Barland bommer

Jens Barland skriver i Journalisten.no 6. desember at det fra «redaktørenes ståsted kan [det] oppleves som journalistene vil utvikle avtaler om opphavsrett til å bli like kraftig virkemiddel som typografene tidligere hadde i sitt betjeningsmonopol».

Betingelsene for stoffutveksling

Det er vanskelig å argumentere mot redaktørers opplevelser, men som beskrivelse av Norsk Journalistlags politikk på området, er det ikke treffende, ja faktisk et bomskudd. Som fagansvarlig for å utvikle og forvalte NJs opphavsrettspolitikk siden 1995/96, og da særlig tariffreguleringen på dette området, våger jeg å påstå at vi har lagt til rette for en svært omfattende videreutnyttelse av det det stoffet som journalister og fotografer har skapt.  Ikke noe i de avtaler som NJ har etablert på opphavsrettens område - og de argumenter som vi har benyttet overfor våre motparter - gir grunn til å påstå at NJ har noe ønske om å bremse utviklingen i mediebransjen eller misbruke vår forhandlingsposisjon på opphavsrettens område.

NJ har gjennom tariffavtalene akseptert at det er utgiver som avgjør om stoffutveksling skal finne sted eller ikke. De lokale forhandlinger om stoffutveksling dreier seg ikke om, men hvordan og på hvilke betingelser stoffutveksling skal finne sted, herunder vederlaget størrelse, omfang av utnyttelse, ivaretakelse av ideelle rettigheter mv. Selvsagt vil det være tautrekking om vederlagsnivået, men det bør være uproblematisk og lite å bekymre seg over. Det er tross alt to parter som begge har økonomiske interesser knyttet til det stoff som faktisk er skapt av de ansatte. Og den største gevinsten er det mediebedriftene selv som stikker av med.

Nye utnyttelsesmåter

Det er selvsagt ulike oppfatninger blant NJs medlemmer og tillitsvalgte om stoffutveksling bør finne sted i det omfang og på de måter som redaktører og andre medieledere ønsker, men denne diskusjonen føres eventuelt på en annen arena enn i stoffutvekslingsforhandlingene og i de sentrale tarifforhandlingene. Avgjørelsen om disse spørsmålene ligger hos redaktørene og de ansattes oppfatninger ytres eventuelt innenfor de grenser som redaktørinstituttet setter. Når avgjørelse om å etablere avtaler om stoffutveksling er fattet, trer våre tillitsvalgte inn på en ny arena og forhandler om vederlag mv. slik våre tariffavtaler hjemler. 

NJ har aldri hatt som målsetting å hindre bransjen i å omstille eller utvikle seg ved for eksempel å ta i bruk nye digitale publiseringsplattformer slik som nett, lesebrett eller mobil. Tvert i mot har NJ ved en rekke anledninger vært svært tidlig ute med å fremme forslag om overgang av opphavsrettigheter og regulering av nye utnyttelsesmåter, f.eks. ved regulering og bruk av arkivstoff og digitale presse-/medieklipp. Sistnevnte er for øvrig en ordning som også redaktørene nyter godt av. At utgiver ikke har ervervet alle opphavsrettigheter i ansettelseforhold er også bra for redaktørene og NR, som gjennom Kopinor får overført noen millioner til sin virksomhet. Den «våte drømmen» kan i så fall bli en kortvarig og ubehagelig affære for redaktørstanden.

Det er i framtidens mediebransje NJs medlemmer skal utføre meningsfylt arbeid og hente sitt levebrød. At mediebransjen utvikler og tilpasser seg både den teknologiske utviklingen og publikums ønsker og vaner, er derfor i de ansattes og våre medlemmer interesser. Vi har ingen interesse i å bremse eller forhindre denne bransjen i å fornye og tilpasse seg en ny fremtid.

Rettigheter i en mer kommersiell verden

NJ har likevel plikt til å ivareta medlemmenes interesser i forbindelse med videreutnyttelse av det stoff som de har skapt i ansettelsesforholdet. Medlemmenes interesser er både knyttet til vederlagets størrelse, men også til hvordan de ideelle interessene blir ivaretatt i en stadig mer kommersiell digital medieverden og særlig når andre enn egen arbeidsgiver får rett til å utnytte stoffet.  Vi erkjenner at mediebransjen må investere i nye utnyttelsesmåter og at det derfor ikke er grunnlag for å hente ut «de store pengene» på dette området. I økonomisk sammenheng er vår hovedinteresse knyttet til lønn, lønnsnivå og lønnsutvikling, ikke til nivå på opphavsrettsvederlagene. Derfor er opphavsrettsvederlagene beskjedne i forhold til det store omfanget av stoff som utgiverne har fått retten til å videreutnytte, enten på nye måter eller ved samarbeid om stoffutveksling. Men gratis kan det altså ikke være.

Og det er vesentlig forskjell på å ha et tariffavtalt «eierskap» til eller «styring» over produksjons­midler slik typografene har hatt, og den ubegrensede retten utgiver har til å utveksle stoff med andre medievirksomheter mot et beskjedent vederlag, som ingen heller kan hevde å ha vært til hinder for utvikling og fremskritt i mediebransjen.