På en av byens beste adresser med utsikt mot 14. januar-plassen, oppkalt etter dagen diktatoren Zine El Abidine Ben Ali forlot landet, holder fortsatt Byrået for omgang med utlandet til. I den romslige førsteetasjen, der man som utenlandsk journalist tidligere ville fått oppholdet grundig skreddersydd, henger nå tre ensomme og komplett uinteresserte medarbeidere rundt og gjør knapt annet enn å heve lønna.
Et par etasjer høyere oppe treffer vi designeren Saber Bejaoui i nok et halvtomt kontorlandskap. Han forteller villig vekk om byråets tidligere funksjon: Å betale mindre, ofte økonomisk vanskeligstilte aviser i både vestlige og arabiske land for å trykke flatterende, ferdigkorrigert omtale av presidenten.
– Den egentlige oppgaven vår var å promotere merkevaren Ben Ali, sier grafikeren som nå bruker kontorplassen til ett og annet frilansoppdrag fra utlandet. Journalistene på huset håper nok på en omplassering til en mer tidsriktig arbeidsplass.
Balansegang
– For oss er de kolleger, og jeg mener vi bør støtte dem, sier Neji Bourghi, leder for det tunisiske journalistlaget.
– Vi er nå i forhandlinger med andre presseorganer og promoteringsinstanser for å sysselsette de som sto i regimets tjeneste. Vi tror for eksempel de kan egne seg godt til å drive turistreklame, sier han med et smil.
Men Bourghi er naturlig nok mest opptatt av medienes nye virkelighet. Mens de under diktaturet måtte holde munn om det meste som gjaldt politikk, må de nå vise måtehold midt oppe i den nye åpenheten.
– Journalistene befinner seg i en delikat situasjon i den fasen Tunisia er inne i, sier han.
– De står mellom to forpliktelser: På den ene siden må de ikke bidra til ytterligere destabilisering, på den andre må de sørge for offentlig opplysning.
Smugfilmet intervjuet
Akkurat hvor delikat denne balansegangen kan være, får vi demonstrert bare noen timer senere. Etter at et intervju med den nye overgangsregjeringens nylig avsatte innenriksminister ble offentliggjort kvelden i forveien, strømmer demonstranter igjen ut på plassen foran innenriksministeriet. Eksministeren hadde tegnet opp et bilde av en maktesløs regjering, styrt i det skjulte av mektige forretningsmenn som ikke ønsker å respektere den demokratiske prosessen. Uttalelsene styrket ryktene om en pågående motrevolusjon og satte sinn i kok.
Intervjuet ble gjort av en ung journalist på politikerens oppfordring, men ble samtidig smugfilmet av en ledsagende blogger som uredigert la ut opptaket direkte på Facebook, krydret med en rekke off-the-record-karakteristikker av det politiske etablissementet. Da bølge på bølge med demonstranter og tilfeldig forbipasserende utover ettermiddagen ble kjeppjaget og beskutt med tåregass nedover sidegatene, hadde politiet et særlig blikk for kameramenn, fotografer og lokale journalister. Minst 14 mediefolk ble banket opp. Flere ble forfulgt over lange avstander i det som var det første alvorlige anslaget mot pressen etter revolusjonen.
Den parallelle journalist
Samme kveld er stemningen rundt bordet på stamkafeen til Foreningen for unge journalister svært spent. Kvinnen bak intervjuet med eksministeren har mottatt drapstrusler. Hun forlater snart kafeen, for å forklare sin rolle i saken på TV. De som sitter igjen er ikke bare opprørt over politiet, men også over bloggernes frekkhet og nye heltestatus.
– Når man sier at facebookerne er journalister, trenger man snart ikke køller og tåregass lenger, sier Abderrouf Bali sint.
– At man opphøyer dem på denne måten er katastrofalt for oss.
De unge rundt bordet, som har hatt lite eller ingenting å gjøre med det gamle regimets propagandavesen, ser seg fullstendig forbigått av de nye sosiale mediene.
– Vi behøver en instans som kan treffe faglige avgjørelser, som kan avgjøre hvem som er journalist og hvem som ikke er det, sier Sayda Hammami som sammen med sine kolleger sitter fortumlet tilbake etter en opprivende dag. «Skupet» har gått til en blogger, mens journalistene får unngjelde.
Foreningens nestleder går et skritt lenger.
– Folk med bånd til det gamle regimet stimulerer de sosiale mediene for å skape en parallell journalistikk, hevder Wahid Chehed. Selv om en slik kobling mellom de nye mediene og motrevolusjonære krefter vanskelig kan bekreftes, mener han forsøket på å spille den tradisjonelle journalisten ut over sidelinjen er en bevisst strategi.
Borgermedia
Noen dager senere, på kontoret til menneskerettighetsorganisasjonen Nasjonalt frihetsråd, strømmer det fortsatt på med personer som vil rapportere om voldsbruken de er blitt utsatt for de siste dagene. I spissen for organisasjonen står Sihem Bensedrine som også er redaktør for online-radioen Kalima. I motsetning til sine yngre kolleger roser hun de sosiale medienes rolle i det hele:
– De spiller en helt avgjørende rolle for utviklingen av en fri presse i Tunisia, sier den erfarne journalisten.
– Med etterspørselen som finnes, er de blitt veldig flinke til å levere. De distribuerer bilder og videoer effektivt og fyller rollen som borgermedia.
Bensedrine understreker samtidig at lite har forandret seg for de tradisjonelle mediene.
– Radio Kalima har stadig ikke rett til å eksistere, sier hun om kanalen som ennå ikke har fått konsesjon.
– Man tillater nå 70 politiske partier, men null media, oppsummerer hun.
Bloggosfæren er derimot veletablert etter hendelsene i januar. Journalisten Zied El Heni er Tunisias mest kjente nettaktivist. Bloggen hans var den mest sensurerte under diktaturet, men da en hardt presset president 12. januar opphevet sensuren, slapp El Henis innlegg kalt Jasminrevolusjonen gjennom. Slik fikk den tunisiske revolusjonen sitt navn.
El Henis Facebook-side fikk også rekordmange besøk.
– Den fungerte som et nav, forklarer han. Det var dit folk foretrakk å sende videoer som viste sammenstøtene mellom demonstranter og politi, vel vitende om at det sikret stoffet et stort publikum. El Heni var dermed sentral i å skape den store tilliten de sosiale mediene nå nyter i landet. Men han er samtidig raskt ute med å forsvare den tradisjonelle journalistrollen.
– Folk har stadig behov for en profesjonell presse, understreker han.
– Men i tider med store omveltninger øver de sosiale mediene et nødvendig press. Når det blir ro vil Facebook trekke seg tilbake til sin sosiale funksjon igjen, konkluderer han.
