Vil ha mer gravende vitenskapsjournalistikk

– Den ene dagen sier media at kaffe kurerer kreft. Den andre dagen at det forårsaker kreft. Da rører man bare i toppsjiktet av forskningen. Vi må ha mer kritisk journalistikk på forskning.

Mange penger

Det sier Norith Eckbo, leder av Tenketanken TAU, som blant annet står bak et emne i vitenskapsjournalistikk på Universitetet i Oslo. Tenkesmia mottok tidligere i år 50.000 kroner fra Fritt Ord til arbeidet.

Eckbo refser norske medier for å gjøre lite kritisk journalistikk på offentlig finansiert forskning. Ifølge Norsk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) ble det forsket for 45 milliarder kroner i Norge i 2011. Det utgjør nesten 37.000 årsverk, og en stor del av dem er finansiert med offentlige midler. Det offentlig finansierte Forskningsrådet delte alene ut 7,5 milliarder kroner i fjor.

– Det er veldig mye penger i forskning, men få journalister som følger pengene. All forskning er ikke fantastisk, selv om forskerne gir inntrykk av det. Forskning kan ikke få særbehandling selv om det er vanskelig stoff.  

– Hva må mediene gjøre?

– Journalistene trenger bedre forståelse for vitenskapelig metode, statistikk og hva som ligger til grunn for forskningen. Spørre hvorfor man har målt, og hvordan. Man må tørre å gå dypere inn i det. Men evnen til å stille de kritiske spørsmålene mangler.

Får støtte

Eckbo får støtte fra Aftenpostens Knut Olav Åmås, som fra nyttår også har hatt forskningsredaktør som en del av tittelen. 

– Dette har jeg og andre sagt tidligere. Det fins mye om forskning i norske medier, så det er ikke volumet det står på. Men vi trenger mer kritisk forskningsjournalistikk som tar i bruk enkle grep som flere kilder til hver sak. Og får fram konfliktene og nyansene innad på et felt, sier Åmås, som legger til at det ligger makt og interesser også bak forskning.

Han mener mediene må bli flinkere på å bygge kompetanse på forsknings- og kunnskapsstoff, og sier hans egen avis har brukt flere år på å komme godt inn i feltet.

– Det største problemet er at journalister behandler forskere som mer uskyldige kilder og som mer nøytrale enn de er. Norske journalister har et naivt forhold til forskere som kilder. Man ser ikke at forskere selv er ute etter å lobbyere for neste søknad om midler og aktivt ser bort fra konkurrenter på eget felt. 

Egen sektor?

Eckbo sier journalister kan oppdage mange og gode historier om de går dypere ned i dataene bak mange studier.

Og hun mener mediene bør ha spesialiserte vitenskapsjournalister på linje med sports- og økonomijournalister. Og mener også at det trengs egne vitenskapsavdelinger.

– Det spørs hva de vil med mediet. Og det er klart at man drar jo inn forskning også i kultur- og økonomistoff. Men jeg syns flere kunne hatt en vitenskapsredaktør.

Åmås er ikke enig i at mediene bør ha egne forskningsavdelinger. 

– Forskning skal ikke være en egen sektor i mediene, men være del av en rekke stoffområder. Men vi bruker trolig for mye ressurser på kultur som Operaen og Nasjonalteateret sammenlignet med hva vi gjør på forskning, som jo er et kjempefelt.

Forskning.no

Forskning.no har de siste årene etablert seg som et nettsted med mye vitenskapsjournalistikk. Men Eckbo er ikke imponert over hvordan nettstedets artikler behandles av journalister.

Hun roser riktignok nettstedet for å være et bindeledd mellom forskning og offentligheten. Men hun mener stoffet blir behandlet for ukritisk.

– Forskning.no har journalister. Men nettavisen samarbeider også med institutter og universiteter. Problemet oppstår når andre medier behandler disse artiklene som journalistiske verk. Vi lar jo ikke kilden selv skrive nyhetssakene på andre felt. 

Åmås er ikke like kritisk til Forskning.no.

– Forskning.no er et nettsted med integritet, og det er et sted for å finne god og kritisk forskningsjournalistikk. 

Redaktør Nina Kristiansen i Forskning.no sier en fjerdedel av stoffet på nettsiden leveres av insitutter og universiteter. Men hun presiserer at slikt levert stoff som ikke er produsert av nettavisens journalister merkes tydelig, i byline og med institusjon og logo.

– Hvordan vi bruker og merker dette stoffet er en løpende diskusjon internt. Vi vil ikke ha pr-stoff og vurderer hver sak. At de ofte er enkildesaker er for eksempel ofte et problem, sier Kristiansen.

Laber interesse

PS! Denne uka har både Knut Olav Åmås og Nina Kristiansen deltatt på en konferanse om vitenskapsjournalistikk i Helsinki. Foruten hele redaksjonen i Forskning.no og noen universitetsaviser var det bare Åmås og NRKs Unni Eikeseth som deltok fra norske tradisjonelle medier.