New York Times-korrespondent Rukmini Callimachi chatter blant annet med IS i jobben. Foto: New York Times / Skjermdump Twitter og New York Times
New York Times-korrespondent Rukmini Callimachi chatter blant annet med IS i jobben. Foto: New York Times / Skjermdump Twitter og New York Times

Rukmini Callimachi snakker ukentlig med jihadister i lukkede chat-forum. Det har gitt henne både beundrere og kritikere

På innsiden av IS.

Published   Updated

Rukmini Callimachi fyller søppelsekker med gjenglemte dokumenter ute i felt og snakker ukentlig med jihadister i lukkede chat-forum. Slik forstår hun IS fra innsiden som terrorkorrespondent for New York Times.

– I begynnelsen trodde jeg vi snakket om en primitiv gjeng som satt i huler, men vi har faktisk å gjøre med en svært sofistikert organisasjon som holder orden på reiseregninger, budsjett og ideologiske manifest, sier hun om IS til Journalisten.

Callimachi dukker opp på Skype sittende sentralt plassert i det åpne landskapet i redaksjonen til New York Times på Manhattan. Hun har viet lunsjpausen sin til å snakke med oss før hun skal fly til Erbil i Irak dagenetter. Callimachi har over 190 reisedøgn i året til Syria, Irak og andre land i Midtøsten der IS og andre jihadistgrupper har en tilstedeværelse.

Fakta jihadist

  • Jihadist, en person (muslim) som forfekter eller praktiserer jihad i sin mest ekstreme og voldelige form; tilhenger av jihadisme .
  • Jihadister er av den oppfatning at en islamsk stat og en islamistisk politisk og religiøs autoritet skal etableres gjennom væpnet kamp innenfor eller også på tvers av eksisterende statsgrenser.

Kilde: Store norske Leksikon

Alt annet enn primitive

Det er lett å tro at de som sverger troskap til IS er primitive, forteller Callimachi. Men det er langt fra sannheten. Da byen Timbuktu i Mali ble frigjort av Frankrike i 2013 ble Al-Qaida skylt ut av byen. Callimachi var på plass for å dekke frigjøringen for nyhetsbyrået Associated Press.

– Hastverket gjorde at de slurvet med å rydde opp etter seg. Jeg spurte de lokale om de kunne vise meg bygningene som hadde vært okkupert av jihadistene.

Der fant hun store mengder gjenglemte dokumenter på arabisk.

– Jeg så på dem, tenkte at Mali er et fransktalende land så dette var ikke noe å bry seg med. Jeg sto opp dagen etter og slo meg selv i pannen; disse dokumentene var jo på arabisk etter Al-Qaidas tilstedeværelse! Jeg samlet alt jeg fant i søppelsekker og ble til slutt kalt «søppeldama» i Timbuktu.

På spørsmål om hva slags papirer dette var, svarer hun:

– Jeg fant budsjetter og brevveksling der en utstasjonert jihadist i Timbuktu ble utskjelt fra ledelsen fordi han hadde levert unøyaktige reiseregninger. I tillegg viste dokumentene at Al-Qaidas-medlemmene har omfattende ideologiske og teologiske debatter i brevform.

Gjennombrudd

I dag har Callimachi en av de gjeveste journalistjobbene i verden. Hun dekker det globale terrorfeltet og sakene hun skriver om IS, Al-Qaida og terror i New York Times setter dagsorden for mediedekningen i resten av verden. Men det tok sin tid før Callimachi kom dit, og hun mener selv at hun hadde en sen debut.

– Jeg skjønte ikke at det var journalistikk jeg ville jobbe med før jeg var 28 år gammel. Jeg var innom akademia og grunnet på om jeg skulle ta en doktorgrad i sanskrit, et fag jeg for øvrig var elendig i, før jeg trodde poesi var det jeg ville skrive. Det viste seg å være vanskelig å leve av å skrive dikt, så det ble en kortlevd karriere.

Da hun bestemte seg for journalistikk, gikk hun grundig til verks.

– Jeg sendte totalt hundre cv-er til aviser på tvers av USA. Den eneste som tilbød meg en jobb var lokalavisa The Daily Herald i Illinois. Der var jeg lavest på rangstigen og ble bedt om å dekke en seremoniell juletrebelysning i nabobyen.

Hun forteller at hun jobbet beinhardt for å finne den ene detaljen som kanskje kunne få leserne til å bry seg.

