- Kan jeg be Kongen om å kaste et blikk ut av vinduet?

- Du har portrettert kongeparet. Det kan man vel kalle en uvanlig dag på jobben? Fortell!

- Det var en «uvanlig dag på jobben», ja. To oppdrag som jeg var både spent og veldig skjerpet på å gjøre, og som ga meg litt urolig nattesøvn. Jeg har aldri tidligere vært på Slottet, så jeg var spent på både lys-og romforholdene. Og ikke minst på hvordan kongen og dronningen ville være plassert i forhold til lyset i rommet. Dette bød på noen utfordringer som jeg forsøkte å løse etter beste evne. Og så er det i seg selv en sjelden situasjon å være i; et nært møte med en konge og en dronning. 

- Hvordan forbereder man seg til et slikt oppdrag?

- Den beste forberedelsen man gjør er å ha orden på det man kan ha orden på. Kameraer og objektiver skal velges, utstyret skal være tilpasset oppgaven. Og så går jeg alltid igjennom noen scenarier – nesten som en slalåmkjører som visualiserer løypa. Det er viktig for meg å være mentalt forberedt. 

Så er det bare å håpe at det ikke skal oppstå for mange utfordringer når arbeidet er i gang.

- De fleste bildene er tatt under intervjuet. Hvorfor valgte du denne tilnærmingen?

- Dette var noe min kollega Harald Stanghelle og jeg ble enige om i forkant. Vi ønsket oss levende og uttrykksfulle bilder av Kongeparet, ikke de tradisjonelle og oppstilte bildene. Intervjuene skulle være ganske omfattende og da var det viktig å ha flere bilder for å bryte opp i teksten. Å arrangere et større utvalg oppstilte bilder var det hverken tid eller mulighet til.
 

- Hvordan gikk du frem?

- Både kongen og dronningen satt slik til at lysforholdene ble krevende å fotografere i, fra stolen jeg satt på. Da er det godt å ha trening i å håndtere lys. Og det hjalp at jeg fikk noen minutter til å bevege meg fritt. Da handler det om balansekunst. Vi fotografer må av og til tøye grensene noe for å få til de gode bildene, samtidig som omgangsformene skal ivaretas. Det handler om flere hensyn; blant annet respekt for de menneskene vi møter og situasjonen vi er i. Hos kongeparet passet jeg på å ta pauser i fotograferingen.

Det er viktig for meg å ikke forstyrre for mye underveis i et intervju. Man må tenke helhet, det handler om mer enn bilder.

- Spesielt dronning Sonja fremstår som veldig naturlig i bildene - uvanlig ukontrollert til å være kongelig, vil mange mene?

- Jeg var opptatt av at bildene skulle være levende, noe som ikke var vanskelig å få til. Kongen og dronningen er veldig spontane og ekte i sine uttrykk og derfor var det ikke vanskelig å få fram det i bildene. Utfordringen besto mer i det tekniske. 

Jeg opplevde stemningen i rommet som både vennlig, åpen og varm.
 

- Du tok også noen oppstilte, mer klassiske portretter av kong Harald. Si meg, hvordan instruerer og fotograferer man egentlig en monark?

- Som sagt ble det ikke tatt mange oppstilte bilder. Men jeg hadde underveis i intervjuet sett meg ut et motiv. På overtid ba jeg pent om å få ta et bilde av kongen foran vinduet med utsikt mot byen. Kongen svarte humørfylt at «det blir nok mer enn ett bilde», og var behjelpelig med å hekte av kroken på en dør som var litt forstyrrende.

Man er jo ganske tilbakeholden med å instruere en konge, så jeg sa vel bare noe sånt som: «Lyset faller så flott inn i rommet, kan jeg be Kongen om å kaste et blikk ut av vinduet?»

- Hvilke begrensninger hadde du?

- Jeg føler i hovedsak at det ikke lå mange begrensninger i oppdraget, jeg skulle være litt «på og av» underveis i intervjuet. Noen begrensninger har man nesten alltid under fotoopptak, og da er det ikke særlig overraskende at det også er det når man skal møte kongen og dronningen. Men jeg følte på mange måter at jeg fikk frihet til å finne balansen selv, og håper jeg klarte det.
 

- Hva var den største utfordringen?

- Lyset. Den største utfordringen var at jeg måtte forholde meg til den plasseringen kongen og dronningen hadde, med noe motlys og skrått baklys. Jeg valgte å ikke bruke blitz og egne lamper for å kunne jobbe friere. Kombinasjonen av dagslyset og kunstlyset i rommet var også utfordrende. 

Jeg er glad i å kommunisere med dem jeg fotograferer, men det sier seg selv at det ikke ble mye rom for det i denne sammenheng. Skulle jo så gjerne snakket med dronningen om kunst, en interesse vi deler. Eller utvekslet noen flere ord med kongen. Men en fotograf må godta å være litt usynlig, på en måte, samtidig som alle bevegelser er veldig synlige. 

- Følte du at det lå visse forventninger i forhold til hvordan du fremstilte kongeparet på grunn av posisjonen de har?

- Ja, det følte jeg nok – men først og fremst var jeg veldig opptatt av at bildene skulle være gode. Jeg visste at det var satt krav til at jeg skulle gjøre en god jobb. Jeg vekslet mellom uro og glede over oppgaven jeg hadde fått. At jobben er viktig skjønner man ekstra godt på de mange tilbakemeldingene man får. 

- Godkjente Slottet bildene før publisering?

- Nei.

- Hva mener du er et godt portrett?

- Et bilde har mange betydningslag. Det øverste laget er det formale, det handler om form, linjer, perspektiv, lys, skygge og farge. Disse elementene gir en dynamikk og et uttrykk som avgjør om bildet umiddelbart fanger deg. Neste lag forteller oss hvem vi ser, og kanskje i hvilken sammenheng bildet er tatt. Slik fortsetter det lag på lag. Disse betydningslagene må spille sammen, slik at de fanger folks interesse, og får dem til å gå inn i detaljer og mulige historier i fotografiene. Et godt bilde kan «vokse» når man studerer det. 

- Du er fast ansatt fotograf i Aftenposten. Hvor lenge har du vært det, og hva er planen videre?

- Jeg ble ansatt som fotograf i Aftenposten i 1979, da var jeg 23 år gammel. I fjor fylte jeg 60 år, og har nå takket takket ja til et AFP-tilbud. I august 2018 slutter jeg. Det har vært helt fantastisk flott å jobbe i Aftenposten. Men alt har sin tid. Nå gleder jeg meg til å slippe meg enda mer løs som fotograf, og tenke litt mer «kunstfotografi». Å fotografere handler jo om å bruke sansene våre fritt, og det er akkurat som om jeg ser litt lengre og lytter litt mer jo eldre jeg blir.