VG-veteranen søkte seg til breaking: – Å bli sur og gammel er det siste jeg har lyst til

– Jeg var rimelig svett de første ukene. Det er klart du skal være kjapp. Jeg jobber veldig sjelden med et perspektiv utover noen timer. Alt løses i løpet av dagen.

Da Journalisten treffer Sven Arne Buggeland (62) hjemme på Ullevål i Oslo, har han nettopp feiret 41 år som ansatt i VG. I stedet for å runde av karrieren med hvilepuls, gikk han inn som fast journalist i breaking-avdelingen i en alder av 59.

Men Buggeland fremstår ikke som en mann som lett lar seg stresse. I leiligheten på Ullevål har han bare bodd i overkant av en måned, men hadde det ikke vært for lukten av maling er det lite som tyder på et eierskifte. Om halvannen time starter ti-timers vakten på jobb. Akkurat hva han skal bruke den på, vet han ikke ennå.

Beslutningen om å søke seg til breaking-avdelingen var et resultat av seks år som konserntillitsvalgt i Schibsted, hvor det ofte var flere møter og mer prosess enn resultater og seire.

Buggeland ville at ting skulle skje kjappere.

– Kjernen i breaking er at noe nytt skjer hver eneste dag. Å jobbe her skaper et slags inntrykk av at jeg er råkjapp, men jeg skal ikke skryte på meg å ha levert flest pushmeldinger. Det er ikke helt tilfellet.

Hektisk og kaotisk

Breaking-avdelingen består ikke utelukkende av 25-åringer, men Buggeland er nok med på å dra snittet opp. Da tidligere langrennsløper Ole Ellefsæter gikk bort tidligere i høst, dukket det som alltid opp spørsmål om noen på breakingdesken hadde hørt om ham.

Det hadde Buggeland.

– De fleste andre er født 30 år etter at han tok OL-gull. Men det er viktig at vi, selv i dag, har slike nyheter og er først med slike nyheter. Den gikk jo som ei kule den første timen. Da ble det bemerket at det er bra vi har en bredt sammensatt redaksjon.

På breaking-avdelingen er det nyhetsjegerne og studiovertene som står i frontlinjen for de akutte nyhetene. Etter at de har definert hva som har skjedd, er Buggeland blant dem som kommer inn for å utdype og sette det hele i sammenheng. Han stiller seg til nyhetssjefens disposisjon, og holder på med det de mener han skal holde på med akkurat da.

– Der hvor jeg er i livet akkurat nå passer det meg veldig fint å jobbe på den måten.

Nyhetsmeldingene som må ut så fort som overhodet mulig, er det gjerne noen fra en yngre generasjon enn ham selv som står for. Å få jobbe sammen med dem beskriver han som en fantastisk glede.

– Én ting er at de er veldig kjappe, men jeg synes de er ualminnelig dyktige til å være så tidlig i karrieren. De har gode etiske reflekser, er kunnskapsrike og velutdannet. Jobben er hektisk og kaotisk, men folk er veldig flinke til å ta vare på hverandre og samarbeide.

Bedre enn før

I løpet av høsten har det pågått en debatt om hvorvidt journalistikken og dens prioriteringer var bedre før. På spørsmål om hva han selv mener, tar Buggeland seg god betenkningstid.

Han lander på at han ikke er tvil om at de som har fulgt med i sin egen samtid, ser at journalistikken er bedre i dag.

– Det var helt annerledes tidlig på 80-tallet. Selvfølgelig var det god journalistikk den gangen også. Du vil til enhver tid finne eksempler som taler mot det generelle inntrykket, men det generelle inntrykket er at vi har gjort store framskritt.

Med framskritt sikter Buggeland særlig til presseetikken og den undersøkende journalistikken. Han er heller ikke i tvil om at det har sammenheng med kvaliteten på utdanning, i tillegg til arbeidet Norsk Presseforbund og Norsk Journalistlag har gjort for etikk og profesjonalisering.

– Bare se hva Skup og hele den bevegelsen har hatt å si for den undersøkende journalistikken. Se hva offentlighetsarbeidet har hatt å si for innsyn. Det har også skjedd mye når det gjelder dette med gjennomsiktighet og vilje til å la andre se oss i kortene.

Aldri i tvil

Allerede i 1976 hadde Buggeland sine første frilanssaker på trykk i VG. En av dem handlet om Erik Bye og tohundreårs-jubileet for USA. Den andre om en svensk kunstner som var på Lillehammer, og en tredje om Bjørn Brandt som hadde satt verdensrekord i plateprating.

