Når redaksjonen selger eiendom

På min forrige arbeidsplass tok en av kollegene på seg oppgaven å hver uke gå gjennom Finn.no for å finne spektakulære eiendommer som lå ute for salg. Artikkelen, som gjerne ble publisert tidlig lørdag formiddag, genererte ofte mange klikk. Nå ble nok ikke kruttet funnet opp her, mange medier har gjort tilsvarende. Det er enkel journalistikk, og det fyller nettsiden. 

Noen ganger blir det mer enn bare én oversikt. Noen ganger blir det en hel sak ut av et enkelt prospekt. Slik som da Varden skrev om ei hytte på Gaustablikk. ”Utsikten tar pusten fra deg”. For 8,7 millioner kroner får du drømmeutsikten på toppen av Gaustablikk.”

Varden skildrer eiendommen gjennom meglerens beskrivelse og argumenterte den gang at prisen gjorde det naturlig å omtale, siden det sjeldent er så dyre hytter i omløp i Telemark. Pris er ofte et nyhetspoeng det er vanskelig å argumentere mot. Så fremt journalistikken følger dette opp, og ikke bare snakker med selger. 

LES OGSÅ: Kjersti Løken Stavrum mener Vardens redaksjon fremstår blinde

Pris var ikke et argument da Dagbladet for noen år siden omtalte at komiker og tv-profil Christine Koht skulle selge leiligheten på Grünerløkka. Da var kjendisfaktor et nyhetspoeng, og daværende generalsekretær Per Edgar Kokkvold erklærte artikkelen for reklame. 

– Nei, dette er ikke greit. Jeg kan aldri tenke meg at dette er greit sett med Dagblad-redaktørenes øyne, sa den daværende generalsekretæren den gang. Kokkvold mente teksten i artikkelen kunne vært hentet ut av et prospekt. 

Beskrivelsene er flotte. Vi kan selvsagt ikke være så rigide at det blir brudd på god presseskikk hver gang vi omtaler en eiendom som ligger for salg. Det ligger i vår natur at vi ønsker å kikke inn for å se hvordan andre har det. Hvorfor skal oppussingsprogrammene på TV ha monopol på det? Men vi burde kanskje finne måter å begrense oss på. 

De to ovennevnte artiklene er henholdsvis nesten fire og litt over fem år gamle. Mye vann har rent siden den gang, mange redaksjoner har fått redusert bemanning. Presset er blitt større, men har vi lært noe?

– Renspikket content marketing, skrev en kollega på messenger like før jul, og sendte over to artikler fra NRK Telemark. Begge handler de om et lite kråkeslott av et hotell som er til salgs i Treungen. 

“Drømmer du om å drive et lite hotell? Da er kanskje Treungen stedet for deg. Bygdas jugendstilhotell går nå på billigsalg.” Et sjeldent objekt, forklarer megleren og slår fast at det er perfekt for de rett menneskene … 

Her har NRK tatt turen og laget en reportasje fra hotellet. Og det er sannelig spesielt, for hvem kunne tenkt seg å kjøpe et hotell med fire rom? Riktignok med en nyoppusset leilighet på toppen. For det meste bærer artikkelen preg av nøkternhet i sin beskrivelse av eiendommen som har ligget ute for salg i et år. 

Så går det to dager og NRKs distriktskontor i Porsgrunn omtaler igjen hotellet. Nå er det “Kjempeinteresse for det lille hotellet i Treungen” må vite. Journalistene har intervjuet en overrasket megler som endelig ser for seg salg. I tillegg har det søkt alternative kilder i ordføreren i Nissedal. Han har både spist og tatt seg en svingom på hotellet. Midt i blinken, mener han det burde være. 

Megleren forteller Journalisten at interessen som nå er kommet, oppstod etter at NRK publiserte den første artikkelen. Distribusjonskanalen er suveren for å få oppmerksomhet rundt prospektet. 

Igjen kan det selvsagt hevdes å ha nyhetens interesse siden det har ligget ute for salg så lenge. Og siden NRK tross alt omtalte det bare få dager i forveien er det lett å argumentere for videre dekning. Vi ser allerede for oss tre-fire mulige reportasjer i tiden som kommer.

Varden er selvsagt også på saken. Avisen dekker tross alt Treungen og Nissedal. “Har fått inn bud på det idylliske hotellet” heter det i tittelen. 

Telemarksavisa omtalte saken da eier Dick de Ruiter la hotellet ut for salg. Nøkternt presentert. De er også eneste mediet som omtalte saken for et år siden. 

Det er lett å heve den harmdirrende pekefingeren og rope skamme seg til redaksjonene. Det burde vært lettere å problematisere. For eksempel ved å ta et søk på Finn for å sammenligne med andre muligheter i markedet, som pensjonatet litt lenger sør i Risør. 

Det er også lett å si; ja vel, hvorfor er så dette en sak? Vel, når ble journalister kvalifisert til å omtale prospekt som idylliske eller at de er på billigsalg?