Det siste halvåret har Thea Storøy Elnan forsket ved Reuters Institute for the Study of Journalism i Oxford. Nå er resultatene klare. Foto: Matthis Kleeb Solheim
Det siste halvåret har Thea Storøy Elnan forsket ved Reuters Institute for the Study of Journalism i Oxford. Nå er resultatene klare. Foto: Matthis Kleeb Solheim

Advarer mot å spørre ofre for voldtekt om detaljer

Thea Storøy Elnan har laget retningslinjer for journalistikk om seksuell vold basert på forskning.

Publisert   Sist oppdatert

I november 2017 gikk 590 norske, kvinnelige skuespillere ut med et opprop og tok et oppgjør med ukulturen i bransjen. Siden da har journalist Thea Storøy Elnan jobbet med å dekke metoo-bevegelsen og seksuell trakassering og vold.

– I løpet av min relativt korte karriere som journalist var det første gangen jeg følte det meningsfullt å være journalist. Det var veldig spennende, men også vanskelig til tider, sier hun til Journalisten.

I fjor ble det klart at hun fikk Fritt Ords Oxford-stipend for å forske på metoo og hvilke konsekvenser det har fått for norsk journalistikk. Som en del av forskningen utarbeidet hun også retningslinjer for hvordan man dekker seksuell vold.

– Mange utsatte for seksuell vold har ikke hatt en tydelig stemme i samfunnet. Det er en viktig stemme som må representeres mer i våre saker, men også en sårbar kilde som er avhengig av et godt tillitsforhold til journalister for å tørre å fortelle sin historie, sier Elnan.

– Derfor kom ideen til retningslinjer for når vi skal møte en slik kilde.

Kortversjonen av retningslinjene som Thea Storøy Elnan har utviklet ved Oxford.
Kortversjonen av retningslinjene som Thea Storøy Elnan har utviklet ved Oxford.

Enkelte spørsmål kan utløse traumer

Elnan tror slike retningslinjer kan ha en stor verdi for de journalistene som dekker temaet.

– Det kan øke sannsynligheten for at en viktig historie kommer på trykk, og det føles bra både for journalistene og kildene.

Hun mener selv hun ville hatt stor nytte av slike retningslinjer før hun begynte å møte ofre for seksuell trakassering eller vold.

– Hvis jeg hadde visste det jeg vet i dag, så tror jeg at jeg hadde vært tryggere i møte med de som har overlevd slike hendelser, sier hun.

For eksempel har hun i ettertid lært at flere ofre for voldtekter i verste fall kan oppleve enkelte spørsmål som traumatiserende.

– I etterkant har jeg lært av psykologer – og jeg nevner det også i retningslinjene – at å spørre og grave om detaljer kan føre til at kilden opplever «flashbacks». Det kan være å spørre om hva man følte, så eller luktet, sier Elnan.

Flere har også i ettertid kritisert norske medier for hvordan de har tilnærmet seg ofrene i metoo-dekningen.

Mange ofre opplever også at de mister kontroll når de først har gitt sin historie til mediene.

– Flere utsatte for seksuell vold har opplevd å miste kontroll over egen kropp og eget narrativ. De kan være redde for å miste den kontrollen igjen. Fortellinger om dårlige opplevelser av å stå frem i media kan gjøre at flere lukker seg igjen. At de ikke har lyst til å snakke med oss, taper både vi og samfunnet på, sier Elnan.

Hun mener mer åpenhet kan føre til at flere føler seg ivaretatt.

– Vi journalister er glad i retten vår til å skjule hele saken før den kommer på trykk. Selvfølgelig skal vi ha den retten i møte med politikere eller andre kilder med makt og en egen agenda, men jeg tror det kan være viktig å være litt mer åpne når vi jobber med sårbare kilder som har blitt utsatt for seksuell vold.

Ett annet råd er å følge opp kildene i etterkant av publiseringen.

– Det er viktig å ta en telefon i ettertid. Det krever ikke så mye av deg, men jeg tror kilden setter enormt pris på det. Jeg er selv lei meg for at jeg ikke klarte å følge opp alle kildene mine etter metoo. Det gjør fortsatt litt vondt i magen, sier Elnan.

1 av 5 saker inneholder voldtektsmyter

Retningslinjene er et resultat av både hennes egne erfaringer som journalist, men også flere samtaler med psykologer og med bakgrunn i andres og egen forskning.

I hennes eget forskningsprosjekt avdekker hun blant annet at 1 av 5 artikler om seksuell vold inneholder referanser til motbeviste myter.

– Det er få voldtekstmyter i norske medier, men det er likevel noen, sier Elnan.

I rapporten viser hun til tre myter, understøttet av forskjellig forskning, som ofte dukker opp i norske rettssaker eller i nyhetssaker om seksuell vold.

  1. Å diskreditere offeret: En vanlig myte er at offeret skal ha provosert frem voldtekten og derfor er delvis medskyldig. Enten ved å kle seg på en viss måte, eller ved opptre på en måte som kan bli oppfattet som invitasjon til sex.
  2. Falske anklager: En annen myte er at mange kvinner finner på anklager om voldtekt fordi hun angrer i ettertid. Selv om dette skjer av og til, er det stort sett konsensus om at de fleste anklager om voldtekt er reelle.
  3. Voldtekt av fremmed: En fortsatt utbredt myte er at en «ekte» voldtekt ofte blir gjennomført av et sinnsforvirret individ som angriper ukjente ofre. I dag er det stort sett konsensus om at de fleste voldtekter skjer mellom noen som har en form for relasjon.

Elnan konkluderer med at etter metoo virker det som om norske medier bruker færre slike voldtektsmyter enn tidligere.

– Av metoo lærte man hvor ofte seksuell trakassering skjer. Det skjer hele tiden. Og seksuell trakassering og voldtekt oppleves like overskridende og forferdelig, selv om det ikke skjer midt på natten av en vilt fremmed. Det er ille uansett, sier Elnan.

Til høsten skal hun fortsette forskningen. Like før sommeren ble hun invitert til Harvard som gjesteforsker, hvor hun skal forske på voldtektsmyter i amerikansk journalistikk.

Retningslinjer for journalister som jobber med seksuell kriminalitet

(oversatt av Journalisten)

  • unngå stereotypier
  • unngå å knytte sakskomplekset til et navn
  • la kilder være anonyme
  • sett historien inn i en større kontekst
  • praktiser åpenhet
  • gi kilder tid og en følelse av kontroll
  • vær forsiktig med å spørre kilder om å huske detaljer om lyd, lukt og andre detaljer relatert til sansene våre
  • du er en journalist og ikke en venn
  • be alltid om dokumentasjon
  • tilby oppfølgning
  • tilby informasjon om profesjonell hjelp