- Folk jobber gratis overtid og blir utbrent når de er 30

En spørreundersøkelse gjennomført av Hilde Kristin Dahlstrøm og Liv Iren Hognestad ved Høgskolen NLA i Kristiansand viser at det er lite optimisme å spore i mediebedrifter som har vært gjennom kutt og nedbemanninger. 

Undersøkelsen forteller at tre av fire spurte mener kvaliteten på journalistikken er blitt dårligere som følge av kuttene. To av fem sier at selv kvaliteten på deres eget arbeid er blitt lavere.

Les også: Dårlig stemning, mindre kritisk journalistikk og flere feil

Leder for Stavanger Journalistlag og Sommerkonferansen, Eirin Larsen, forteller at arbeidsmengden til de NJ-organiserte i hennes område er blitt langt større. For selv om avisene har redusert bemanningen, er ikke ambisjonene nødvendigvis tonet ned. Journalistene løper kjappere enn de gjorde før. De jobber gjerne overtid uten å føre den. Og de føler et stort ansvar for produktet som skal lages. For om en avisside er tom når de går hjem, så må noen andre fylle den. 

- Journalistene vil gjerne fullføre sakene sine slik at de blir så gode som mulig siden det er deres byline på arbeidet og den vil de ikke skal svekkes. Det er mange som presser seg selv. Jeg tror det er et større problem enn at de blir presset av sjefen, sier Larsen.

Utbrente

Hun hører om 30-åringer som blir utbrent som følge av arbeidspresset. Og sier at det særlig er de yngste i redaksjonene som må løpe fortest. Har de ikke barn, må de gjerne ha en god unnskyldning for å kunne gå fra jobb tidligere. Det er disse som gjerne tar overtiden eller kveldsvaktene.

Det er ikke så lett å si nei om man er 20 år og kanskje til og med vikar. 

Ole Dag Kvamme er leder for NJs fylkeslag i Agder slår fast at krisen i mediene er langt fra over. Han ser folk som i økende grad jobber med ryggen mot veggen og mer gratis for arbeidsplassen fordi de er livredde for hva som vil skje om de ikke står på. Det mener han er bekymringsverdig. 

Også i hans område ser de kolleger under 30 som går på med liv og lyst. De har gjerne fått mye tillit og så jobber de til de møter veggen. De har ikke klart å begrense seg selv, og de har heller ikke fått hjelp til det. 

De siste dagene har de to deltatt i diskusjoner med klubbledere fra de tre fylkene. Kvamme mener flere på sikt kommer til å kollapse som følge av overarbeid. Og han har advart dem.

- Men de er så glade i jobben sin. De tar personlig ansvar for å fylle sidene. Selv om det er lederne som skal gjøre dette.

Mindre stolthet

Inntrykket han sitter igjen med å ha sett presentasjonen fra undersøkelsen er at den belyser noe særdeles viktig: Journalistene selv påpeker at produktet deres er mindre relevant. At de ikke får gjort det de ønsker seg, og at de ikke er så stolte av produktet sitt. 

- Det tror jeg oppleves sårt og vondt for journalister med store ambisjoner på egne og avisens vegne. Tilliten i markedet blir heller ikke større. 

Larsen sier at stadig flere ikke blir ferdig med jobben. Ledelsens ambisjoner er ikke nødvendigvis skalert i samme grad som bemanningen. Video skal produseres. Artikler til avisen må deskes til nett for publisering neste dag. Flere sider skal fylles. Enten, sier hun, må journalistene jobbe fortere, de må spise lunsj ved pulten eller jobbe overtid. 

- Noen tenker man skåner avisen med å jobbe litt ekstra innimellom. De jobber rett og slett  gratis. Det gjør man jo ikke. Slik går det ikke an å holde på. Hver enkelt må ta ansvar, og så tror jeg vi må passe litt på hverandre. Lovverket forteller hvor grensene går, men lenge før det er ulovlig er det ubehagelig. Det er ikke greit når det går utover familie og fritid.

Samhold

Kvamme understreker at slik kan de ikke være. Folk skal ikke jobbe gratis. 

- Jeg er imponert over innstillingen og viljen til dem som er igjen. I redaksjoner som er barbert til beinet leveres det forsatt god journalistikk når de får anledning til det. Også i mindre aviser.

Larsen sier at samtidig som kuttene har påvirket folks arbeidsdag negativt, har det også vært litt positivt å spore i det hele. 

- Det er blitt et kanskje større samhold i redaksjonen. De er blitt en slags kompisgjeng som skulle dra lasset sammen. Det er blitt mer som tidligere, en livsstil og ikke en jobb. Spesielt i de mindre avisene er det blitt slik. Vanskelig å gå hjem på tiden.