USAs lovbestemmelser mot spionasje er samlet i “Espionage Act of 1917”. Den ble vedtatt av Kongressen kort etter at USA gikk med i første verdenskrig, og er siden blitt endret og utvidet en rekke ganger. Den har vært misbrukt, men selvsagt også vært anvendt til å dømme virkelige spioner.
Blant disse er overløpere som røpet USA atombombeprogram for sovjeterne, som ekteparet Julius og Ethel Rosenberg. De ble arrestert i 1950 og dessverre henrettet tre år senere, mens CIA-agenten Aldrich Ames ble dømt til livsvarig fengsel i 1994. Sånn sett skiller kanskje ikke spionlovene seg vesentlig fra dem alle land holder seg med.
Pulsåre
Samtidig hadde lovverket fra første dag også brodd mot offentliggjøring av hemmeligheter, og slik er det i noen grad fortsatt. Dermed har den også vært brukt til å ramme ytringsfriheten, slik kritikere mener nå er tilfelle i rettssaken mot soldaten Bradley Manning og forsøket på å rettsforfølge Wikileaks´ leder Julian Assange.
Forløperen var Loven om forsvarshemmeligheter av 1911, som forbød spredning av slik informasjon til uvedkommende. Den var bygd på britenes Official Secrets Act, men ble kraftig innskjerpet og utstyrt med døden som ytterste strafferamme under den demokratiske presidenten Woodrow Wilson:
– Det finnes borgere av USA som heller illojalitetens gift i selve samfunnslivets pulsårer, som øser forakt over Regjeringens gode navn og autoritet, fortalte Wilson Kongressen under sin viktige og interessante Tale til nasjonen i desember 1915. De hardeste ordene var myntet på innvandrere presidenten mente hadde tvilsom lojalitet til sitt nye hjemland.
Kongressen tok seg tid, og det var betydelig motstand. Sensurbestemmelsen falt vedtatt med én stemmes overvekt i Senatet, selv om presidenten insisterte:
“Autoritet til å utøve sensur av pressen … er absolutt nødvendig for offentlig sikkerhet.”
Pasifistfrykt
Spionasjeloven av 1917, som ble utvidet med Loven om undergraving året etter, la det juridiske grunnlaget for rettsforfølgelse av pasifister og venstreorienterte krigsmotstandere som syndikalistene i IWW, skriver historikerne Eric Foner og John A. Garraty. Undergravingsloven, som er et uformelt navn på en rekke tilleggsbestemmelser, ble opphevet i 1921, men flere av forbudene overlevde.
Høyesterett opprettholdt lovbestemmelsene i en omstridt kjennelse i 1919, mens regjeringen forsterket forfølgelsene gjennom sin hardhendte brennmerking av utgruppene, spesielt den tidligere respekterte befolkningen av tyskamerikanere. I St. Louis ble en mann av tysk avstemning kledd naken, svøpt i et amerikansk flagg og lynsjet av en mobb der rundt 500 mennesker deltok. Mange hundre innvandrere ble deportert uten rettssak, og sensuren knekte langt på vei den amerikanske venstresiden, mener Foner.
Fiendestøtte
Loven forbyr offentliggjøring av informasjon med den hensikt å gripe inn mot USAs militære operasjoner og deres suksess eller å styrke fiendens operasjoner. Ytringer som understøtter oppvigleri i forsvaret, illojalitet, ordrenekt eller motarbeider verving til det militære, ble også forbudt.
Spionasjeparagrafene ga Generaldirektøren for postverket rett til å beslaglegge eller stanse publikasjoner han mente brøt med forbudene. Dagen etter at loven trådde i kraft, sendte den politisk utnevnte statspostmesteren hemmelig instruks til sine undersåtter om å holde skarpt øye med materiale som kunne motarbeide regjeringens krigsplaner.
Til sammen ble rundt 60 aviser rammet av postsensuren under verdenskrigen.
Kinobrann
Noen av ytringene som ble straffet:
• Stumfilmen “Ånden fra 76” ble beslaglagt i 1917 fordi regjeringen mente beskrivelsen av britiske overgrep under den amerikanske revolusjonen underminerte støtten til Storbritannia i krigen.