– Det ble lagt merke til, og redaktøren ba meg dekke tre andre belysningssermonier. Jeg skulle straks fylle 30, var langt fra å være en utenrikskorrespondent, men skrev i stedet om juletrær for en lokalavis. Da trodde jeg karrieren var over før den i det hele tatt hadde begynt.

Etter knallhardt arbeid ble hun ansatt som nattevakt i Associated Press.

Igjen var hun nederst på rangstigen. Etter flere år med ugunstige arbeidstider fikk hun dekke orkanen Katrina i New Orleans. Året etter løsnet det, og Callimachi ble endelig utstasjonert i Afrika.

– Jeg ble utenrikskorrespondent først i 2006 for Associated Press i Dakar i Senegal. Så var jeg byråsjef i samme organisasjon, men det var likevel New York Times jeg leste hver eneste morgen. Jeg våget nesten ikke drømme om å jobbe der.

Primærkilder

Callimachis gjennombrudd og påfølgende suksess som terrorkorrespondent skyldes blant annet én særegen egenskap. Hun finner primærkilder og dokumenter etterlatt av IS i dagene etter at gruppa blir drevet ut fra forskjellige oppholdssteder. Inspirert av funnene hun gjorde i Mali i 2013.

De ferskeste funnene gjør Callimachi rede for i artikkelserien The Isis Files.

Dokumentene hentet hun ut fra Irak før et apparat av oversettere, tolker og forskere bruker flere måneder på å bearbeide og oversette dokumentene til omfattende, granskende journalistikk.

Denne metoden har hun mottatt skryt og kritikk for. Skryt i form av priser og tre Pulitzer-nominasjoner. Kommentatorer i Al Jazeera og The Intercept mener imidlertid at Callimachi plyndret Iraks kulturhistorie ved å ta dokumentene ut av landet. Dokumentene tilhører Irak og ikke arkivene til New York Times, er de enige om.

Callimachi sier hun har samlet dokumentene med irakiske militærstyrkers tillatelse.

Om nyanser, mikrofonstativ og propaganda

Polariserende terrordekning mener Callimachi verken tjener det offentlige ordskiftet eller leserne. Kritikere mener hun gjør IS en tjeneste ved å dekke organisasjonen så grundig som hun gjør, og dermed sprer propaganda på deres vegne.

– Da jeg begynte å dekke IS og intervjuet aktive jihadister, fikk jeg mye kritikk fra redaktører og lesere. «Hvordan våger du å gi disse terroristene en stemme» - «hvordan våger du å portrettere dem som noe annet enn de motbydelige djevlene de er?» Jeg nekter selvfølgelig ikke for at IS begår forbrytelser mot menneskeheten, men det er vår jobb som journalister å forstå dem, for så å belyse grånyansene i sakene der det kun ser ut til å være svart og hvitt.

Callimachi sammenligner det med å dekke masseskytinger eller andre former for innenlandsterror i USA.

– Hvis du skriver en sak om en masseskyting i USA der mange har omkommet, så ville du tatt kontakt med advokaten til den gærningen for å få en kommentar til saken. Du hadde i det minste fått en «ingen kommentar».

Callimachi gir ikke jihadistene samtidig imøtegåelse eller sitatsjekk, men hun fastholder prinsippet: Skal vi forstå dem, er vi nødt til å snakke direkte med dem.

– IS er tilsynelatende den eneste gruppa vi ikke er interessert i en versjon fra. Når jeg tar kontakt med dem, får jeg kritikk for å være et mikrofonstativ for propagandaen deres.

Propaganda kan være så mangt, mener Callimachi.

– Jeg vil si Donald Trumps Twitter-konto er et like veletablert propagandaapparat.

Fikk sin egen podkast

Hvem er de? Hvem er IS egentlig ? Dette er de sentrale spørsmålene som setter premisset for postkastserien Caliphate, med Callimachi i spissen som programleder. Spranget fra print til lyd tok imidlertid tid å venne seg til for Callimachi, særlig fordi hun selv måtte ha en aktiv rolle i podkasten.

– Jeg er så vant til å holde meg selv utenfor historien fordi nøytralitet er grunnsteinen i journalistikken. Men i podkast-verdenen kan et personlig narrativ være avgjørende for hvordan lytterne absorberer og forstår innholdet, forteller hun til Michael Barbaro, programleder for postkasten The Daily, under fjorårets SXSW-konferansen i Texas.

