– Gå tett på. Ikke fotografer det du ser, men det du lukter, hører og smaker. Hold deg til det poetiske. Slipp kontrollen.

– Hva skal jeg mene om bildene? Hvilken følelse ønsker du at jeg skal sitte igjen med?

Fotosjef Thomas Borberg i danske Politiken spør Ingrid N. Halvorsen, når hun viser ham sitt ferskeste fotoprosjekt under Dokfestivalen i Fredrikstad. Her kan fotografer komme med bildene sine for å få brutalt ærlige tilbakemeldinger fra fotosjefer i en porteføljevisning.

Å kjenne det

– Helt umiddelbart tenker jeg at dette er et fantastisk univers og spennende å se en verden jeg ikke kjenner fra før, fortsetter Borberg, mens han blar gjennom bildene.

– Samtidig, når jeg ser på bildene kjenner jeg det ikke. De mangler noe stofflighet, noe sanselig. Du må tettere på! Halvorsen nikker og noterer.

Fotografen fordyper seg i religiøse miljøer i Norge, og i et halvt års tid har hun fulgt Åsatrufellesskapet Bifrost.

Borberg blar og blar og blar. Så stopper han opp ved et bilde av en mann som lener seg ut av et vindu så solstrålene treffer ham.

– Her skjer det noe. Dette fine lyset inn vinduet, det blir en slags religiøsitet over det. Det kan jeg like. Han blar videre, stopper opp, så ser han på Halvorsen.

– Du komponerer ikke bildene dine. Se her. Midten, midten, midten, midten. Du legger hovedfokuset mot midten.

– Ja, når du sier det ser jeg det jævlig godt, smiler Halvorsen, som egentlig jobber som arkeolog, men fotograferer ved siden av.

Å bryte komfortsonen

Borberg river opp papir og lager rammer rundt bildene på skjermen for å demonstrere. Sånn kunne det vært komponert. Så tett bør hun gå. Arbeidet har blitt markant mindre rotete enn i fjor, mener Borberg.

Da fikk Halvorsen tilbakemelding på et annet kapittel i religionsprosjektet. Nå gir Borberg henne tre konkrete råd:

– Du må tvinge deg ut av det jeg kaller «autofokusfellen». Du må stille skarpt, og så komponere, ikke bare ta bildet, sier den danske fotosjefen.

– I tillegg vil jeg at du blir mer løs i ditt fotografi – ikke fotografer det du ser, men det du lukter, hører og smaker. Du er veldig god på å ta gode avstandsbilder, men jeg savner at du er helt tett innpå.

Han stopper opp ved et bilde av et par som tar hver sin bit av det samme eplet.

– Ååå. Det er en styrke i dette, men du skal helt inntil, sier Borberg og setter seg så nært Halvorsen han kommer.

De ler.

– Ja, jeg skal bryte komfortsonen deres? spør Halvorsen.

– Nei, din egen!

– Ja, det er vel faktisk min egen jeg må bryte, ler hun.

– Du skal kjenne at saften fra eplet spruter. Gir det mening?

– Ja, absolutt. Jeg har jo jobba med noe siden i fjor. Så jeg skal klare å ta det et steg videre.

– Tenk så flott at du sier det – det er jo det aller beste utgangspunkt svarer Borberg.

Å jobbe poetisk

Ved et annet bord på Litteraturhuset i Fredrikstad sitter fotosjef i GEO France, Magdalena Herrera. Stille blar hun seg gjennom bildene til nepalske Bunu Dhungana.

Hun har utforsket hvordan det er å være kvinne i Nepal, gjennom mørke selvportrett, med rødt som gjennomgående kontrastfarge.

– Dette er et arbeide med en tydelig sammenheng, sier Herrera.

– Rødt er en farge som brukes av gifte kvinner i Nepal. Jeg har brukt den fordi jeg ikke er gift, og hele tiden får høre hvor ufullstendig det gjør meg, forklarer Dhungana.

Hun tar fram et annet prosjekt, der hun tar ideen videre og utforsker kjønn og seksualitet. Herrera blar gjennom bildene av kropp, truser, laken, brukte bind og nærbilder av hud.

– Du har mange gode ideer, men trenger å jobbe litt med den visuelle sammenhengen. Jeg kan se at du utforsker ulike ting, men nå er det for mange ulike bildespråk her, sier hun.

– Prøv å ikke fall inn i det helt bokstavelige, men hold deg til det poetiske. Jeg er sikker på at dette må berøre folk, legger hun til.

Å slippe kontrollen

Thomas Borberg har nå fått besøk av Adrian Nielsen ved bordet sitt, hvor de går gjennom Nielsens portretter. Brått reiser Borberg seg og tar med seg Nielsen bort til vinduet for å fotografere ham.

– Så. Det var det bildet som er «safe». Så går du og setter deg. Og imens tar jeg en masse bilder, tk-tk-tk-tk-tk-tk.

Fotosjefen demonstrerer hvordan han mener Nielsen kan ta mer levende og lekne portretter, som han har sett ham gjøre i andre sammenhenger.

– Du er en dyktig fotograf. Det er fint lys, det er godt komponert, men det skjer ikke noe mer. Det er ikke du som forteller her, du bare plasserer folk steder.

– Jeg liker jo å plassere folk steder, ler Nielsen.

– Men det skal du slutte med, kommer det fra Borberg.

Han mener fotografen bør ta de trygge, helt oppstilte bildene, men om han tar 50 slike, bør han ta 150 av de eksperimentelle og uforutsigbare mellom disse, sier han.

– Alt vi gjør mellom det statiske er naturlig aktivitet, det lever! Din oppgave blir å oppsøke muligheten for ikke å kontrollere hva som skjer. Det handler ikke om deg eller personen du fotograferer men om situasjonen dere er i sammen.

Borberg oppfordrer også Nielsen til å utfordre oppdragsgivere. Han mener mange fotografer gir avisene det de tror de vil ha, mens det beste er å overraske i tillegg, syns han.

Nielsen tar mange oppdrag for samme avis, og syns det var godt med et dytt fra den danske fotosjefen.

– Når en har vært i samme redaksjon en stund havner man lett på hælene. Da er det bra med et spark i ræva sånn at man kommer seg fram på tærne igjen.