OPPDATERT: Et sitat fra Dagblad-journalist Torun Støbakk er ikke tatt med i artikkelen. Det er nå lagt inn.
Lars Akerhaug er journalist og ansatt i en deltidsstilling i den høyreorienterte nettavisen Minerva. Han har tidligere deltatt i debatter med markert restritktive syn på norsk innvandringspolitikk.
Debatten raser om de såkalte «oktoberbarna», de enslige mindreårige asylsøkerne fra Afghanistan som ikke er mindreårige lenger, og dermed ikke har rett til videre opphold i Norge. Nå uttransporteres de til hjemlandet Afghanistan, der de ifølge norske myndigheter er trygge.
Men i høst har Dagbladet og VG med kritisk blikk gransket norske myndigheters vurdering. Og på oppdrag fra Journalisten har jeg med et like kritisk blikk forsøkt å ettergå dekningen av disse sakene.
Mine funn kan oppsummeres slik: I to av tre saker om disse «barna» er ingress eller tittel kritisk til utsendelsene. Det dreier seg om om 7 av 9 saker jeg har funnet publisert på Dagbladet.no og hele 12 av 16 VG-saker. Alle sakene i de to avisene er publisert fra 1.oktober til 6. november. For begge avisene har jeg inkludert både nyhetsartikler og kommentarer. Jeg har søkt på nett og i Atekst og kan ha gått glipp av saker, så dette kan ikke ses på som en vitenskapelig undersøkelse, men en temperaturmåling, eller stikkprøve.
VGs nyhetssjef Eva Therese Grøttum (for ordens skyld en tidligere kollega) svarer slik på mitt spørsmål om hva hun tenker om fordelingen av VGs saker.
– For VG er situasjonen til de mindreårige asylsøkerne viktig å dekke, og det har vi gjort gjennom hele året. I dekningen tilstreber vi som alltid bredde i kildetilfanget, presisjon og tilsvar og samtidig imøtegåelse der det fremkommer kritikk. Både maktkritikk og ivaretakelse av svakerestilte grupper og enkeltmennesker er i kjernen av vårt oppdrag. Når det er sagt, kjenner jeg meg ikke igjen i bildet som tegnes av artikkelforfatter og Journalisten.
Når jeg har gjennomgått sakene, har jeg vurdert det slik at saker der for eksempel politikere kritiserer myndighetenes asylpraksis i tittel eller ingress er å regne som «kritiske». Jeg har også tatt med saker om enkeltskjebner som er egnet til å vekke sympati. Det skal sies at VG har vært kritisk til dem som ønsker å gi opphold til oktoberbarna på lederplass.
VG er uenige
Nyhetssjef Grøttum er uenig i min vurdering:
– Vår egen gjennomgang av sakene det henvises til, viser ikke en overvekt av saker vinklet på kritikk mot myndighetene, snarere en variasjon mellom dette, saker om politisk uenighet, spesielt i Arbeiderpartiet, nyhetssaker om sikkerhetssituasjonen i Afghanistan og politiets arbeid samt debattinnlegg fra eksterne bidragsytere. VG har også på lederplass uttrykk støtte til Listhaugs politikk, uten at dette på noe vis skal påvirke vår dekning av tematikken.
Avviser
Dagbladet avviser også at vinklingene er et problem.
– Det er midt i kjernen av pressens samfunnsoppdrag å tale svake gruppers sak i møtet mot myndigheter og maktpersoner. Vi ønsker å belyse virkeligheten fra flere sider, og for «oktoberbarna» som for andre saksområder, jobber vi etter pressens etiske regler for kildekritikk og tilsvarsrett. Vi mener at vi her har levert god, balansert journalistikk, sier fungerende nyhetsredaktør Hilde Schjerve.
– Tidligere har man fått kritikk for å gå i kampanjemodus i slike saker, har dere lært av slik kritikk? Klarer man å være objektiv når avisen så sterkt toner flagg på lederplass?
