Polemikk er en risky business

Kommentar: Kan medier stenge ute dem som ikke er like dannede som Jonas Gahr Støre? 

Publisert Sist oppdatert

Lørdag 30. juni gikk folkemusikeren Hans Rotmo hardt ut mot islam i et intervju i Trønder-Avisas helgebilag og kalte islam en miljøforurensing i Europa. Rotmos famøse utsagn kom snart på riksnyhetene, og humanister og redaksjonelt ansatte i det ganske land, inkludert Ole Torp, mønstret hele sitt moralske rekvisittlager.  Derfor ble det aldri en debatt om ytringsfrihets grenser. De følgende ukene og månedene kom også debatten i trønderske medier til å handle om moral og følelser.

«En eller annen må ha ført falskt vitnesbyrd mot Josef K., for en morgen ble han arrestert uten å ha gjort noe galt».

Selv en paranoid kan være forfulgt, og en banan behøver ikke være annet enn en banan. Debatten i Rotmo-saken i spaltene sommeren 2015 har vært hard, tøff og lang med mange beskyldninger. For meg startet den for alvor 6. juni da den profilerte AUF-politikeren og muslimen Fatima Almanea påsto i Adresseavisen og overfor Trønder-Avisas redaktører at jeg hadde løyet i et inserat juni.

Røvertokt

De umiddelbare konsekvensene av karakterdrapet for meg var utestenging fra debatten i Trønder-Avisa og mulighetene til å selge inn artikler i dagspressen. Det var derfor, for å bruke Grete Faremos ord, et politisk røvertokt sjefredaktør Arve Løberg og hans politiske redaktør John Arne Moen begikk da de besluttet å utestenge meg som spaltist og kronikør i avisen og sensurere mine innlegg i en pågående debatt. Det er nødvendig å fortelle leserne hvordan det har sett ut fra en samfunnsdebattant og frilansjournalists side.

Frilansskribenten lever i et asymmetrisk maktforhold i forhold til sine «oppdragsgivere». For å få fornyet kontrakter eller få selge inn sine artikler, må frilansjournalisten «oppfør sæ». Det er den moderne føydalismen. Vi frilansere er de nye livegne. Å kaste seg inn i en polemikk om ytringsfrihet med humanister er derfor en risky business.

På folkelig latin heter risiko resucum, som hentyder til fare, klippe og risiko til sjøs. Likeens har vi det greske ordet rhiza, som betyr å seile rundt klippen. Johnson og Covello (Østbye 2001) assosierer dette med Homers Odysseen, hvor Odyssevs og hans menn gjorde sin farefulle reise mellom Scylla og Karybdis i Messinastredet. Som frilansjournalist risikerer en å tape oppdragsportefølje når Sirenene mønstrer hele humanismens rekvisittlager. Som forfatterne av boken Innvandring og mørklegging, Karl Olov Arnstberg og Gunnar Sandelin, opplevde da de satte inn en annonse for sin bok i svenske Dagens Nyheter. En av de dystre reaksjonene på Twitter lød: «Auschwitz, Srebrenica, Rwanda. Alt börjar någonstans.»

Nok om det. Rotmo-debatten startet altså i juni etter hans famøse utsagn om islam som forurensning i Europa. Jeg skrev et innlegg i Trønder-Avisa 2. juni etter Fatima Almaneas flammende oppgjør med Hans Rotmo. Jeg noterte i samme inserat at hun i en Facebook-kommentar, like etter at IS-kalifatet ble opprettet, hyllet martyrer med teksten “Ikke glem, vi er alle martyrer, husk at martyrene er levende hos Gud” (oversatt fra arabisk-min anm.)

Det skjer etter en posting av en FB-venninne fra Palestina, som på en annen post trykker liker på et bilde av Twin Tower i full brann og sammenrasing 11. september 2001 med teksten: Subhanallah, takket være Gud, lovet være Gud (oversettelse fra arabisk-min anm.)

I Adresseavisen 6. juni hevder Fatima Almanea at jeg farer med dikt og forbannet løgn, altså at jeg har løyet, og at Trønder-Avisa har bedt henne om unnskyldning (Trønder-Avisa kontaktet aldri meg i den aktuelle saken). Hun kan ikke huske å ha skrevet dette. I avisa Innherred, noen tid senere, «husker» hun plutselig alt. Sammenfallet i tid mellom opprettelsen av IS-kalifatet og Almaneas utsagn, behøver imidlertid ikke bety at Fatimas utsagn sikter mot noen støtte til IS-kalifatet eller jihadister. Men hva hadde skjedd om jeg som hvit mann hadde skrevet Heil og Sæl på Facebook like etter 22. juli 2011, på Fjordmann blogg, liket en nynazist, eller i samme år som frigjøringsjubileet etter andre verdenskrig? Gjett tre ganger?