– Det var sakene fra Lillehammer den gangen.

Siden han som skriveglad 8. klassing ble utplassert i Dagningen på Lillehammer under arbeidsuka, har Buggeland visst hva han ville gjøre. Å få en fot innenfor et yrke hvor han kunne bevege seg inn over alt, var fascinerende for tenåringen.

– Dørene åpnet seg, og du kunne spørre om det du ville, finne ut det du ville, skrive om det du ville. Lokalavisa var en fantastisk start. Fra da av var jeg aldri i tvil om at det var det jeg skulle gjøre.

Og det som gjorde det mulig, var rett og slett at mulighetene åpnet seg. Buggeland fortsatte å jobbe i Dagningen ved siden av gymnaset og noe på heltid. Høsten 1981 tilbrakte han i Kongsberg og Numedalen, hvor han prøvde å starte ny lokalavis sammen med Torgeir Sætervadet og Ørnulf Røhnebæk.

Når det prosjektet viste seg å ikke ha livskraft, søkte han jobber over hele landet.

– Det ble VG fordi de svarte først.

Flinke sammen

Før årene som konserntillitsvalgt i Schibsted jobbet Buggeland med reportasje- og forbrukerstoff – med andre ord journalistikk som stiller helt andre krav til tempo enn det breaking gjør.

– Er det noe du mener du leverer bedre på, rett og slett fordi du er en av de eldre?

– Jeg tenker jo at livserfaring betyr noe i journalistikken. Å ha snakket med mange mennesker, møtt mange problemstillinger og gjort mye tidligere. Det er mye jeg kan, svarer han, men understreker at det ikke er noe han går rundt og er bevisst selv.

Noen journalistiske prosesser ligger i blodet for alle som har holdt på en stund, fortsetter han. Det er bare sånn. Kanskje er han litt bedre i geografi, eller rettskriving. Men til gjengjeld er det også noe de yngre utkonkurrerer han på.

Blant annet å skrive med mange fingre på tastaturet, smiler han lurt.

– De gjør mange ting helt naturlig som jeg er helt forbauset over at de kan. Jeg leter etter brillene mens de allerede har skrevet halve saken på et bitte lite mobiltastatur.

Tempo og multitasking er noe av det Buggeland mener han leverer dårligere på, rett og slett fordi han er eldre enn sine kolleger. De unges kunnskap om metode, datainnsamling og datahåndtering er blant det som stadig forbauser ham.

– Men det er vanskelig å generalisere. Jeg er sikkert flink til noe ting jeg har glemt også. Jeg tenker at det beste er at vi er flinke sammen – at vi alle bidrar inn til en sammenheng.

– Patetisk

I løpet av Buggelands karriere har det skjedd en teknologisk utvikling uten sidestykke, som har endret både måten man produserer og konsumerer nyheter på. Men journalistikken i seg selv har på mange måter også stått for en viktig samfunnsendring, mener han.

– Det mer personlige, som man før ville ansett som privat, har i stadig større grad blitt gjenstand for journalistikk. For noen er det kleint, og for andre er det befriende – alt det vi kan sette på dagsorden og snakke om i dag.

Resultatet av disse gradvise endringene er det Buggeland vektlegger når han konkluderer med at journalistikken aldri har vært bedre enn nå.

– Noen må gjerne se det annerledes, men det er vanskelig å se at det er påstander som kan belegges. En generasjon tilbake var kritisk og grundig journalistikk lysende unntak. Nå leverer media slike saker hver eneste dag.

De som har lang fartstid i bransjen, mener Buggeland har et ansvar for å dele av kunnskapen de besitter med yngre journalister. Det er ikke alt han bryr seg om å lese heller, men han er opptatt av å anerkjenne at noe produseres for å nå unge lesere.

– Stadig å breke om forfallet i journalistikken og forfallet i samfunnet, synes jeg er patetisk. Det er lite løsningsorientert og jeg synes det er dårlig gjort mot den yngre generasjonen som jobber samvittighetsfullt og redelig for å få laget god journalistikk for mennesker i dag, sier han og legger til:

– Å bli sur og gammel er det siste jeg har lyst til. Å sitte og snakke om alt som var bedre før – nei, det vil jeg ikke gjøre.

Til opplysning: Sven Arne Buggeland har tidligere vært styreleder for Journalisten, som et verv i Norsk Journalistlag. Fagforeningen eier og utgir Journalisten.

LES OGSÅ:

Han har 600 portrettintervjuer bak seg. Nå har Niels Christian Geelmuyden intervjuet de døde