Kjell Arild Nilsen har i en kommentar til NRK Brennpunkt og Fenris Films to dokumentarfilmer ”Byen som kunne ofres” og “Sporene fra Sarajevo” valgt å frata oss all ære når det gjelder kildesjekk og research. Han burde vite bedre. Nilsen tillegger oss meninger vi ikke har og forsøker å skape et inntrykk av at vi ikke betrakter nedslaktingen av 7500 menn Srebrenicas menn som en massakre eller folkemord.
Der kjører han tospann med rådgiver Aage Borchgrevink i Den norske Helsingforskomiteen som i Aftenposten 05.05.2011 når nye høyder i retorisk antydningskunst. Han spør for andre gang om Brennpunkt ikke mener at Srebrenica-massakren var et folkemord? For andre gang svarer vi ham slik vi også introduserte dokumentarfilmen i Brennpunkt og sier på våre nettsider: Ja, det som skjedde i Srebrenica var et folkemord hvor omkring 7500 menn ble massakrert av serbiske styrker.
Folkemordbeskyldninger
Slik retorikk er med på gi inntrykk av at vårt internasjonale graveteam har laget en helt annen film enn det vi faktisk har gjort. Vår ambisjon har vært å se nærmere på en rekke underrapporterte sider ved det som skjedde i Bosnia-krigen.
Spesielt nytt for folk flest er forspillet til massakren og den militære historien i tilknytning til Srebrenica. Mye av arbeidet har derfor bestått i å finne kilder som åpent vil fortelle denne delen av historien. Få av disse vil frivillig snakke med krigsforbryterdomstolen i Haag eller snakke åpent foran kamera. De kraftige reaksjonene etter våre programmer er med på å forklare hvorfor.
Internasjonalt graveprosjekt
I våre filmer har vi altså fokusert den militære siden. Vi har gjort en omfattende internasjonal research – i hovedsak har vi brukt norske, hollandske, britiske, amerikanske, bosnisk muslimske og serbiske kilder. Spesielt bosnisk muslimske og serbiske kilder har gradvis blitt mer tilgjengelig. Vi merket denne gangen stor forskjell fra 2001, da NRK Brennpunkt i samarbeid med BBC laget dokumentaren “Våre venners løgner” (Allies and lies).
I denne filmen fortalte norske, britiske og bosnisk muslimske kilder for første gang åpent om de hemmelige våpendroppene utenfor den norske FN-basen i den bosniske byen Tuzla. Serberne ville ikke snakke med oss, men noen bosnisk muslimske kilder brøt tausheten. En av dem var lederen for en muslimsk spesialstyrke kalt Svarte ulver. De hadde ansvaret for sikkerheten rundt droppene. Etter at programmet ble sendt ble han truet på livet og vi måtte betale for et lengre hotellopphold for ham utenfor Bosnia til det hele hadde roet seg ned.
Flere av våre kilder ble senere intervjuet av hollandske Cees Wiebes som sto bak den anerkjente nederlandske rapporten om Srebrenicas fall. Våre to siste filmer bygger videre på Allies and lies-researchen.
Historiekneblere
Historien gjentar seg. Igjen har vi laget en dokumentar med hovedsakelig bosnisk muslimske kilder som forteller en mer komplisert og nyansert historie om borgerkrigen i Bosnia, og hvor de tar et oppgjør med sine egne ledere. Igjen blir vanlig journalistisk virksomhet utsatt for historiekneblernes beskyldninger om at man benekter et folkemord. Kjell Arild Nilsen går fortiernes ærend med sitt innlegg.
Ofrene
For oss handler dette prosjektet om å søke kilder på tvers av gamle frontlinjer i dagens Bosnia, og vi har hatt et utmerket samarbeid med muslimske journalister fordi de har markert seg som uavhengige og kunnskapsrike.
Vi glemmer heller aldri første gang vi møtte vanlige folk i Srebrenica som var kommet tilbake for å begrave sine slektninger. Selv om det var serbiske soldater som drepte, var muslimenes raseri også rettet mot deres tidligere president Alija Izetbegovic. De følte han hadde forrådt dem da det gjaldt som mest. Eller som flere av dem gjentok: Alija ofret oss alle! Det er i dette lys vår reporter Mirsad Fazlic’ avslutningskommentar må sees. De serbiske krigsforbrytelsene kan ikke unnskyldes, men når flere av Srebernicas folk i tillegg retter sin harme mot Izetbegovic som kalles Bosnias far, ville det være uhørt om dette ikke ble videreformidlet og journalistisk behandlet.
