Denne artikkelen er over åtte år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
Mosveen og VG er opp gjennom årene blitt kritisert, både av yrkeskolleger og andre, for hardkjør mot politikerne. Den siste ut er tidligere arbeidsminister Robert Eriksson (Frp). Blant annet på bakgrunn av bråket rundt episoden der han ble bedt om å forlate en karaokebar i Oslo i 2015 - en sak Eirik Mosveen dekket - kommer Eriksson med en rekke sterke karakteristikker av VG-journalisten.
I sin nye bok «Bare gjør det – trofast rebell for Siv og Erna», som kom i salg tirsdag, skriver Eriksson blant annet dette:
«Hele karaokesaken er patetisk. Det er småkomisk at en av landets største aviser velger å bruke to sider i avisen og hele sidetoppen på front om noe så trivielt som karaoke.”
Mosveen sier til Journalisten at hvis så er, burde Eriksson selv kanskje ikke brukt fire sider i sin egen bok til å omtale saken. Journalisten synes selv at saken kanskje ikke er så veldig stor, men til gjengjeld ganske artig.
– Jeg tenker at hvis en kollega eller konkurrent hadde laget saken, ville jeg da lest den. I dette tilfellet er svaret ja, det ville jeg gjort. Da kunne jeg like godt lage den selv. Det var ikke akkurat noe vi holdt på med i dagesvis. Vi ble veldig fort lei den, men det var artig mens det stod på.
I et innlegg på Facebook viser Mosveen til at han blir kalt “hyene, idiot og drittsekk” i Erikssons bok.
Mosveen parerer med at han ble betegnet som “liten, uflidd og usympatisk” i Eli Hagens selvbiografi, som kom ut i 2006. Han ironiserer med at det var mer stil og fasong over tingene da Carl I. Hagen og kona Eli styrte sakene i Frp. Flere navngitte VG-journalister fikk for øvrig så hatten passert av Eli Hagen i selvbiografi.
– Jeg er 1,74 høy, så hun er inne på noe der. Men jeg tror ikke Carl er noe særlig høyere, var Mosveens kommentar den gang til Eli Hagens beskrivelse.
– Tar du deg nær av et slikt stempel som Eriksson setter på deg, eller har du tykkere hud enn de fleste etter så mange år som hardtslående VG-journalist?
– Jeg vet ikke om det har med tykk hud å gjøre i det hele tatt, men det er vel en del av den politiske språkbruken i Norge. Kanskje spesielt i Frp. Nesten alle slike karakteristikker er kommet derfra. Jeg kan ikke si jeg tar meg nær av det, og så føler jeg meg ikke spesielt hardhudet av den grunn.
Mosveen sier videre at det nok ikke er så lurt å gjøre mye ut av det når slike karakteristikker kommer.
Dagbladets journalist- og kommentatorveteran Marie Simonsenhar følgende kommentar i kommentarfeltet under Mosveens Facebook-innlegg:
“At de aldri lærer! Eneste måten å fornærme en journalist på er å si at de er flinke, balanserte og fornuftige, med mindre de jobber i aviser hvor det er en kompliment.”
Ansvarlig redaktør Torry Pedersen i VG befinner seg i utlandet og har ikke lest Erikssons bok. Basert på det han blir fortalt har han denne kommentaren:
– Dette høres ikke ut som å være debattnivå på det mest elegante. Det er fullt legitimt å være misfornøyd med journalister. Men det burde være mulig å formulere det noe mer elegant, hvis du først gir ut en bok.
– Setter VG noen grense for hva journalistene blir utsatt for av verbale angrep, før dere reagerer?
– Min reaksjon er at slikt potensielt har en boomerang-effekt. Det er kanskje de som tyr til denne typen beskrivelser som egentlig trenger beskyttelse, og ikke de som blir utsatt for det.
Interessert i medienyheter? Lik Journalisten.no på Facebook og få nyhetene i strømmen din:
Annonse
– De finner ikke noe
Eriksson har ikke besvart Journalistens henvendelser onsdag. Han skriver også annet om mediene og journalister i sin nye bok, blant annet dette:
“Men uansett hvor mye media graver, finner de ikke noe å ta meg på. Ved gjennomgang av reisedokumentene gikk det frem at det var med folk fra embetsverket stort sett over alt.”
– Jeg vet ikke hvor mange kritiske artikler vi har hatt om statsråder som har gjort snåle ting. Men det er bare et fåtall av sakene som har ført til at ministeren har gått av, minnet han om.
Makt-advarsel
Mosveen advarte journalister mot å ha overdrevne forestillinger om hvor stor makt deres egen yrkesgruppe har.
– Av og til får jeg mistanke om at det å påstå at vi journalister har stor makt kan bunne i et ønske om at det skal være slik, og at hvis vi sier det mange nok ganger så blir det kanskje sant en dag. Veldig mange journalister er opptatt av en slik oppgradering av vår yrkesgruppe. Det er mitt bestemte inntrykk at det ikke er noe grunnlag for en slik oppgradering.