Trude Lorentzens viktigste verktøy i jobben er selvuhøytidelighet, et varmt hjerte og en snurrig hjerne

I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Trude Lorentzen er journalist i Dagbladet Magasinet.

Les alle «Morgenrutinene» her.

– Kaffe eller te?

– Traktekaffe. Kruttsterk. Brygget av kjæresten min Torbjørn som har påført meg en så intens koffeinavhengighet at jeg til og med må ha med meg koppen inn i dusjen.

– Hva har du på nattbordet? 

– Der ligger fem-seks kilo med dårlig litterær samvittighet. Bøker jeg burde hatt under huden for lengst. ”H for hauk”, for eksempel. Og ”Pust for meg”, den nyeste boka til DN-kollega Cecilie Enger. Snart er det heldigvis høstferie og digital detox på hytta, der jeg klarer å få lest tungt og langt.     

– Hvilke medier må du innom før morgenmøtet?

– Starter alltid med å sjekke at ikke verden har gått under allerede. Det er ikke tull, en gang. Sånne pushvarseler fra Al-Jazeera om at innbyggerne i Japan i løpet av natta er blitt bedt om å søke dekning for nordkoreanske missiler, skremmer livskiten ut av meg. En periode måtte jeg slutte å lese Huffington post fordi jeg ble så redd for hva Trump hadde forårsaket av kaos mens jeg sov. Desto mer beroligende blir det å høre Birger Kolsrud Jåsund formidle norsk triviell virkelighet på NRK Dagsnytt under frokosten. Sjekker også db.no, vg.no, nrk.no og Facebook på vei til jobb, frenetisk.

– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?

– Det må jo bli ”Nord-Korea avvikler atomprogrammet” og ”Trump stilt for Riksrett”. Og litt mer egennyttig: ”Ny gullalder for norske medier”.  

– Hvor leter du etter gode saker?

– Ja, hvordan oppstår de virkelig innovative idéene? Det har jeg lurt på selv også, de gangene jeg plutselig kjenner det knitre i hjernen og noe litt friskt tar form. Det skjer jo ikke så ofte. Men iblant tror jeg at jeg klarer å fange en tendens i tiden gjennom et enkelt og annerledes grep. En tydelig idé, som gjerne er litt flau eller ubehagelig å gjennomføre. 

– Om du kunne velge hvem som helst: Hvem har du mest lyst til å intervjue ansikt til ansikt og hvorfor?

– Angela Merkel, må jeg vel si, da, for å gjøre min gamle statsviterfar fornøyd. Men hvis jeg skal være ærlig og får velge på tvers av tid og rom: Adolf Hitler.  

– Hvilket spørsmål er det viktigste for en journalist?

– Kan jeg få løse denne saken på en helt annen måte enn det opplagte? (spørsmål til sjefen, altså) Mitt mantra: Vi må tørre å tryne. Ta sjanser, forsøke grep som ikke er garantert å funke. Det er bare sånn vi kan finne opp hjulet på nytt, en gang i blant. 

– Hva er ditt viktigste verktøy i jobben?

– Selvuhøytidelighet, tror jeg, i kombinasjon med et varmt hjerte og en snurrig hjerne. Og: Evnen til å gå fullstendig opp i hver eneste sak jeg jobber med. Det er ikke lenge siden jeg lå på en sofa i Dagbladet og hadde sammenbrudd fordi det skjedde noe kluss når jeg skulle teste haute couture i hverdagslivet. Heldigvis jobber jeg med litt heroin og noe store nazigreier også nå. Så det ikke bare blir fjas og parring av hunder og maur til middag og slimklysedrinker jeg skriver om, altså.  

– Når sist så du journalistikk som inspirerte deg og hva var det?

– Jonas Bendiksen som reiser jorda rundt og portretterer folk som tror de er Jesus. Helene Sandviks ”Sjekker inn”-konsept er også innmari godt tenkt og gjennomført. Også sitter jeg klar med popcorn i sofakroken for å se “Da vi styrte landet” på NRK i høst, laget av Dagbladet-kollega Anne Marte Blindheim. For en grandios og genial idé å samle alle våre nålevende norske statsministre rundt ett middagsbord og høre historien om det moderne Norge, sett gjennom øynene til dem som tok de viktigste og vanskeligste beslutningene.

I motsatt ende av skalaen har jeg fått dilla på å lage mine egne promosnutter til reportasjene jeg lager for Dagbladet Magasinet. Alle sakene våre ligger jo bak betalingsmur nå, så vi er nødt til å bjuda på i sosiale medier, og jeg prøver å få dreis på hele prosessen selv: Filming, klipp, regi og dynamisk teksting. AJ+ og Vice er blant flere gode inspirasjonskilder på somevideo.

– Hva irriterer deg aller mest med norske medier? 

– Den overdimensjonerte dekningen av Therese Johaug og hva enn hun har hatt eller ikke hatt på leppa si.

– Hva blir viktig for utførelsen av journalistyrket framover? 

– Å gjøre seg fortjent til folks oppmerksomhet i mylderet av alle andre inntrykk. Og samtidig klare å formidle noe vesentlig. Og å være en motvekt til russiske trollfabrikker og Breitbart og Cambridge Analytica.  

– Hva er mediebransjens største utfordring akkurat nå?

– Å overleve, er det ikke? Dette høres kanskje ut som en egoistisk bekymring for oss i bransjen, ja, bortsett fra alle som jobber i NRK, da. Men det er jo et reelt demokratisk problem. Vi er fjerde statsmakt, for pokker. Det er vi som skal avsløre det neste Watergate og få Trump avsatt. Jeg elsker slagordet til Washington post: ”Democracy dies in darkness”. Og jeg elsker egentlig NRK også, jeg er bare så bekymret for det norske mediemangfoldet og syns det er frustrerende å konkurrere på så ulike vilkår.

– Hvilket bilde/video fikk deg sist til å stoppe opp?

– Videoen av den høygravide dama som fortalte den demente moren sin at hun skulle bli mormor, igjen og igjen, hver eneste dag, og fikk en like henrykket reaksjon hver eneste gang. Det var et repetitivt fortellergrep som brøt med alt vi ellers tenker om historieoppbygning, som funka som bare rakkern.

– Hva er det lengste du har klart å være uten mobilen?

– Huff. Jeg blir deprimert av å tenke på det, men… åtte timer, kanskje? Altså mens jeg sov. 

– Når logger du av for kvelden?

– 23.30