Utenriksdekningen i norske medier er provinsiell

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Dette er jo egentlig heller ikke bare utenrikspolitikk. Europapolitikken er gjennom EØS-avtalen i høyeste grad norsk innenrikspolitikk. Stortinget «importerer» i gjennomsnitt 4,23 ferdigproduserte politiske saker fra EU til norsk lovgivning, hver dag det har møte.

Hver eneste uke er jeg innom medier som Aftonbladet, Jyllands-Posten, Irish Times og The Guardian, for å nevne noen få.

Det som slår meg når jeg konsumerer nyheter fra andre land er at de ofte har utenrikssaker jeg svært sjelden finner i norske medier. Den ene dagen leser jeg i en svensk avis om noe som er til behandling i den tyske forbundsdagen. Den neste dagen leser jeg i en irsk avis om noe en danske i Europaparlamentet har sagt eller foreslått. Hvor, når og hvor ofte finner jeg slike saker i norske medier?

At det kvantitativt er for lite utenriksstoff i norske medier kan sikkert diskuteres, men når det først handler om utenrikspolitikk – hva er det vi får?

I første kvartal i år kan Retriever avsløre at Ulf Kristersson, som er statsminister i Sverige, og Sanna Marin, som i denne perioden fortsatt var statsminister i Finland, er omtalt henholdsvis 986 og 402 ganger. Alt inkludert. Til sammenlikning er en tidligere amerikansk president omtalt 2715 ganger.

Her er jeg sikker på at mange i pressen vil tenke at dette ikke er en urimelig balanse. La meg derfor minne om at i denne perioden har selvfølgelig Sverige og Finland hatt en helt eksepsjonell høy aktualitet på grunn av sine NATO-søknader.

La meg derfor også legge til at i årets første kvartal er den samlede presseomtalen av Danmarks statsminister, Mette Fredriksen, færre enn 37 saker. Det vil si det er 37 saker om «Mette Fredriksen,» men dette er jo et så vanlig navn at det er slett ikke alle sakene som handler om den danske statsministeren. Her er vi nærmere hva som er normalnivået også for dekningen av svensk og finsk politikk.

I den grad utenriksstoffet i norske medier, herunder sakene fra NRKs korrespondenter, handler om politikk så er det i all hovedsak saker om Donald Trump, Boris Johnson og andre skandaler i britisk politikk, politiske skandaler andre steder, Midtøsten-tematikk, og norske politikere på utenlandsreiser av varierende viktighet.

Jeg vil våge den påstand at det er flere nordmenn som kan navngi en amerikansk delstatsguvernør enn som vet navnet på den svenske statsministeren. Sistnevnte er en viktig politiker og som løpende har til dels stor innflytelse på saker som i høyeste grad angår Norge og nordmenn.

Er det ikke noen skjevheter her som pressen både har et ansvar for å ha skapt og stadig viderefører? Er det noen i pressen som diskuterer denne åpenbare ubalansen i norsk pressedekning?

Den israelske statsministeren, Benjamin Netanyahu, er i første kvartal omtalt i 1048 saker. Nå er det riktignok ofte drama i Midtøsten. Det er ikke noe nytt med det. Midtøsten har hatt en helt særegen oppmerksomhet i mange tiår. Det er kanskje likevel verdt å minne om at det er omtrent like mange israelere som det er svensker i verden, og det er omtrent like mange palestinere som det er dansker.

Det er vel heller ikke sånn at alt som helt jevnlig skjer i Midtøsten, saklig sett er like presserende for det norske publikum? Det er jo tross alt også større konflikter under andre fjerne himmelstrøk. Nå er det riktignok mange i publikum som er interessert i Midtøsten, for det er jo dette vi i 60-70 år har blitt fortalt at vi skal være interessert i.

I fjor var det folkeavstemning i Danmark. Det ble marginalt omtalt i norske medier. Når det er valg i våre naboland kommer det gjerne en liten sak på TV-nyhetene den dagen det skjer. Kanskje også dagen før.

Når det er valg i USA er det derimot vegg til vegg-dekning fra det første primærvalget i det første partiet i den første delstaten. Så ruller det videre fra dag til dag i 10-11 måneder, med bred dekning i norske medier.

I 2019 var det valg til Europaparlamentet. En uke før dette kontaktet jeg Fredrik Solvang i NRK, og forklarte ham følgende:

Nå har alle de politiske partiene i 27 europeiske land i flere måneder holdt på med nominasjonsmøter, programarbeid og valgkamp. Dette er verdens nest største demokratiske begivenhet, målt i antall velgere med stemmerett. Bare ved valg til det indiske parlamentet inviteres flere velgere til stemmeurnene.

Europaparlamentet behandler hele tiden saker som direkte angår Norge og norsk politikk. Alt dette er knapt nevnt i norske medier. Burde ikke dette også være bittelitt relevant for et norsk publikum? Det var han enig i. Derfor ble alle partilederne invitert til noe så uhyre sjeldent som en norsk Europa-debatt. Den fikk vare i nøyaktig 12 minutter før temaet skiftet til bompenger, og alt igjen vendte tilbake til det normale.

Når pressen ikke ser det som sin oppgave å informere og opplyse allmenheten om hva som faktisk rører seg i europeisk politikk og i det europeiske samfunnet vi helt faktisk og praktisk er en del av, da er det kanskje ikke så underlig om underskogen av mer tvilsomme nyhetsformidlere og påstander i sosiale medier får større plass i folks bevissthet?

Her finner vi kanskje også forklaringen på en del av de temmelig særnorske forestillingene om europeisk politikk?

Pressefolk er vanligvis opptatt av kritiske spørsmål. Her har dere altså noen fra meg.

LES OGSÅ:

Investigate Europe graver på tvers av landegrensene