Bytte av territorier
Bakgrunnen for en slik svikanklage var at Srebrenica-folk allerede i 1993 fikk nokså klare signaler på at Izetbegovic ønsket å bytte dem bort med mer ønskede områder rundt Sarajevo. På grunn av landets sammensatte befolkningsstruktur med serbere, muslimer og kroater som bodde om hverandre, havnet enklavene Zepa, Srebrenica og Gorazde midt i serberland. Befriende åpent forteller sentrale kilder om den muslimske ledelsens vilje til å ofre disse enklavene – derfor navnet på filmen. En rekke maktpersoner i dagens Bosnia var involvert i disse forhandlingene og derfor er dette fortsatt et meget betent tema.
Kjell Arild Nilsens metode?
Kjell Arild Nilsen angriper begge våre filmer fra Bosnia. Han mener de svikter “grunnleggende premisser for journalistisk metode”. I filmen “Sporene fra Sarajevo” er det en gåte hva Nilsen her mener er sviktende metode, for han utdyper ikke sin kritikk. Hans innlegg inneholder ikke ett eksempel på hva han mener er kritikkverdig.
For ordens skyld handler denne filmen om det omfattende samarbeidet mellom Bosnias daværende president, Alija Izetbegovic og ekstreme islamister – deriblant flere sentrale Al-Qaida-folk som ble involvert i angrepet på tvillingtårnene i New York. Stikk i strid FNs sanksjonspolitikk mot det tidligere Jugoslavia, gjorde USA ingenting for å stanse den omfattende våpensmuglingen til Bosnia, noe som blant annet førte til at Iran, al Qaida og andre terrornettverk sendte våpen og ekstreme islamister til Bosnia-krigen. Vi har fulgt terrorsporene fra USA tilbake til Sarajevo og president Alija Izetbegovic.
Filmen intervjuer en rekke sentrale personer både i Bosnia og i USA om dette, deriblant ledende folk i etterretningsorganisasjonene CIA og NSA, samt tidligere nasjonale sikkerhetsrådgiver Anthony Lake og Peter Galbraith som var USAs ambassadør i Kroatia – begge var helt sentrale i utformingen av USAs Bosnia-politikk. Hvilke grunnleggende premisser for journalistisk metode er det som svikter i dette programmet, Nilsen?
Haag-domstolen
I dokumentarfilmen “Byen som kunne ofres” er Nilsen mer konkret. Hans hovedankepunkt er tydeligvis at vi ikke har lest krigsforbryterdomstolens dommer eller utskrifter fra rettsforhandlingene, noe som selvsagt er tøys. En av våre medarbeidere som også er forfatter, har dekket krigsforbryterdomstolen jevnlig siden den ble opprettet og har selv vært forespurt om å stille som ekspertvitne. Vi har også sjekket de av våre kilder som har vært i Haag opp mot det de fortalte oss.
Vårt utgangspunkt er at Haag-domstolen er til for å dømme krigsforbrytere. Men når historien skal skrives er det viktige nyanser og historier som ikke kommer med. Det er stor forskjell på å snakke med en journalist eller historiker sammenlignet med å vitne for en domstol. Uavhengig journalistikk drives ikke i rettssalen. I de fleste store straffesaker gjør journalister uavhengige undersøkelser. Det er også tilfelle i Bosnia.
Gangster
Verst er imidlertid Kjell Arild Nilsen når han avslører sin manglende interesse for serbiske lidelser og tap i borgerkrigen. Srebrenicas muslimske kommandant Naser Oric – en mann Kjell Arild Nilsen omtaler som den bosnisk muslimske helten fra Srebrenica – er en kjent gangster i Bosnia. Høyst troverdige FN-kilder og bosnisk muslimske kilder forteller åpent hvordan han trakasserte sitt eget folk, stjal nødhjelp og solgte på svartebørs inne i Srebrenica.
I tillegg har meget respekterte journalister blant annet i Washington Post beskrevet sine møter med Oric og det mafiaveldet han etablerte inne i Srebrenica.
Hatet
Nilsen viser til at krigsforbryterdomstolen i Haag frikjente Naser Oric, noe vi også opplyser i filmen. Oric har imidlertid både overfor journalister og på videotape innrømmet at han hadde en rolle i angrepene på de serbiske landsbyene. I filmen tillater vi oss å gjengi den serbiske reaksjonen på hans frifinnelse i Haag.
For på serbisk side vil han aldri bli glemt. Han og hans nærmeste folk var svært hatet. Dette hatet eksploderte sommeren 1995, da Srebrenica falt. Det unnskylder ikke massakren, men gir en større innsikt i voldsomheten av det som skjedde og hvorfor dette kunne skje.
