I Aftenposten forteller en lærer om en skolehverdag fylt av vold og trusler. En mor forteller om barnets vanskelige læringsmiljø. En annen mor får i samme avis løftet frem sitt blogginnlegg om en barnehage som ikke ser hennes utstøtte barn. Mens en prostituert får fortelle om en verden fylt av vennlige menn.
I Bergens Tidende (BT) langer en mor ut mot en skolehelstjeneste som ikke vil behandle hennes syke sønn før diagnosen er klar. Og en student får dele sin sult i julestria, for senere å fortelle at h*n likevel har en familie og en ventende jobb.
I VG mishandles en kvinne både fysisk og økonomisk av sin eks-mann.
Ingen lesere kjenner noen av skribentenes identitet.
I saken om den lidende studenten førte dette til debatt i sosiale medier om historien som ble fortalt faktisk var sann. Mange syntes det var mye som skurret i en velskrevet tekst. BT forsikret at de visste hvem studenten var. Avisa gikk god for en fortelling som i oppfølgingsvaret ga flere et forsterket inntrykk av at historien manglet troverdighet.
Vesentlig samfunnsinteresse
Sakene ovenfor er bare noen i en rekke av anonyme kronikker og kommentarer på prominent avisplass de siste tre månedene. Med unntak av sistnevnte har de skapt lite debatt rundt problemene med subjektive fremstillinger av forhold hvor ingen av de involverte er navngitt.
Begrunnelsen for å publisere kan være ulik, men av seks debattredaktører Journalisten har spurt er fungerende debattredaktør Cornelia Kristiansen i Dagbladet representativ for hva de fleste har svart:
– Vi publiserer bare anonymt dersom det er informasjon av vesentlig samfunnsmessig interesse som vi anser vanskelig kan komme fram på andre måter. Eller at det er hensyn til barn, familie og arbeidsgiver eller annet som veier tungt.
Subjektiv virkelighet
Leseren av et anonymisert innlegg får skribentens subjektive versjon av saksforhold det i liten grad er mulig å etterprøve. Usikkerheten som skapes kan - noe Kristiansens trekker frem som en annen vesentlig motforestilling mot publisering - gå på troverdigheten løs. Både for den enkelte sak, og for de redaksjonelle mediene selv.
– Folk skriver ting de ikke egentlig står inne for og bruker et språk de ikke ville brukt om deres eget navn sto under. Fullt navn ansvarliggjør, sier debattredaktør Stian Bromark i Dagsavisen.
Dette er også de øvrige medier er klar over. VG hadde for eksempel med en utvidet begrunnelse for den anonyme publiseringen, utover den etter hvert sedvanlige linjen om at mediet kjenner skribentens identitet. Begrunnelsen som inkluderte at anonymitet var gitt fordi temaet var viktig og fordi barn kunne rammes, er borte i plussutgaven.
Hvorfor mer anonymitet?
Den samlede summen av anonyme innlegg over en tidsperiode på under tre måneder gjør at det likner en trend fremfor kun et virkemiddel brukt med aktsomhet, der få eller ingen andre tilnærminger er mulige.
Konstituert debattredaktør Erik Tornes i Aftenposten er ikke enig i at det er en trend, men bekrefter at avisen har åpnet mer opp for at anonyme stemmer skal komme til orde. Han mener de aktuelle debattene har krevet det.
- De to sakene som har utløst flest anonyme innlegg hos oss er debattene om sexkjøpsloven og vold i skolen. Jeg tviler på om de debattene kan belyses så godt som man ønsker uten anonyme innlegg. Men andre må gjerne vurdere annerledes.
Det siste året har det vært publisert åtte anonyme innlegg i Aftenpostens papirutgave og anslagsvis 6 -10 nettinnlegg. I tillegg kommer spalten Si;D der det trykkes innlegg fra unge debattanter. Noen av disse innleggene skrives anonymt.
Avisen har det høyeste antall anonyme innlegg av dem Journalisten har fått svar fra. Dagbladet hadde det siste året seks stykker. NRK Ytring og Vårt Land oppgir tre, mens Dagsavisen hadde ett. BT hadde fire i fjor, men to av dem var i desember og så langt i år er det publisert både anonyme – og et delvis anonymt innlegg hvor skribentens etternavn er fjernet. Likevel hevder debattredaktør Hilde Sandvik i BT at det heller er en nedgang enn en oppgang sammenliknet med tidligere.
Strukturelle endringer
Tornes synes ikke tallet er veldig høyt sett i sammenheng med det totale antall innlegg på over 3.000. Han ser det heller ikke som et tegn på økning av anonyme innlegg. Derimot peker han på noen forhold som kan forklare de siste månedenes vekst:
– Flere stemmer i den offentlige debatten
– Flere temaer enn tidligere
Det førstnevnte inkluderer mediebruksendringene som kommer av internett. Gjennom blogger og andre nettfora har flere forstått at de kan ytre seg. Han tror også at det at folk ser at det er mulig å skrive anonymt, bidrar til at flere våger å ytre seg, men med ønske om å ikke navngis. Dette resulterer i flere utrente debattanter, og da er det nødvendig at avisen tar hensyn til dette. Men han understreker at det å være fersk ikke nødvendigvis har noen sammenheng med anonymiseringen.
Tematisk mener han at det er blitt et større mangfold. Det er mer rom for personlige tekster og perspektiver. Det siste hevder han kan kreve at mediene i større grad skjermer skribenter.
Personlige erfaringer
De personlige vinklingene kan også tilskrives internett. Tema som tidligere ble omtalt av forskere og andre som ser problemer utenfra, omtales her fra et mer indre ståsted.
– De personlige stemmene bidrar med nye og andre perspektiver. I en debatt trenger man både de overordnede linjene og det personlige elementet. Temaet vil avgjøre hvilken vinkling vi velger. Men det personlige fungerer godt for å bringe debatter opp og frem. Vi får konkretisert vanskelige problemstillinger og vist praktiske konsekvenser.
Dette er i samsvar med vurderingen redaksjonsleder Espen Eik i NRK Ytring har av de tre tilfellene der nettstedet har godtatt anonymitet. De har ifølge Eik alle handlet om personlige erfaringer som har vært viktige å få fram, men som det kan være vanskelig å snakke åpent om.
Eik forklarer ellers Ytrings restriktive forhold til anonymitet med at de redaksjonelt vet at tekster gjerne fungerer bedre når leserne kan forholde seg til en avsender.
Viktig for mange
Den personlige vinklingen gir ofte flere lesere. På nett øker det også sannsynligheten for klikk og sosial spredning. Tornes benekter imidlertid at ønsket om å skape trafikkdrivere ligger bak utvelgelsen av innlegg. Samtidig sier han at de alltid ønsker flest mulig lesere.
– Vi velger å kjøre debatter som er viktige for leserne våre. Innleggene leses av mange fordi mange opplever innholdet som viktig.
Når viktig forklares som noe som berører mange, kan man spørre om det smalere stoffet nedprioriteres. Men faren for at det er mengden interesserte som avgjør om noe blir publisert, mener han er overdrevet.
– Det er vår plikt å trekke frem alle typer saker vi mener er viktige. Ser vi at en tekst ikke vil nå mange, er det vår jobb å sørge for at skribenten skriver på en måte som gjør at den når så mange som den kan.
