Bør man anbefale ei bok som er kritisert for faktafeil og plagiat? Jeg tar sjansen

I forrige uke kom boka Merchants of Truth: The Business of News and the Fight for Facts, skrevet av Jill Abramson, tidligere sjefredaktør i New York Times.

Boka tar for seg de fire mediehusene Buzzfeed, Vice, New York Times og Washington Post – og deres vinglete vei inn i en digital framtid som forhåpentlig vil være økonomisk bærekraftig på et tidspunkt.

For å ta kontroversene først: Noen faktafeil er avdekket. Så vidt jeg kan forstå var disse hovedsakelig i en tidlig versjon som ble sendt ut til utvalgte anmeldere og andre mediepersoner i USA. Ikke alle disse skal ha blitt rettet opp i papirutgaven som nå er ute.

I forhold til plagiatbeskyldningene, så ser diskusjonen til å gå på om enkelte passasjer i boka er for like de skriftlige kildene de er hentet fra. Og noen av dem er veldig like, det er ikke til å komme ifra. I tillegg er det også påpekt rot og mangler i fotnotene (som før øvrig er på drøyt 70 sider).

Abramson har delvis tatt selvkritikk, og lover at dette skal rettes opp i neste versjon. E-boka skal allerede være oppdatert i forhold til papirversjonen.

• LES OGSÅ: Kapital beskylder Dagens Næringsliv for plagiat og tyveri av journalistisk åndsverk

Men ser vi bort ifra dette, og forholder oss til boka som en fortelling om mediebransjens opp- og nedturer i nyere tid, tar jeg likevel sjansen på å anbefale den.

Enkelte av oss bruker allerede altfor mye tid på å lese om amerikanske medier, en del av innholdet er derfor kjent stoff. Abramson er heller ikke den første som har forsøkt å fortelle skapelsesberetningene til Vice og Buzzfeed, men hun har fått til en interessant vri på historien ved å sammenligne transformasjonen som har skjedd i to tradisjonelle mediehus med hvordan utviklingen har vært i to nye - hovedsakelig - digitale medier.

Og i denne settingen to nye medier som i utgangspunktet ikke hadde noen ambisjoner om å satse på tradisjonell journalistikk. Journalistikkbiten var noe som kom til etter hvert.

Boka er bygd opp etter samme lest som David Halberstams murstein fra 1979, The Powers That Be: How the Media Changed America. Halberstam presenterer her historiene til CBS, Washington Post, Los Angeles Times og Time – fra deres spede gründertilværelse til disse mediehusene kanskje var på sitt mektigste på midten av 70-tallet. Abramson legger ikke skjul på at denne boka har vært inspirasjonskilden.

I likhet med Halberstam veksler Abramson mellom historiene til de fire mediehusene. Vi følger dem i separate kapitler, blir kjent med menneskene og får historier om vekst, tilbakeslag, nytenkning og dyre bommerter.

Noen historier er mer kjente enn andre – som da Washington Posts forrige eier, Donald Graham, gikk glipp av en investering i Facebook som i dag ville ha hatt en verdi på flere milliarder kroner fordi han er en hyggelig fyr. Men vi får også, i hvert fall for meg, mer ukjente detaljer fra Buzzfeeds skapelse, hvor vi kommer tett på folkene bak - ikke minst gründer Jonah Peretti og sjefredaktør Ben Smith - og hvordan man i dette selskapet tenker om sin innholdsproduksjon før og etter at journalistikk og presseetikk også fikk en betydning for dem.

Boka er skrevet som en lang fortelling som også skal kunne leses som en fortelling, dermed er en del kildehenvisninger plassert i fotnotene. Det gjør boka lettere å lese, men dette har nok skapt noen ekstra utfordringer for forfatteren etter at plagiatbeskyldningene dukket opp. Og det er selvsagt litt ironisk at en bok som har «the Fight for Facts» i tittelen, må kjempe om å bli trodd.

Likevel: Jeg har sympati med forfatterens prosjekt. Finpussen burde nok ha vært bedre, men sammenliknet med lignende bøker skrevet av andre, er dette så langt jeg kan bedømme, ei bok som kan bli stående for ettertiden hvis feil og mangler rettes opp. Selv om det er en risiko for at den først og fremst vil bli husket for kontroversene.

Hadde boka vært skrevet av noen andre enn en tidligere redaktør i New York Times, er det heller ikke sikkert at det hadde blitt så mye bråk rundt publiseringen.

Litt nerdefakta til slutt: Halberstam valgte visstnok å ikke fokusere på New York Times i sin bok, fordi hans venn Guy Talese allerede i 1969 hadde gitt ut den monumentale The Kingdom and the Power: Behind the Scenes at The New York Times: The Institution That Influences the World. Historien til denne avisen var dermed i stor grad allerede fortalt.

Har du ikke lest Halberstam eller Talese, anbefales de gjerne som forrett og dessert til Abramsons forsøk på å servere en fireretters mediehistorie.

• LES OGSÅ: Bøker som kan gi faglig inspirasjon på nyåret