Callimachis arbeid er tuftet på en form for nærhet til IS, som kommer tydelig frem i Caliphate. Hun vil komme så nære gruppas medlemmer som overhodet mulig uten å bli tatt livet av, forteller hun nøkternt.

Fysisk nærhet lar seg ikke alltid gjøre, så hun følger jihadistene i kanaler som Instagram, Twitter, Tumblr og Facebook.

IS bruker også en app som heter Telegram. Appen har en kraftig krypteringsfunksjon som gjør brukerne anonyme. Denne kanalen er jihadistenes vannhull der de lufter ideer og diskuterer metodikk.

Under SXSW-konferanse viste Callimachi en video hun hadde tatt av egen telefon mens hun scrollet nedover en IS-konto på Telegram. Der vises alt fra bombeoppskrifter til en how to-video om hvordan du lager en bombedetonator via mobilen din.

– Disse menneskene er unge og tilhører i stor grad millenial-generasjonen. Med andre ord er de skarpskodd når det kommer til teknologi.

Ting tar tid

Callimachi ble født i Romania, men familien flyktet fra kommunistregimet til USA via Sveits da hun var 10 år. Utenforskap og annerledeshet som følge av utvandringen, er noe hun alltid har følt på, forteller hun. Det gjør hun fortsatt, selv om hun har bodd i USA i over tretti år.

Likevel gjorde Rukmini det skarpt på skolen. Hun studerte ved Dartmouth-universitetet før hun tok en mastergrad i lingvistikk ved Oxford i Storbritannia.

Da hun endelig kom seg utenlands, var hun først korrespondent og så byråsjef i Associated Press i snaut ti år.

Men hun klarte ikke riste av seg drømmen om å være ansatt i The Grey Lady. Hun rammet inn en New York Times-forside, klippet ut bylinen til vedkommende som hadde hovedoppslaget, erstattet det med sitt eget navn (i samme skrifttype) og hang det på badet.

Hver gang hun og mannen hadde besøk måtte hun rase inn på badet og fjerne bildet så gjestene ikke skulle tro hun drev med et MacGyveraktig-plagiatopplegg.

Søkte år etter år

– Jeg søkte korrespondentjobben i New York Times for første gang i 2003. Men New York Times er den fremste avisen i verden og man slipper ikke gjennom perleporten uten videre.

Ikke fikk hun jobben neste gang hun søkte heller.

– Jeg søkte på nytt i 2005 og så hvert eneste år frem til jeg endelig fikk jobben i 2014. Jeg hadde løyet hvis jeg ikke innrømmer at jeg var på nippet til å gi opp. Grunnen til at jeg lyktes, var fordi jeg ikke ga opp.

Når man er ung, vil man gjerne hoppe bukk over stadiet progresjon. Callimachi var utålmodig da hun var yngre, men ser tilbake på de sene kveldene, den dårlige lønnen og usikkerheten som helt nødvendige erfaringer hun ikke ville vært foruten .

I dag irriterer det henne når hun ser unge og uerfarne frilansere vimse rundt i Midtøsten, for så å klage over at svære nyhetsorganisasjoner ikke vil kjøpe artiklene deres, uttalte hun nylig til The Guardian.

– I bakhodet tenker jeg «du prøver å snike i køen her». Karriereklatringen min var lang, men helt nødvendig.

Trusselen mot journalister

– Ni av ti amerikanere svarte i en meningsmåling at de var klar over henrettelsen av journalisten James Foley (drept av IS i 2014, red.kom). Det er en kjempeseier for IS! Det er det de ønsker seg. Jeg tror de har innsett at journalister er blant toppen av kransekaka hva gjelder terrormål, og det er en skummel erkjennelse for yrket vårt.

Rukmini selv har vært utsatt for trusler og trakassering. Jihadistene omtalte henne på et tidspunkt som Oinkmini, med referanse til griser, for å harselere med utseende hennes.

– Fat-shamed av IS med andre ord, sier hun til The Guardian.

I episode tre av Caliphate forteller Callimachi at FBI kontaktet henne fordi reelle trusler har blitt rettet mot henne fra IS. Ute i felt har hun et svært sikkerhetsteam rundt seg, men Callimachi sier hun sjelden er redd fordi hun ikke har interesse av å være akkurat der det smeller. Hun kan reise inn i frigjorte områder noen timer etter at støvet har lagt seg.

– Jeg får sitte på orkesterplass mens en historisk begivenhet utarter seg foran meg. Journalistikk er det mest gripende og altoppslukende yrket man kan ha, tror jeg.