Debatt:

Det har heldigvis vært mye god journalistikk om selvmord de siste årene, men det har vært på tross av selvmordsparagrafen i Vær varsom-plakaten, skriver Anders Lie Brenna.
Det har heldigvis vært mye god journalistikk om selvmord de siste årene, men det har vært på tross av selvmordsparagrafen i Vær varsom-plakaten, skriver Anders Lie Brenna.

Denne Skup-rapporten bør endre journalistikken

Aftenpostens metoderapport er et godt utgangspunkt for den varslede gjennomgangen av Vær varsom-plakaten.

Publisert Sist oppdatert
  • Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Dette er første og forhåpentligvis eneste gang jeg gråter når jeg leser en Skup-rapport. Det henger sammen med at jeg er en av kildene, og at sønnen min er en av de omtalte, i Aftenposten og A-Magasinets serie med artikler om selvmord.

Metoderapportene til årets Skup ble publisert torsdag i forrige uke, og fredag hadde Norsk Presseforbund et styremøte der de vedtok å igangsette en vurdering av blant annet Vær varsom-plakatens §4-9. Det er punktet som omhandler pressens dekning av selvmord.

Juryen har allerede kåret vinneren som skal utropes på Skup-konferansen kommende helg, og jeg har ingen formening om hvorvidt denne saken er god nok til å vinne. Jeg mener uansett at den er god nok til å endre Vær varsom-plakaten, og dermed journalistikken.

I hovedartikkelen De rakk ikke å bli voksne skriver journalistene om folkehelseproblemet selvmord blant de unge, det vil si de under 30 år. I metoderapporten påpeker de at dette er et underrapportert samfunnsproblem, der pressens regelverk gjør det ekstra krevende:

  • «Flere unge dør i selvmord enn av sykdommer og ulykker. Og tallene går ikke ned. Et stort samfunnsproblem, som likevel var ukjent for mange.»
  • «Presseetikken var en utfordring. Vær varsom plakaten pålegger oss å være varsomme ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk.»
  • «Vi ønsket å sette det på dagsorden. Men hvordan skulle vi klare det uten å bidra til smitteeffekt og på en måte som var i tråd med presseetikken?»
  • «Vi bestemte oss for ikke å ha berøringsangst, men finne måter å løfte frem et stort og ofte underkommunisert samfunnsproblem på.»

Som etterlatt etter selvmord er jeg i kontakt med veldig mange andre i samme situasjon. Det er nødvendig for å klare å håndtere livet etter. Samtlige av de jeg snakker med, er opptatt av at selvmord er et folkehelseproblem som ikke får oppmerksomheten den trenger i samfunnet vårt. Det oppdaget også Aftenposten i sitt journalistiske arbeid med disse sakene:

«Her oppdaget vi noe viktig: Pressen er ofte redd for å ta i selvmord, men vi møtte etterlatte som ønsket å snakke. Som ønsket mer åpenhet, til tross for at det var tøft å rippe opp i tapet.»

Dagens utgave av Vær varsom-plakaten er i direkte strid med dette ønsket. Der står det en setning om å «unngå omtale som ikke er nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov», altså å holde tilbake med mindre det er absolutt nødvendig. For ordet «unngå» er ikke til å misforstå. Det forstås som «skal ikke».

I Aftenpostens metoderapport gjør de det klart at de gjør sine valg av presentasjon på tross av det som står i Vær varsom-plakatens §4-9:

«Den naturlige refleksen, jfr. Vær Varsom, hadde vært å dempe uttrykket og antall sider. Men for å understreke alvoret og omfanget av hvor mange unge som tar sitt eget liv, valgte vi annerledes. Vi ønsket å være konkrete og ikke tåkelegge.»

Journalistene advarer også om at den setningen ikke må tolkes snevert, og de slår fast at «omfang, konsekvenser, årsaker og reaksjoner på selvmord er underdekket. Det var også den unisone tilbakemeldingen fra pårørende.»

Selv om Aftenposten har gjort mer enn Vær varsom-plakaten legger opp til, har de på ingen måte vært presseetisk uansvarlige. Tvert imot har de utført et imponerende godt journalistisk håndverk i tråd med god presseetikk og i samråd med selvmordsforskere. De har vært bevisst den reelle faren for smitteeffekt, men har ikke blitt handlingslammet av overdreven frykt.

De glorifiserte ikke avdøde, og har ikke gjengitt detaljer som kan inspirere andre til å gjøre det samme. Det ble også utarbeidet et sett med kjøreregler for det journalistiske arbeidet med utgangspunkt i veilederen fra Norsk Redaktørforening, og i samråd med selvmordsforskere.

Dette er tilnærminger og erfaringer som Norsk Presseforbund bør ta med seg i arbeidet med å vurdere - og forhåpentligvis endre - Vær varsomplakatens §4-9. For slik den nå er formulert er den problematisk tilbakeholdende, og ordlyden bidrar ikke til åpenhet om selvmord.

I metoderapporten stiller Aftenposten spørsmål ved om pressen har sviktet sitt samfunnsansvar ved å være for varsomme med å omtale selvmord. De konkluderer ikke, men nøyer seg med å påpeke at det er et tankekors at selv barneombudet og helseministeren ikke var klar over hvor omfattende problemet er. De trengte god journalistikk for å forstå det.

Aftenposten skrev ikke om en «personlig tragedie», men løftet problemstillingen opp på samfunnsagendaen der den hører hjemme. Det gjorde de ved gi selvmordsproblemet den oppmerksomheten den trenger og fortjener: «En enkelthistorie kan leses som noe som rammer få. Å samle flere historier viser brutaliteten bak selvmordstallene.»

Det er nødvendig. For selvmord er brutalt, og problemet blir ikke borte av å feie det under teppet. Det kjøres for tiden statlig finansierte informasjonskampanjer som oppfordrer personer med selvmordstanker om å være åpne og fortelle om det. Den oppfordringen lyder hult hvis samfunnet ikke vil snakke om problemet, og pressen er tilbakeholden med å skrive om det.

Det har heldigvis vært mye god journalistikk om selvmord de siste årene, men det har vært på tross av selvmordsparagrafen i Vær varsom-plakaten. Det viktigste tiltaket for å få ned selvmordstallene er mer åpenhet om selvmord og selvmordstanker, og åpenhet er journalistikkens grunnpilar. Det må reflekteres også i §4-9.

Samtidig er det ikke snakk om å åpne slusene for fri omtale av selvmord. Det må gjøres en grundig jobb der mange forskjellige hensyn må ivaretas, og det må hentes inn innspill fra flere fagmiljøer. Det bør være åpenbart at dagens formulering bør endres, men det er ikke helt opplagt hva den bør endres til.

Selvmord er et vondt og krevende tema, men er også et område der mer journalistikk kan føre til mye godt. Det er Aftenpostens artikler gode eksempler på, og jeg oppfordrer alle journalister til å lese deres metoderapport.

Nå ser jeg frem til å følge med på arbeidet som Norsk Presseforbund har satt i gang, og jeg tror sluttresultatet blir mer og bedre journalistikk om selvmord. Det er bra, for det vil redde liv.

Powered by Labrador CMS