Nettet har gitt medier og publikum en nærkontakt som også bryter opp selve kategoriene. Journalistikken er blitt raskere, mer etterprøvbar og gjennomsiktig. Tidlige forsøk på nye fortellermåter og avansert faktaformidling bærer bud om en fin medieframtid.
Nå kommer surfebrettene og leseplatene avisene håper blir plattformer for betalt digitalinnhold. Det gir startsignal til en løfterik jakt på nye inntekter, men samtidig gjelder det ikke å stirre seg blind på teknologien.
I de siste månedenes kamp om hvordan mediehusene sparer og i debatten om støtteordningenes framtid, legger de fleste vekt på medienes rolle som vaktbikkje og mangfoldig, demokratisk ytringskanal. Utmerket, men honnørordet kvalitet har også en mer elementær betydning.
Språket som formidler redaksjonenes og de enkelte journalistenes blikk på virkeligheten, enten artiklene dreier seg om underholdning, krim eller integrering, må ha sin egen bæreevne. Hvis tekstene i mediene virker sammenrasket og uferdige, vil det på sikt heller ikke finnes betalingsvilje. Når ortografien ligner en gjennomsnittlig VGblogg, er selve yrkesstoltheten i spill.
Det oppstår selvsagt konflikter når kravet til fart møter ønsket om finesse. I over ti år har vi godtatt at nettjournalistikken bugner av skrivefeil, og gratisleserne har åpenbart gjort det samme. Nå sprer unotene seg raskt til gamle formater.
For mediebedriftene er dette farlig.
Når viljen til å betale for tekst utfordres av nye distribusjonsmåter, må vi svare ved å øke kvaliteten. Vi kan ikke be om penger for et produkt som er fullt av feil og samtidig dårlig formulert.
De som er papiravisenes mest nærliggende kjøpergruppe, er de samme som irriterer seg grønn over grammatiske og logiske skavanker. Mange deler en følelse av at uklart skrevet er uklart tenkt, og at mediene ikke tar dem på alvor.
Aviser som lar det skure, besegler sin egen skjebne. Nettaviser som mangler språklig ambisjon, dømmer seg selv til lavstatus hos leserne og må regne med annonseinntekter deretter.
Tekst er et eventyrlig verktøy for kommunikasjon og formidling. Husk de første eventyrene du ble lest, og leste selv. Ikke mye slurv med språket der, vel?
Kvalitetsstrevet som NJ og redaktørene har startet, må fange opp behovet for økt språklig bevissthet og ferdighet.
Den enkelte journalist har også selv ansvar for å holde verktøyet i et gammelt håndverk blankt. Minst en god roman i måneden, lest med blikk på språket, er en god start.
HELGE ØGRIM
