BILDET: Det tok ikke lang tid før fotograf Monica Strømdahl skjønte at dette ville bli noe helt spesielt

– Det var litt sånn stille og nervøs stemning først. Folk hvisket nesten, også de første som kom. Det var en enorm lettelse da det banka på døra.

Det sier frilansfotograf Monica Strømdahl, vinner av Årets bilde 2019, som ble kåra rett før påske. «Man blir invitert inn i et privat rom, uten å få følelsen at man forstyrrer», skrev juryen om bildet.

Fjorårets beste pressebilde viser et rom fullt av kvinner, med cava i glassene, i kø for å klemme på én av kvinnenes bryst. Nysgjerrige ansikter, alvorlige blikk, forsiktige smil. Ei kvinne med brystkreft, som vil bruke det til å hjelpe andre. En ganske uvanlig situasjon og et ganske uvanlig bilde.

– Hun var kjempenervøs. Nervøs fordi hun visste ikke hvor mange som ville komme, for hvordan dette skulle bli, og for å tørre å gjøre det.

Her kan du lese andre fotografer fortelle om bildene sine og metodene bak dem.

Ønsker å skape tillit

Årets bilde-vinneren var ute på jobb sammen med Aftenposten-journalist Mari Lund Wictorsen, som hadde kommet over saken. Strømdahl takker hovedpersonen, Helene Gallis, for at de fikk ta del i den spesielle situasjonen, og for åpenheten hennes. Uten den, hadde aldri bildet blitt til, mener hun.

– Det som var så fint med Helene, og som hjalp meg veldig da jeg skulle fotografere, var at hun ikke var nervøs for at vi var der, sier fotografen.

Det gjorde at hun slappet av, og kunne konsentrere seg om lys og komposisjon. Etter hvert som hotellrommet fyltes av flere og flere gjester, og mer bobler ble helt i glassene, slappet Gallis enda mer av, og ble opptatt av å fortelle det hun var kommet dit for å fortelle.

– En kunne tenkt at en som skal stå naken og bli fotografert, er opptatt av hvordan hun så ut, men hun brydde seg ikke om meg i det hele tatt. Det var helt prima.

At mange synes det er skummelt å bli fotografert, har fotografen forståelse for, samtidig som det er til stor hjelp når noen viser tillit.

– Jeg bryr meg veldig om at dem jeg fotograferer har tillit til meg.

Hadde vært litt skeptisk

Strømdahl hadde på forhånd vært litt skeptisk til dette oppdraget. Hun visste rett og slett ikke hva som skulle skje, og kunne ikke riktig få tak på hva slags sak dette skulle bli. Det hun hadde hørt var at de skulle møte en kvinne med brystkreft som skulle «by på seg selv». Hva dét betydde visste hun ikke.

Men da hun møtte Gallis tok det ikke lang tid før hun forstod at dette ville bli noe helt spesielt. Noe viktig. Noe ganske fantastisk.

– Det var på grunn av hennes personlighet, hvordan hun er, og intensjonen hennes.

Gallis hadde et ønske om å bruke sin brystkreftdiagnose til å hjelpe andre kvinner. Ved å kjenne på hennes kul i brystet, kunne de enklere sjekke seg selv senere.

Strømdahl kunne bruke så mye tid hun ville. Hun vet ikke hvor mange timer hun var sammen med kvinnene, men da hun forlot var det lite som minnet om den nervøse og trykkende stillheten som hadde vært der i begynnelsen.

Da hun dro var det høyt lydnivå, og det var som å forlate en skikkelig jentefest.

– Da var det mange damer i et rom med cava og kakling, og Helene ropte «pupp to the people!» Det var som en pupperevolusjon, en ny måte å samle folk, og å snakke om dette på. Jeg følte jeg var med på noe som var ganske magisk.

Hadde hele redaksjonen i fanget

At denne spesielle kvelden skulle sikre henne Årets bilde, hadde ikke ikke Strømdahl i sin villeste fantasi kunnet forestille seg. Hun, som aldri en gang har vært nominert i konkurransen, var overlykkelig over å stå på lista over nominerte, da den kom i januar.

– For meg var det stort å være nominert, så jeg har ikke vært opptatt av selve utdelinga. Jeg har følt meg som en vinner lenge, bare fordi jeg var nominert.

Selve utdelinga ble også ble en kveld av det spesielle slaget. Det var skjermer å følge med på både her og der, i stedet for en fullsatt sal, blomster, diplomer, klemmer fra scena og et jublende publikum, som vanligvis preger Årets bilde-utdelinga når den ikke rammes av pandemi.

LES OGSÅ:

I 2005 så Monica Strømdahl etter et billig sted å bo. Det startet et 14 år langt fotoprosjekt

– Jeg hadde søstera mi på telefonen, hele redaksjonen i fanget, og selve sendinga på storskjerm, så det ble veldig mye skjerm. Det var vanskelig å få med seg absolutt alt, beskriver hun.

– Og jeg var jo så glad for å ha vunnet to kategorier! Så da de annonserte vinneren klarte jeg ikke helt å fordøye det de sa. Da var jeg allerede ferdig.

Sjette kvinnelige vinner

Siden da har hun vært «veldig, veldig glad», samtidig som hun har hatt mye jobb. Strømdahl er sjette kvinnelige vinner av hovedprisen i Årets bilde, helt siden konkurransen starta i 1965.

– Det er jo noe man merker seg, men jeg er så optimistisk at jeg regner med det ikke blir ikke sånn framover. Det er så mange flinke fotografer, og så mye bra arbeid som blir gjort av både kvinner og menn, så jeg kan ikke forstå annet, sier hun, og legger til:

– Statistikken i konkurransen viser bare at det har vært og er få ansatte kvinnelige fotografer i redaksjonene. De fleste av deltakere i konkurransen har nok da også vært menn. Men fremtiden er frilans, og der er kjønnsfordelinga mer jevn. Det vil vise seg i konkurransen etterhvert.

– Tror du en mann kunne tatt det bildet?

– Ja. Det tror jeg absolutt. Fordi, hvis du er en god fotograf og et medmenneske, så tror jeg du får tilgang. Det eneste som ville variert litt er kanskje at det tar litt mer tid. Det tar tid å komme inn i miljøer.

Tid gir tilgang

Da tenker hun særlig på miljø som en selv ikke er en naturlig del av. Det har hun selv erfart ofte, men kanskje særlig da hun jobba med prosjektet som vant klassen Dokumentar utland i Årets bilde, om amerikanere som flytter inn på billige og nedslitte hoteller og moteller – og blir boende.

Da sjekka hun inn på disse stedene, ble en del av miljøet og brukte tid med de andre som bodde der. Når Strømdahl nærmer seg andre mennesker som fotograf, bruker hun gjerne litt tid på å snakke først. For å forsikre seg om at de er «på et OK sted».

– Det er et drømmescenario for meg, å raskest mulig få lov å være usynlig, og bare fotografere.

– Så må vi jo spørre vinneren av Årets bilde: Hva er et godt bilde?

– Et godt bilde for meg er et bilde som forteller noe som man ikke vet fra før. Eller som gjør at man ser noe man vet fra før på en ny måte.

LEG OGSÅ:

Tre ødelagte filmruller ble grunnen til at Brian Cliff Olguin dro tilbake. Den dagen tok han Årets bilde 2018