Uansett: For dåden har fylkesrådsleder Mevassvik (AP) foreslått AUF-politikeren Fatima Almanea som Årets Trønder. Fatima Almanea har også mottatt telefoner og støtte fra APs mektige leder Jonas Gahr Støre. Dette er altså en kvinne som har betydelig backing i presse og politikk, og som derfor har en stor portefølje sosial og kulturell kapital å trekke på.

– Hennes klokskap har beriket samfunnsdebatten og framfor alt vist at det går an å være verdaling, nordtrønder og muslim, sier fylkesrådsleder Anne-Marit Mevassvik til Trønder-Avisa

Etisk rensing

– Du har aldri skrevet dette på Facebook? spør journalisten i Adressa 6. juni. 

– Nei, jeg kan overhodet ikke huske at jeg skal ha skrevet dette, og ble derfor sjokkert da jeg leste innlegget i Trønder-Avisa. Dette må være diktet opp, og jeg føler meg misbrukt, sier frilansjournalisten og bibliotekaren Fatima Almanea. Men slik er det dog ikke. Ingenting er diktet opp, og to oversettere som er kyndig i arabisk har, uavhengig av hverandre, bekreftet martyr-utsagnet.

Så kaster professor Hilde Gunn Slottemo seg inn i debatten, og kan fortelle i sitt første tilsvar til meg i Trønder-Avisa og avisa Innherred at «Debattnivået er altså på linje med en julefest-krangel i beste Vømmøl-tradisjon» eller at «som rollemodeller skylder vi også den yngre generasjonen å føre en saklig og fin diskusjon». Slottemo tar altså til orde for etisk rensing i Vømmøldalen, at ytringsfriheten bare er for dannede mennesker som henne selv, og ikke for undertegnede. Trønder-Avisa nekter meg å kommentere dette.

Derved aner vi konturene av et spill der det sosiale rommet, som språket er et produkt av, utgjør et felt av konkurrerende krefter. Vi kjenner alle til uttrykket “adelskap forplikter”, og at de konkurrerende klasser prøver å distansere seg fra hverandre ved stadig å etablere nye språklige og smaksmessige preferanser.

For at dette spillet skal fungere, må et kollektiv anerkjenne de produktene som fremkommer gjennom de sosiale og kulturelle aktivitetene. Dernest skader det ikke å ha sterke referansepersoner og institusjoner i anerkjennelsesprosessen. Og det har jo en professor og gjesteskribent ansatt ved et høyere lærested. Det har også en vakker, ung kvinne i hijab som snakker kav verdaling og er profilert AUF-er.

Doble standarder

Det sentrale spørsmål i kjølvannet av Rotmo-saken er dog, etter min mening, om vi i en liberal rettsstat kan holde oss med doble standarder. Altså parallelle «rettssystemer» som opererer ytringsfriheten på ulike måter, det vil si stenger ute dem som ikke er like dannede som Jonas Gahr Støre,  selv om de og deres ytringer ville ha passert Høyesterett? Det spørsmålet hopper både professor Slottemo, Fatima Almanea, og regionpressen bukk over.

Politisk redaktør John Arne Moen skriver få dager etter en stort oppslått kommentarartikkel, en hallesbysk preken, der han ber folk ta seg sammen og opptre anstendig i samfunnsdebatten.

 «Antirasismen» og «humanismen» har altså mange, sterke talsmenn med en stor anerkjennelsesportefølje, ytringsfriheten få og svake anerkjennelsesporteføljer. Ytringsfriheten trues derfor av både et trykk nedenfra, rettighetslovgivningen, og ovenfra fra antiterrorlover, kildekidnapping og datalagringsdirektiver, og av ren feighet, sensur og opportunisme i akademia og presse.

