opplever spørsmålsark som god støtte. Helt øverst på arket lager jeg en notis til meg selv om ting jeg må huske å si til intervjuobjektet før vi starter. Praktiske ting som premissene og ut med tyggisen – alle de tingene som ikke er gitt, sa Hjørnevik.

Derfra følger spørsmålene sakens tidslinje i kronologisk rekkefølge.

Ubehag med kritiske spørsmål

I historiefortellende podkaster gjelder det å fortelle historien i bilder, forklarte de to journalistene. Og det gjør ikke nødvendigvis alle kildene av seg selv.

– Vi prøver å få dem til å gjøre det gjennom måten vi stiller spørsmål på. Den historiske presens-metoden er veldig effektiv, forklarte Leganger.

Etter forberedelsene begynner Svarttrost-journalistene å gjennomføre intervjuene. Da gjelder det å fikse en setting hvor både de og intervjuobjektet sitter komfortabelt.

– Jeg vil gjerne sitte ved siden av – ikke overfor som i en avhørssituasjon. Ikke alle er komfortable med å holde øyekontakt over så lang tid. Derfra starter jeg med starten, som i Petter sitt tilfelle var hvorfor han ville bli politimann, forklarte Hjørnevik.

Som tidligere nevnt beskriver hun seg selv som konfliktsky, noe som også viser seg når hun må stille de mest kritiske spørsmålene. I Petter sitt tilfelle var det mange.

– Man kan unngå en del ubehag om man stiller spørsmålene mer undrende, åpent og ikke-konfronterende. Målet er aldri å ta noen, men å få folk til å forklare sin versjon av hva som skjedde. En huskeregel for oss konfliktskye når vi kommer til det vanskelige i intervjuet: Det suget i magen sier noe om at det er viktig.

Performance art på kontoret

Etter å ha gjennomført intervjuene, er punkt nummer syv på Svarttrosts sjekkliste strukturering. Da finner journalistene frem dette drømmescenarioet de skisserte i begynnelsen av prosjektet.

– Det blir ofte ikke slik, men vi endrer og ender opp med en plan. Etter opptak sender vi lydfilene til transkribering, og skriver manus til hver enkelt episode. Vi opplever at tekst tar mye kortere tid å jobbe med enn lyd, forklarte Leganger.

Med manuset i boks gjennomfører journalistene en gjennomlesning, «type performance art», skisserte Leganger. Da henter de inn noen som ikke kjenner materialet fra før, og har avspilling av lydklippene i kombinasjon med at journalisten leser opp sin del av episoden.

– Det er en brutal performance, for det er usammenhengende og alt oppleves som kjempedårlig. Men det gir likevel en pekepinn på at selv med de premissene, om det da oppleves sterkt, er vi inne på noe, forklarte Leganger før Hjørnevik la til:

– Det er en brutal fase, for vi skal for første gang høre de sekvensene vi bare har lest. Når vi kommer dit, til sluttprosessen hvor alle er litt frynsete, skjer det alltid noe, legger Hjørnevik til.

Krasjlanding

Til tross for at podkastprosjektet befinner seg i en sluttprosess, er det viktig å huske at kildearbeidet ikke er over, presiserte de to journalistene. Ofte ender de opp med mer opptak og flere kilder enn de bruker.

– I tilsvarsprosessen til «Obiora får ikke puste» var en kilde skuffet over hvor lite han var med. Da har ikke jeg vært tydelig nok i forkant, sa Hjørnevik.

Punkt nummer ni på sjekklisten er publisering. Da tar de stilling til de endelige produktet, og om de har svart på spørsmålet de tok utgangspunkt i. Hvorfor fikk ikke Obioras dødsfall noen konsekvenser for politimennene?

– Svaret er kanskje nja. Vi fant blant annet ut av at norsk politi den gang ikke visste nok om den fysiske faren ved arrestasjoner, og at det fremdeles til dels er slik.

Og når podkasten først er publisert, fortsetter journalistene å følge opp både egne tilbakemeldinger og kildene.

– Etter publisering krasjlandet jeg skikkelig, og tenkte at dette skal jeg aldri gjøre igjen. Men nå står vi her, godt inne i et nytt prosjekt, avsluttet Hjørnevik.

LES OGSÅ:

Kjendisadvokaten ble dømt til fengsel og gjennomgikk dyp krise: Derfor stilte han i BT-podkast