– Vi har levert solid nyhetsjournalistikk på oktoberbarna, og jeg har full tillit til at våre reportere utfører sitt journalistiske oppdrag på en profesjonell og god måte uavhengig av hva avisa står for på lederplass.
– Frykter man å bli et instrument for asylliberale pressgrupper?
– Jeg frykter like lite at vi skal bli et instrument for asylliberale pressgrupper, som at vi skal bli et instrument for asylrestriktive pressgrupper.
Blir ikke spurt
En annen ting å feste seg ved er i hvilken grad avisene presenterer alle sider av saken når de skriver om enkeltskjebner.
Dagbladet har skrevet to saker i oktober om tidligere mindreårige asylsøkere, som nå er voksne og skal ut av landet. I saken om «Armin› med tittelen «Flukten fra Norge», skrevet av flere Dagbladet-journalister, refereres det til vedtakspapirer fra Utlendingsnemnda. Men ansvarlige asylmyndigheter kommenterer saken kun generelt, ikke konkret.
– Dette er en sak som handler om Armins flukt, ikke detaljene i asylsaken hans. Vi forklarer i artikkelen kjernen i avslaget, som vi har lest, og som er en internfluktvurdering. Vi vurderte at det i denne saken var mer relevant å hente inn tilsvar fra Sylvi Listhaug på den politiske endringen av rimelighetsvilkåret i utlendingsloven, snarere enn UNE og UDI sin vurdering av hans asylsak, svarer en av Dagbladets journalister, Torun Støbakk på e-post.
Noe tilsvar fra UNE eller UDI til de konkrete påstandene om enkeltskjebnene er heller ikke finne i VGs to saker om «Mustafa» som sitter i asylfengselet på Trandum og tre afghanske asylsøkere som lever på gaten i Paris.
Når det gjelder Paris-saken, svarer nyhetssjef Eva Therese Grøuttum slik om hvorfor avisen ikke innhentet tilsvar:
– Fordi denne saken handler om enslige mindreårige asylsøkere som oppholder seg i Paris. De forteller om bruk av tåregass og makt fra franske myndigheter, og det er tilsvar fra franske myndigheter i saken. Norske myndigheter kommer ofte til orde om situasjonen til og vurderinger av denne gruppen, blant annet i flere saker som det lenkes til i den aktuelle reportasjen.
Når det gjelder saken om «Mustafa» så viser Grøttum til at Utlendingsdirektoratet er intervuet. Imidlertid svarer hun ikke konkret på hvorfor man ikke har innhentet kommentarer fra myndighetene om enkeltsaken. Hun viser til sine generelle uttalelser om VGs asyldekning.
Ingen kontaktet UDI
Når jeg spør assisterende kommunikasjonsdirektør Håkon Fenstad i Utlendingsdirektoratet, svarer han at ingen journalister har kontaktet dem med spørsmål om enkeltsakene under dekningen av de såkalte «oktoberbarna». Dekningen har stort sett vært generell og når UDI er kontaktet, har det vært i forbindelse med spørsmål om fakta, statistikk og retningslinjer.
– Så vidt jeg kjenner til, har vi ikke blitt bedt om å kommentere enkeltsaker.
Han mener forøvrig at journalister stort sett er ganske flinke til å sørge for dette.
– Vår erfaring er ellers at de fleste journalister får samtykke av dem de skriver om. Da får de en mer opplyst sak hvor både vedkommende og vi får komme til orde. Noen ganger ønsker ikke journalisten å innhente samtykke og ber oss heller kommenterer generelt. Da alle søkere har forskjellig bakgrunn, opplevelser og andre individuelle forhold, er det vanskelig å kommentere enkeltsaker på en generell måte. Vi ber som oftest journalisten da om å innhente samtykke, slik at saken kan bli belyst på best mulig måte.
Han understreker at UDI gjerne kommenterer enkeltsaker, men at direktoratet er avhengig av at personen det gjelder gir journalisten innsyn i sin sak.
