Å bli eldre i et yrkesliv handler om å kjenne etter: Er man der man vil være?

• Spalten uttrykker skribentens egne synspunkter.
• Dette er en litt omarbeidet versjon av lederen i den siste papirutgaven til Journalisten (2-22).

For en stund tilbake drakk jeg kaffe med en tidligere kollega. Han er et par år eldre enn meg. Etter mange år med samme arbeidsgiver begynte han å bli litt rastløs. Litt usikker på hva han skulle gjøre, tok han kontakt med arbeidsrådgiver. Der fikk han klar beskjed: De endringene han ønsket å gjøre, burde han gjøre nå. Før han fylte 55.

Fakta

• Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
• Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
• Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/
  Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
• Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
• Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.

For å sette ting litt i perspektiv; jeg fylte nylig 50 selv. Skal vi ta rådene han fikk bokstavelig, har han drøyt tre år på seg, jeg har fem. Man rekker å gjøre mye på tre til fem år, men samtidig føles det som om årene går veldig mye raskere desto eldre man blir.

Å bli eldre i et yrkesliv handler, blant annet, om å kjenne etter: Er man der man vil være?

Jeg er ikke så veldig bekymret for min eks-kollega. For ham handler det nok mest om hva han egentlig har lyst til å gjøre selv. Men denne kaffen fikk meg også til å tenke på min egen framtid. Når blir jeg han som ikke blir innkalt til jobbintervjuer? Selv om jeg ikke er på jakt etter ny jobb, vil man jo gjerne ha muligheten til å gjøre noe annet, på et eller annet tidspunkt. Kanskje. Muligens. Hvem vet?

Nå er det ikke først og fremst min egen alder som er årsaken til at vi i den siste papirutgaven til Journalisten har valgt å ha et ekstra fokus på seniorer, selv om jeg innser at det er noen år siden jeg var den yngste i redaksjonen.

Det vi har valgt å gjøre er å fortelle fem ulike historier. Fem historier om mennesker som har tatt ulike valg.

Da Sven Arne Buggeland i en alder av 59 skulle vende tilbake til VG-redaksjonen etter mange år som tillitsvalgt på heltid, var det ikke opplagt hva han skulle jobbe med. Han kunne valgt en «retrettstilling» i en rolig del av mediehuset. Holdt ut i noen år fram til pensjonsalder. Buggeland gjorde det motsatte. Han valgte breaking-avdelingen. Inntil videre, sa han da han startet. Nå har 62-åringen jobbet på breaking i tre år. Og trives med det.

I Sverige sitter Aftonbladet-kommentator Åsa Linderborg, som har fått tittel seniorreporter. Litt yngre enn Buggeland, men i intervjuet med Journalisten forteller hun om hvordan det føles å bli eldre. Om å føle seg truet av yngre journalister som kan ting hun ikke kan:

– Mange sliter med å gi plass til de eldre, det er jo forferdelig om man ikke skal medregnes bare fordi du blir gammel. Det er et mareritt å miste jobben. Jeg hadde aldri gitt fra meg en fast ansettelse.

Linderborg mener mediebransjen er hensynsløs, og hun er ikke sikker på om hun hadde blitt journalist i dag. Likevel har hun ingen planer om å slutte, og har begynt å lage dokumentarfilmer ved siden av sin ordinære jobb. Med det har hun fått gleden av å lære seg noe nytt.

Torunn Grymer jobbet 20 år i NRK, i litt forskjellige roller. Å kalle henne en senior er å strekke seniorbegrepet vel langt. Grymer er noen år yngre enn meg, så jeg håper at hun tilgir oss dette. Men vi valgte likevel å inkludere hennes historie fordi den sier noe om bransjen vår.

– Jeg hadde så mye stress som jeg ikke helt klarte å håndtere til slutt. Det ble en nedadgående spiral istedenfor at det ga meg energi, som det gjorde før.

Så hun sluttet. Nå jobber hun som blomsterdekoratør, og angrer ikke på at hun valgte en ny kurs.

– Nå er jeg ferdig på jobb når jeg er ferdig. Jeg har tid til å prioritere andre ting, og meg selv, ikke minst.

Vi har også intervjuet TV 2-veteranen Stein Kåre Kristiansen, som egentlig er pensjonist, men som 71-åring har gjort comeback i Tvedestrandsposten.

På spørsmål om hvor lenge han har tenkt å holde på, er svaret:

– Når jeg blir gammel skal jeg ta et råd med meg selv. Men så langt er det mer anstrengende ikke å ha en jobb å gå til.

Sist, men ikke minst har vi et stort intervju med nicaraguanske Carlos Fernando Chamorro, en levende legende i Mellom-Amerika. 66-åringen lever nå i eksil. Arbeidsforholdene er krevende, men det er ikke snakk om å trappe ned. Til det er jobben for viktig.

Hva kan vi lære av disse? Alt og ingenting. Det finnes ingen fasit. Vi må alle gjøre egne valg. Men hvis bransjen vår kun tilbyr ett valg etter en viss alder, nemlig å velge seg vekk, er det vi som bransje som har tatt det dårligste valget.

Noe helt annet

Denne uka, nærmere bestemt 29. november, ble fredsprisvinner Maria Ressas memoarer sluppet.

Boka bærer navnet «How to Stand Up to a Dictator: The Fight for Our Future», og basert på forordet (jeg har ikke kommet lenger) er dette mer enn hennes historie, hun ønsker også å utfordre leseren. Siste linje i forordet her: «Hva er du villig til å ofre for sannheten?»

«Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Her kan dere lese tidligere spalter.

LES OGSÅ:

Hvis en redaktør feller en tåre i kinosalen og ingen ser ham, er det da en ekte følelse?