Alle konflikter har sin egen dynamikk og historie. Om man ikke er det minste interessert i å skjønne bakgrunnen for hva som skjedde i Srebrenica på alle sider, er man ikke lenger journalist.
http://www.balkanpeace.org/index.php?index=/content/balkans/bosnia/oric/oric04.incl
Derfor blir det direkte trist når Nilsen ikke skjønner symbolverdien av de muslimske angrepene på serbiske landsbyer. Vi har snakket med mange i FNs fredsbevarende operasjon UNPROFOR og serbere i dette området, og de forteller at angrepene provoserte og påvirket utfallet av det som skjedde etter angrepet på Srebrenica.
5000 soldater
I motsetning til hva Kjell Arild Nilsen synes er viktig, mener vi også at det er relevant å se nærmere på den militære situasjonen i Srebrenica. Få vet at det var omkring 5000 soldater inne i enklaven tilhørende den 28. divisjon hvor Oric var øverstkommanderende. En rekke våpen, ammunisjon og uniformer (vi har kopier av omfanget og innholdet av noen av leveransene) ble smuglet inn til byen. Det er uvisst hvor mange som var godt trent eller kunne håndtere for eksempel antitankvåpnene, men i filmen forteller to kilder om hvordan de og deres soldater forberedte seg til kamp for byen. Problemet var at de aldri fikk noen ordre om å kjempe. Det er i denne sammenhengen professor Muhamed Filipovic, Bosnias tidligere London-ambassadør, hevder at president Alija Izetbegovic ga ordre om at de ikke skulle kjempe fordi serberne skulle få overta Srebrenica.
Serbiske militære kilder hevder at de ventet omfattende motstand fra den muslimske hæren i fjellene rundt Srebrenica. De ble derfor svært overrasket da de kunne ankomme en nærmest folketom by.
Selv forlot Naser Oric og hans nærmeste menn Srebrenica i god tid. Vi har intervjuet en amerikansk etterretningskilde som var til stede på et møte mellom Oric og øverstkommanderende for 2. korps i Tuzla. På dette møtet ble Oric beordret til å vende tilbake for å organisere motstanden, men han nektet.
Nyansert debatt
Den kontroversielle politikeren Ibran Mustafic fra Srebrenica som for øvrig er i slekt med Oric, har skrevet en interessant bok om hva som skjedde på innsiden av Srebrenica kalt “Planlagt kaos”. I denne tar han et voldsomt oppgjør med Izetbegovic og sin slektning Naser Oric, og går dypere inn i det han mener var en avtalt byttehandel mellom de bosniske muslimene og serberne. Vi har også intervjuet Mustafic om dette, men valgte å ikke bruke han som kilde fordi han er omstridt og store deler av boka er basert på annenhånds informasjon. Likevel vitner denne og andre beretninger om en mer nyansert og avansert historisk debatt på muslimsk side enn det Borchgrevink, Nilsen og en del personer i det bosniske eksilmiljøet i Norge legger opp til.
http://www.weplug.com/group_article192.html
Ungdom fra Srebrenica
Av alle kommentarene som har kommet til Brennpunkt i kjølvannet av denne dokumentaren, er det spesielt en som inngir håp om et mer balansert og sunnere debattklima i årene som kommer:
“Jeg er en 22 år gammel gutt fra Srebrenica. Faren min er bosnjak, mens min mor er halvt kroatisk, halvt serbisk, ergo er jeg selve definisjonen av en bosnier. Under krigen mistet jeg to storebrødre og mange mange slektninger. Bare den ene av mine brødre ble funnet igjen, mens den andre ennå er på savnetliste.
Det jeg skriver og sier nå er den ene og store sannheten: Den muslimske kommandanten i Srebrenica, Naser Oric og hans “zelene beretke” utførte særdeles grusomme handlinger mot menneskeheten. Drap, mord og voldtekt var en del av hverdagen, hvor hans menn deltok meget aktivt i.
På den andre siden, strømmet det flyktninger fra de fleste lokale landsbyene i området rundt Srebrenica ned til oss i byen, med grusomme fortellinger om ting som jeg den dag i dag får tårer i øyene av. Jeg kan fortsatt alle sangene som tsjetnikkere (serbiske nasjonalister/fascister) sang om kveldene på høydene rundt byen. Skrekken og redselen som man hadde hver kveld, vil jeg ikke unne noen som helst.
Bosniere, serbere og FN har skylden for det som skjedde i Srebrenica.”