– Til det har vi et enkelt skjema på våre nettsider. Noen få ganger sier journalisten at vedkommende søker ikke vil gi ham/henne innsyn i saken utover den historien som søkeren selv har fortalt. Da kan vi ikke kommentere. I slike tilfeller bør journalisten vurdere om han/hun har godt nok kildegrunnlag for saken.
Omstridt språkbruk
Et tredje moment ved én av sakene, er språkbruken. I Dagbladets sak 30. oktober har avisen intervjuet aktivister som hjelper tidligere mindreårige asylsøkere over grensen, slik at de skal unngå å bli sendt til hjemlandet.
Her bruker også Dagbladets journalister begrepet «deportasjoner». En som reagerte på begrepet var statsråd Sylvi Listhaugs rådgiver Espen Teigen. På Twitter formulerte han seg 30. oktober på en måte som gjør det nærliggende å tolke at han mener ordet vekker assosiasjoner til nazistenes uttransport av norske jøder i 1942 til gasskamrene .«Det å i det hele tatt sammenligne returer av afghanere, eller hvilken som helst gruppe, med det som skjedde med jødene i Norge er grovt.»
Espen Teigen må forøvrig kunne kalles en bekjent av undertegnede.
Spørsmål: Er det greit å bruke begrepet “deportasjon” om tvangsreturer? Underminerer det ikke brutale deportasjoner under 2. verdenskrig?
– Når det gjelder bruk av ordet «deportasjon» har vi ikke hatt andre beveggrunner for å bruke det enn ønsket om å veksle mellom ulike ord som betyr det samme som «tvangsutsending» eller «forvisning ved tvang». Det blir i denne sammenhengen feil å bruke ordet “utvist”, slik du foreslår, siden «utvist» brukes om personer som har brutt utlendingsloven eller straffeloven.
Reagerer
Medieforsker Kjersti Thorbjørnsrud reagerer på begrepet «oktoberbarn».
– De er jo ikke lenger barn, men unge voksne.
Hun mener VG og Dagbladets saker er eksempler på «klassiske asylsaker».
– De forteller om skjebnen til individer som ikke får opphold av ulike grunner og trues av retur. Det er en klassisk dramaturgi, med fokus på hvordan de har det og deres opplevelse av sin situasjon. De skiller seg likevel fra tidligere asylsaker, der barn og unge jenter har hatt hovedrollen. Det er generelt lettere å selge inn historier om personer som vekker en umiddelbar appell og som ikke kan oppfattes som en trussel av noen - som uskyldige barn. Her handler det om unge menn, det er i utgangspunktet mer krevende å vekke folks sympati med utgangspunkt i deres historier. Det er nok mange som jobber hardt i kulissene, det hjelper ikke med fakkeltog om det ikke står noe om det i pressen.
Ifølge medieforskeren er ikke dekningen av enkeltskjebner problematisk i seg selv, men hun understreker at det er viktig også å bringe fram flere perspektiver i saken, også myndighetenes side.
– Jeg tenker at man bør informere om bakgrunnen for vedtaket, og også UDIs vurdering av situasjonen i landet de returnerer til. Alle kilder bør selvsagt vurderes kritisk, slik at fakta i disse sakene blir best mulig belyst, og slik at publikum kan få en forståelse av hvem som bestemmer hva i disse sakene: Storting, regjering og innvandringsbyråkrati.
Thorbjørnsrud er imidlertid ikke i tvil om at pressens dekning nå er preget av at det foregår en «organisert kampanje» for de såkalte «oktoberbarna».
– Det er aktører som står bak og som nå jobber for å få alle disse sakene frem i mediene. Jeg har ikke forsket på dekningen av akkurat disse sakene, men det er helt klassisk at man først forteller enkelthistorier, så vekker det reaksjoner og deretter kommer politikerne og krever en endring eller en stopp. Dermed øker presset i saken.
