– Det skulle være en åpenhetslov, men de 32 unntakene er så
omfattende at vi kanskje heller skulle kalle det loven om hemmeligheter. Har dere
også i Norge endeløse lister over hva som er hemmelig, i en lov om åpenhet, spør Tommi Hietanen åpenhjertig.
Han er selv kritisk til hvor lukket finsk offentlighet har
blitt, og særlig opptatt er han av innskrenkingen for offentlige
tjenestepersoner.
Susanna Reinboth, krimjournalist i Finlands største avis, Helsingin Sanomat, beskriver det som om de nå er i «krig med politiet».
– Offentlige ansatte risikerer å bli straffeforfulgt for å
gi ut informasjon noen kan anse å være privat. Hvis jeg hele tiden må tenke
over om jeg selv kan begå en kriminell handling når jeg snakker med media, sier
det seg selv at vi blir stille. Insentivet er tydelig: hold tett, sier
Hietanen.
Hos Riksadvokaten
Kontoret til den
finske Riksadvokaten ligger i Lintulahdenkuja-gaten, med utsikt til det gamle
industriområdet på Hanaholmen på østsiden av Helsinki sentrum.
I diskré, skjermede
sofaområder i grelle farger, tar han imot for å svare om hans syn på åpenhet i
strafferetten, utfra rollen som statsadvokat hos den finske Riksadvokaten. Han
har de siste årene ikke ført saker for retten. I stedet driver han
systemutvikling, og er også personvernombud hos Riksadvokaten.
Rollen til
statsadvokater i Finland er at de bistår politiet fra siden, og overtar sakene
når tiltale skal tas ut. Altså er det gjerne politiet selv om står for
fengslingsmøter. Så lenge politiet har saken, er henvendelsene fra
journalistene få.
Hva er
helseopplysninger?
Det er bare uker
siden den kjente filmregissøren Olli Saarela sist måtte møte i retten, for å ha
kjørt uten førerkort. Det mistet han for flere år siden, men sakene blir
merkelig omtalt i media.
Private forhold blir nemlig stadig mer skjermet, og
rettsprosessene fremstår nesten uforståelige for offentligheten. Selv
informasjon som omhandler det kriminelle forholdet blir privatisert og unntatt.
Det hele startet i
2014, da en tjenestemann bekreftet at Saarela var under etterforskning for
å ha kjørt i fylla, noe alle visste han var mistenkt for, forklarer Hietanen.
– Jeg sier ikke at
han kjørte i fylla fordi han var alkoholiker. Spørsmålet er om det var en
privat helseopplysning, eller om det var en forklaring om det mulige kriminelle
forholdet.
Etterforskeren brøt
ikke politiinstruksen, men ble bøtelagt for en presisering av etterforskningslovens
særskilte bestemmelse i paragraf 7:
«Navnet eller bildene av en person kan bare
frigis til offentligheten dersom det er nødvendig for at en forbrytelse skal
etterforskes, en mistenkt skal nås, en ny forbrytelse skal forhindres eller
skade som følge av en forbrytelse skal forhindres.»
Deretter har
tjenestepersoner blitt redde for å dele informasjon.
Flere lover
Når saken starter i
retten, overtar en ny lovgivning. Domstolene styrer nemlig etter domstolsloven.
Den er videre enn åpenhetsloven, men selv her har privatlivets fred skapt
stadig mer problemer.
Etter domstolsloven
blir etterforskningsdokumentene offentlige for hvem som helst i samme øyeblikk
saken starter for retten. Det samme gjelder aktors sammendrag, som inneholder
de aktuelle strafferettsparagrafer, gjerningsbeskrivelser, og en relativt
detaljert og nummerert gjennomgang av bevisene aktor vil legge frem, sammen med
en forklaring om hva dokumentene skal vise.
I profilerte saker vil
aktor ha trykket opp sammendraget. Ellers får journalistene dette av retten.
Selve etterforskningsmaterialet, som statsadvokaten eier etter at hun har
overtatt saken, ønsker ikke Hietanen å dele ut.
– Jeg synes det er
mest ryddig at politiet gjør det, siden de har laget dokumentene. Så deler vi
ut vårt sammendrag, og så kan retten dele ut dommen man har produsert, sier
Hietanen.
Ingen løsning å
skille
Han avviser
muligheten for at journalister skal få en bedre tilgang enn offentligheten.
– Jeg tror ingen
egentlig ønsket at rettsvesenet skulle bli privatisert sånn, sier Hietanen.
Han imøteser loven
som skulle fikse dette, og synes det er trist den ikke er på plass ennå.
– Det ville gjort
det enklere og mer forståelig for journalister og vanlige folk i å forstå hva
som er hemmelig. Særlig ville det kunne hjelpe politiet.
Hvordan endringen
vil slå ut, er ikke glassklart.
Vil ha klarhet
– Hvis noen får en
fraktur i skallen etter en kriminell handling, så kan det anses som en privat
helseopplysning, selv om det er en beskrivelse av kriminelle forhold, sier Hietanen.
– Dette må
vi ha endret. Det må være klart for offentligheten hvorfor noen blir anklaget
og straffet, og informasjonen må være åpen og tilgjengelig for journalister og
vanlige folk. Nå blir alt svartet ut, sladdet, og ingen får en ordentlig
oppfatning av hva som har skjedd. Det er ikke slik en rettsprosess skal være.
– Det samme gjelder
hvis vi som statsadvokater sier en sak ikke holder for retten, og stopper den.
Da er det også en avgjørelse som skal være offentlig. Men lovgivningen blir nå
brukt også til ofte å holde slike avgjørelser hemmelig, og da får ikke
offentligheten vite hvorfor etterforskningen ikke førte til tiltale. Sånn
lovgivningen har blitt, ender drøftelsen ofte med at ting blir hemmelig.
Han legger til:
– Selv om vi synes
det er ille nå, er det kanskje ikke så ille i en større sammenheng. Media vil
alltid ha mer, og vi må ta hensyn til at kriminelle eller deres ofre aldri
søkte offentlighet da handlingene skjedde. Alle er i systemet mot sin egen
vilje, de blir registrert på grunn av handlinger de ikke ønsker å stå for. Det
må vi også ta hensyn til.
Avviser egen journalist-tilgang
– Det blir opp til den nye regjeringen å eventuelt fremme
den for Riksdagen igjen, forklarer seniorrådgiver Liisa
Leppävirta i det finske justisdepartementet.
Hun har jobbet som sekretær for
gruppen som reviderer åpenhetsloven fra 1999. Den lange listen med
unntak skal revideres senere. Men grensedragningen mellom behovet for offentlig
informasjon versus hensyn til privatlivet – skulle løses nå.
Leppävirta er vag på hvor grensedragningen kommer til å gå.
– Lovene må være generelle, og mye må være overlatt til
myndighetene å tolke. Men som det står i forslaget, så er hensikten med loven å
øke tilgangen til informasjon i straffesaker, for å kunne utøve kontroll av
offentlig maktutøvelse, sier hun.
– Kunne man gitt journalister økt tilgang på vegne av
offentligheten, og slik gjort det enklere?
– Nei, offentligheten her gjelder alle. Det er lang
tradisjon for det, og en egen tilgang for journalister ville innebære en
fundamental endring det neppe vil være aksept for, sier Leppävirta.
