Hvorfor i all verden skal vi støtte Sophie Elise Isachsen?

Den siste tiden har flere deler av norsk presse sett det som en viktig oppgave å framsnakke bloggeren Sophie Elise Isachsen. Sistemann ut er kommentator Benjamin Bye Åsali i Nordlys, som med varme og entusiasme forteller eventyret om jenta som ikke bare ville leve lykkelig alle sine dager. Det er mulig Åsali har gått seg helt vill i egen fortellerglede, for en del av virkeligheten har tydeligvis forsvunnet på veien. Dessverre er han ikke alene.

For dem som ikke har fått det med seg, dreier eventyret seg om en ung kvinne fra Harstad som tjener til livets opphold ved å skrive en reklamefinansiert blogg. Det har Sophie Elise Isachsen gjort i mange år.

Rosablogg er et mildt begrep for konseptet. Det er mer snakk om en orgie i selvdyrking med sminke, shopping, klær og pornolignende posering i dertil passende antrekk. I tillegg har Isachsen gitt tips til hvordan utseende kan fikses gjennom kroppskorrigerende inngrep.

Ikke sånn å forstå at hun oppfordrer leserne med ord. I det siste heller tvert imot. Men det er eksemplets makt som gjelder: Bildene av silikonpuppene i ørsmå bikinitopper, leppene fulle av Restylane, Botox i panna og en nese formet i tråd med Isachsens ønsker og pengepung.

Les om da Victoria Ibabao Edwards sendte klage på Det Nye etter intervju med toppblogger. 

Problemet er ikke først og fremst at hun har vridd egen kropp ut av naturlige proporsjoner, selv om det er trist nok. Problemet er at hun har en hærskare av småjenter som følger hvert innlegg hun poster med store, beundrende blikk. Men ordentlig tragisk blir det først når pressen behandler en nettside med opp mot 70.000 unike daglige brukere som om det skulle være et dagboknotat som har forvillet seg ut i offentligheten.

Isachsen har lesertall som kan gjøre de fleste redaktører grønne av misunnelse. Men i stedet for å gå denne enorme maktfaktoren kritisk etter i sømmene, slik mediene ville gjort med hvem som helst ellers, løfter de henne fram. Hun får kose seg hos Anne Lindmo i beste sendetid, Se & Hør har kåret henne til årets blogger. Dagbladet forteller at hun har fått det til. Da er det selvfølgelig også lett å forveksle imageutvikling med betingelsesløst samfunnsengasjement. 

For den siste tiden har nemlig Isachsen blandet selvdyrkingen med en touch av Mor Theresa. Hun har tatt en flyktning i hånda. Hun har sett en flyktning gråte. Hun sier at alle burde lære seg førstehjelp. Reklamepengene renner inn, og det samme gjør beskyldningene om plagiat og diktning. I stedet for å undersøke sannhetsgehalten i Isachsens flyktningefortellinger, formidler heller Nord-Norges største avis hvor lei seg hun blir av slike beskyldninger.

NRK brukte private nakenbilder til å klage på nakenbilder. Og forsvarte valget flere eksperter på personvern advarer mot.

Interessen for førstehjelp er kjøpt og betalt av Norsk Folkehjelp. Content marketing altså, men det forandrer visst ikke vinklingen. Alt er bare fint og alt skal strykes medhårs og alt skal behandles som er det skrevet av et barn med ektefølt, dugnadsaktig entusiasme.

At Isachsen er en voksen kvinne med velutviklet forretningssans, er det så vidt meg bekjent bare DN (krever abb.) og nettrollene som sier høyt. Ikke et godt ord om nettroll, men hvorfor stiller ikke flere journalister kritiske spørsmål? Hvorfor er det ingen som konfronterer Isachsen med de skrekkelige funnene fra Ungdatas nyeste undersøkelse blant ungdomsskoleelever i Norge? Den som viser at ungdommene forakter sitt eget utseende. At nesten 40 prosent av jentene i undersøkelsen har forsøkt å skade seg selv. I tillegg vet vi at spiseforstyrrelser er som en folkesykdom å regne.

Denne bloggeren har i årevis presentert, formidlet og forsterket et forhold til kropp og utseende som mange vil karakterisere som direkte helseskadelig. På sitt subtile vis heier hun fram verdier vi ellers behandler med stor bekymring i samfunnssamtalen. Og når de blandes med litt krig og fred og tårer og sånn, blir de enda mer virkningsfulle blant hordene av tenåringsjenter som sluker bloggen hennes: Gjør som Sophie Elise Isachsen – kjøp deg en kropp, og så sier du hei til en flyktning etterpå!

Den som måtte betvile hennes enorme påvirkningskraft, kan jo spørre Freia om det ble bråk da hun ba leserne slutte å spise sjokoladeegg med palmeolje.

Hvis spørsmålet er: Hvorfor slipper hun så billig unna? Så er svaret: Medielogikken.

Sophie Elise Isachsen innehar attributter som gjør henne fullstendig skjermet mot seriøs, pågående kritikk. For det første er hun ung kvinne, for det andre ytrer hun seg i offentligheten, og for det tredje har hun blitt utsatt for netthets. Dessuten er det noe urovekkende over den omfattende bruken av kosmetiske kirurgi. Journalistene er redde for at hun er for sårbar til å takle kritiske spørsmål. Dermed havner Isachsen i kategorien ”offer”, og ofre skal heies fram, bakkes opp, klappes på skulderen.

I mens får denne bloggeren fritt fortsette å pushe helseskadelig kroppshysteri til 70.000 ungdommer hver eneste dag. Slik svikter pressen sitt samfunnsoppdrag. Det er det som er virkeligheten, men medier flest liker visst best eventyr.

Jeg lurer på hvor mange kroner Sophie Elise Isachsen tjener på det.