• Lyrikeren e.e. Cummings ble arrestert ved fronten i Frankrike fordi han fortalte at han ikke hatet tyskere.
• Charles Schenck, sekretær i det amerikanske sosialistpartiet, ble dømt for å ha oppfordret menn i vernepliktig alder til å nekte. Denne dommen ble opprettholdt av høyesterett i 1919, en kjennelse som forankret inngrepene i ytringsfriheten som i overensstemmelse med grunnloven. Der er interessant at bildet om å rope “Brann!” uten grunn i en full kinosal, ofte brukt for å forklare at det fins straffbare ytringer, stammer fra nettopp denne høyesterettsdommen.
Pentagon Papers
Rett etter verdenskrigen ble lovverket også brukt mot sosialt opprør, men i mars 1919 benådet president Wilson rundt 200 fanger som var dømt etter lovene om spionasje og undergraving. “Den røde trusselen” var snart historie og forbudene ble nesten ikke håndhevet, ifølge Wikipedia.
Annen verdenskrig ga forbudene ny betydning. Den høyreekstreme radioagitatoren Charles Coughlin fikk sin ukeavis Social Coughlin stanset av postverket og Chicago Tribune ble etterforsket for et oppslag om at USA hadde knekket japanske koder. Men den politiske viljen til sensur var langt svakere enn under Wilson.
En serie rettskjennelser i 1960- og 70-årene dempet truslene spionasjeloven har representert for ytringsfriheten. I juni 1971 ble Daniel Ellsberg og Anthony Russo tiltalt for lekkasjen av Pentagon-papirene. Høyesterett kom til at regjeringen ikke hadde bevist at lekkasjen i New York Times tillot sensur. De to ble ikke frikjent for spionasje, men løslatt på grunn av feil i myndighetenes sakførsel. Dommen skjerpet kravene til bevis for at en utgiver “har grunn til å tro” at publisering kan skade USA og gi fienden støtte.
Spionoppsving
1980-tallet fikk kallenavnet Spionenes tiår. Reagan-administrasjonen ville igjen bruke spionlovene mot mediene, og fikk sikkerhetsanalytikeren Samuel Loring Morison dømt til tre års fengsel for å ha publisert informasjon om Sovjetunionens atomhangarskip i det britiske militærtidsskriftet Jane´s.
Morison skrev for bladet ved siden av sin jobb i marinen, og ble kjent som den første amerikanske tjenestemann dømt for å ha gitt hemmelig informasjon til pressen. Han ble benådet av president Clinton dagen denne gikk av i 2001.
Thomas Andrews Drake ble spiontiltalt i 2010 for å ha forsøkt å varsle politikere og Baltimore Sun om vanstyre i etterretningsprosjektet Trailblazer. Det tilhørte National Security Agency, og kartla blant annet kommunikasjon på internett før det ble stanset i 2006.
Drake slapp med samfunnstjeneste.
Wikileaks
Den tidligere CIA-agenten Jeffrey Alexander Sterling ble arrestert i januar i år for å ha røpet hemmeligheter til James Risen i New York Times. I mai 2010 erklærte Shamai Leibowitz, oversetter i FBI, seg skyldig i å ha delt informasjon med en blogger. Han fikk 20 måneders fengsel.
Turen er kommet til Manning, soldaten som etter alle solemerker forsynte Wikileaks med de 251.000 dokumentene i Cablegate og videoen av Apache-helikopteret som angriper sivile i Bagdad, blant dem to reportere. Og bak den rettssaken lurer en mulig tiltale mot Assange. I begge tilfeller er Spionloven av 1917 bakteppe og juridisk grunnlag.
(Journalisten har skrevet om de juridiske truslene mot Manning og Assange her og her.
Denne omtalen av amerikansk spionasjelovgivning er ufullstendig. Forfatteren savner i begge betydninger juridisk kompetanse og det mangler trolig også politiske og historiske aspekter leserne kanskje kan bidra med. Hovedkilder for artikkelen er Wikipedia og The Readers Companion to American History, redigert av Eric Foner og John A. Garraty.)