Et særskilt trekk ved utviklingen lovgivning og rettspraksis etter 11. september 2001 er en skjerping av lover som angår den nasjonale sikkerhet. Terroren har med andre ord satt nye grenser for ytringsfriheten (red.: Kierulf, Anine 2009). PSTs og lagmannsrettens angrep på kildevernet, og dokumentaristen Ulrik Imtiaz Rolfsen, er et eklatant eksempel på hvordan ytringsrommet skrumper inn.

På den måten får vi den paradoksale situasjonen i offentligheten: Den blir delt i et debatterende og et ikke-debatterende rom. Som samfunnsviteren Torvald Sirnes bemerker: “I stedet for å blande seg i saker de ikke har noe med, snakker de (intellektuelle-min anm.) om saker som ingen kan blande seg i”. 

Utestengt

Dette kom eklatant til uttrykk da Jonas Gahr Støre i 2006 leide offerlammet Vebjørn Selbekk inn til slaktebenken med arabiske medier for å bekjenne sine synder under karikaturstriden. Noen er altså likere enn andre i Vømmøldalen, som det heter i boken Animal Farm. Men med hvilken presseetisk hjemmel har T-A-redaktørene Løberg og Moen til å sette Kainsmerket i pannen på meg og stenge meg ute av debatten, slik de gjorde i debatten med Fatima Almanea og i polemikken med professor Slottemo, så lenge jeg har robuste beviser i min argumentasjon?

Politisk redaktør Moen hevder i en mail til meg i juni at Noen har snakket sammen og at Trønder-Avisa ikke kan gi meg spalteplass mer. Det hele låter som åpningssekvensen i Prosessen av Franz Kakfka. Her er det altså igjen. Noen, som i saken mot Josef K. og i Moskva-prosessene hos Arthur Koestler, har snakket sammen. Jeg kan selvsagt ikke forholde meg til denne Noen. Jeg er ikke i stand til å argumentere mot en usynlige motstander. Er det da denne Noen som er den egentlige redaksjonen og Sannhetsministeriet i Trønder-Avisa?

– Mer åpenhet, mer demokrati, sa statsminister Jens Stoltenberg etter 22. juli. Som frilans skribent og samfunnsdebattant i et liberalt demokrati, kan jeg bare forholde meg til blanke sverd, altså argumenter i form av innlegg og artikler. Men dette Noen fra politisk redaktør, dette mangehodede trollet, kan jeg ikke forholde meg til som avslagsargument på inserater i debatter som avisa har lagt opp til selv. Mer håndfaste bevis på at det foregår etisk rensing i Vømmøldalen kan man knapt få.

Torsdag 13. august renner det inn en mail fra selveste sjefredaktøren i Trønder-Avisa, etter at jeg har sendt avisa et kronikktilbud, denne gangen om kollektivtransport i Vømmøldalen:

– Hei, ser at du har sendt oss nok en kronikk, som du ber om tilbakemelding på. Vi kommer ikke til å publisere den, skriver den djerve sjefredaktør Arve Løberg som for noen måneder siden hyllet Charlie Hebdoe.

Redaktøren legger til:

«(…)Vi vil gjerne ha krass debatt –  men grove personangrep bidrar etter min mening kun til å skremme folk fra å ytre seg (…)». Dette gjør det så å si umulig for oss å bruke deg som spaltist eller skribent, selv når du skriver andre tekster. Det leserne husker er de ufine personangrepene. Min konklusjon er derfor at vi ikke kommer til å trykke flere artikler fra deg.»

Det er modernitetens doble bokholderi, slik også Franz Kafka gir oss innblikk i boka Prosessen: Sannheten rubriseres altså som grove personangrep, uten at sjefredaktør Arve Løberg som de facto satte dem på trykk er i stand til å konkretisere hva han mener. Sjefredaktøren er altså ikke i stand til å ta meg på en eneste faktafeil. Men Noen har altså snakket sammen.

Prisen er høy for meg, økonomisk og sosialt. «(…)Men da la den ene herren sine hender omkring hans hals, mens den andre støtte kniven i hans hjerte og dreide den rundt to ganger. Da hans øyne brast, så han hvorledes de to herrer, tett ved hans ansikt, kinn mot kinn, betraktet det som ble fullbyrdet. - Som en hund, sa han, det var som om skammen skulle overleve ham.»

(Terje Carlsen, samfunnsdebattant og journalist, medlem NJ 7392)

(Journalisten kontaktet Trønder-Avisas redaktør Arve Løberg om Carlsens kritikk. Han ønsket ikke å kommentere den. Red.)

Powered by Labrador CMS