Ukrainske prisvinnere om å dekke krig i eget land: – Aldri følt meg så fri til å operere som journalist

Mandag denne uken delte Fritt Ord og Zeit-Stiftung ut årets Free Media Awards til fem ukrainske journalister.

I en panelsamtale på Fritt Ords kontor tirsdag delte fire av prisvinnerne sine erfaringer fra å dekke krig i eget land: Fotograf Jevhen Maloletka, journalist og forfatter Natalija Gumenjuk, foto- og videojournalist Andrij Dubtsjak, og sjefredaktør Katerina Sergatskova.

– Vi hadde ikke noe utstyr, som skuddsikker vest eller hjelm, og vi visste ikke hva som var trygt. Mange prøvde å velge mellom jobben og livet, og mange journalister bestemte seg for å slutte. Fordi det ikke var trygt og det er dårlig betalt, innledet Sergatskova, som er sjefredaktør og grunnlegger av den prisvinnende nettavisen Zaborona.

Etter åtte måneder med krig har ikke utfordringene blitt færre, men de har endret seg, forklarte redaktøren.

Nå er det lettere å planlegge frem i tid, og man har bedre forståelse for hvilken tilnærming som passer i ulike situasjoner.

Avgjørende for utfallet

I tillegg til prisvinnerne deltok direktør Marjana Dratsj i Radio Free Europe/Radio Liberty. Hun er blant dem som har fortsatt å jobbe som journalist etter krigens utbrudd, men utenfor Ukrainas grenser.

Hun holder for øyeblikket til i Praha.

– Ukrainerne får nyhetene sine fra TV eller digitale meldingsplattformer som Telegram. De mest populære Telegram-kontoene er ikke medier, men kontoer som utgir seg for å være medier, forklarte Dratsj.

– De poster ikke nødvendigvis verifisert informasjon. Derfor er uavhengige medier i Ukraina avgjørende for demokratiet og det fremtidige utfallet av denne krigen.

Martin Paulsen, instituttleder for fremmedspråk ved UiO, ledet sesjonen som foregitt i Fritt Ords lokaler i Oslo.

Lettere på hjemmebane

– Hva er forskjellene mellom å dekke konflikt i andre land versus sitt eget, spurte Paulsen.

Fotograf Maloletka har dekket krig før, blant annet mellom Armenia og Aserbajdsjan. Han mener det er lettere å jobbe på hjemmebane.

– Andre kriger har vært vanskeligere, fordi det er helt andre konflikter. I Armenia var det relatert til nasjonalitet og religion, men i Ukraina handler det ikke om det, sa Maloletka og understreket at han har måttet prøve og feile mye underveis.

Journalisten Gumenjuk sa seg enig med Maloletka om at det er lettere å dekke krig hjemme – rett og slett fordi man forstår kontekst, normer og hint lettere.

– Men jeg blir alltid litt slått ut av det spørsmålet, fortsatte Gumenjuk, og siktet til at hun ofte har fått høre at lokale journalister er for emosjonelt knyttet til det som skjer til å kunne dekke det på en god måte.

– Selv om en redningsarbeider blir preget av det han må gjøre på jobb, stoler jeg på at han er kompetent til å utføre den.

Hvordan dekke alt?

Gumenjuk har spesialisert seg på utenriksstoff og konfliktrapportering. Nylig etablerte hun medieorganisasjonen The Public Interest Journalism Lab (PIJL), som har konsentrert seg om å rapportere fra frontlinjen siden den russiske invasjonen startet.

Hun la også vekt på at det som skjer i Ukraina er et unikt tilfelle. Fra de siste årene er vi vant med krig i autokratier, mens dette er fullskala krig i et demokratisk land med pressefrihet, fortalte hun.

– Jeg har aldri følt meg så fri til å operere som journalist. Jeg kan dra hvor jeg vil, og jeg aldri hatt slik tilgang til sikkerhetsfolk, militæret, eller noen av de andre mest lukkede avdelingene i landet. Det er en veldig merkelig følelse at det er nå vi har mer tilgang enn noensinne.

Og med denne økte tilgangen mener Gumenjuk at det fremdeles er mye som kan gjøres gjennom journalistikken.

– Hvordan vi skal klare å dekke alt, det er den største utfordringen jeg føler på. Men lokale reportere har interesse for å lære hvordan de skal fortelle historiene om sine egne landsbyer. Jeg tror svaret ligger i dem.

Tilbyr psykologtimer

Foto- og videojournalist Dubtsjak har gjennom sine reportasjer blitt en viktig kilde til informasjon om livet ved frontlinjen i Donbas. Fra panelet fortalte han om viktigheten av forberedelser før man reiser inn i krigsområdene.

– Ved fronten har jeg sett reportere som har vært godt forberedt, og reportere som ikke har vært det. Man kan ha fått beskjed om hva man skal gjøre, men du må også ha innarbeidet reflekser.

Frilansfotograf Maloletka mottok Free Media-prisen for sin dokumentasjon av den russiske beleiringen og bombingen av Mariupol.

– Jeg kjente at en måned ved fronten var den maksimale tiden jeg kunne tilbringe der. Men det er så mange andre oppgaver man kan ta seg til, for så å komme tilbake, fortalte han fra scenen.

– Og må du gråte, så gråter du. Du kan ikke holde det inni deg, la Dubtsjak til, og presiserte at de ukrainske mediehusene har vært rause med å tilby terapeuter og psykologtimer.

– Folk vil lese

Dubtsjak la vekt på at det fremdeles er noen tabuer igjen i dekningen av krigen, og trakk fram antallet døde ukrainske soldater som eksempel. Redaktør Sergatskova mener derimot at den aller største utfordringen akkurat nå er at vi ikke aner hva som skjer i de okkuperte områdene.

– Etter 2014 har jeg jobbet i både Krim og Donbas, og vi har fått mulighet til å filme. Etter invasjonen har vi ikke hatt tilgang. Det burde virkelig være veldig viktig for både ukrainske og vestlige journalister, sa hun og la til at informasjonen som nå er tilgjengelig kommer fra russiske statskanaler.

Sergatskova la videre vekt på at avisene i Norge, så vel som i andre europeiske land, nå har lite fokus på det som faktisk skjer i Ukraina.

– Jeg har prøvd å plassere meg selv som lokal leser, og jeg tror virkelig ikke at folk er lei av å lese om det som skjer i Ukraina. De vil bare lese noe som er annerledes. Politikerne tror jeg begynner å bli lei, eller desperate, men folk vil lese. De trenger bare menneskelige historier, avsluttet redaktøren.

LES OGSÅ:

Ukrainske journalister mottar mediepris i Norge