Forsvaret har gjennom sin mediehåndtering i HV016-saken valgt en usedvanlig farlig strategi. Forsvaret opererer med kommunikasjonsfaglig obstruksjon og er helt på grensen av å drive med desinformasjon.
Noen klok kommunikasjonsstrategi er det neppe.
Jeg har drevet med journalistikk siden 1987. I likhet med assisterende generalsekretær Arne Jensen i Norsk Redaktørforening, har heller ikke jeg sett noen tilsvarende mediehåndtering fra noen statlig etat tidligere.
Å kreve innsyn i journalisters kildegrunnlag, å kreve at det blir fremlagt dokumentasjon som grunnlag for spørsmål er stilt, og å angripe budbringeren med den intensitet som Forsvaret har gjort i herværende sak, er rimelig oppsiktsvekkende, selv til Forsvaret å være.
For å gi et ørlite eksempel på den problematiserende og unnvikende mediehåndteringen fra Forsvarets side, tillater jeg meg et ørlite sitat fra den omfangsrike e-postkommunikasjonen med Forsvaret:
«Vi har (…) bedt bladet ALFA klargjøre om de mener han sa det, eller om de mener han kunne ha sagt det. Bladet ALFA har ikke ønsket å klargjøre dette. De har ikke engang ønsket å fortelle om noen konkret fremsetter en påstand om dette, og om vedkommende gjør det anonymt eller med full identitet. Vi kan ikke forholde oss på annen måte mht. dette, enn at det er et rykte bladet ALFA velger å viderebringe».
Forsvaret har svart på kritikken av deres mediehåndtering, som er reist formelt i en klage fra ALFAS sjefredaktør Magnus S. Rønningen, rettet til Sivilombudsmannen for forvaltningen og til forsvarsminister Grete Faremo.
På sine hjemmesider fredag ettermiddag, hevdet Forsvaret at nyhetsdokumentaren om HV016 og Norges terrorberedskap inneholder «ryktespredning, feilslutninger og en rekke faktafeil». Likelydende håndtering har jeg sett også andre steder. Men jeg har fortsatt til gode å se at Forsvaret har konkretisert dette. Det er også påfallende at man mener å kunne påpeke faktafeil før bladet var offentlig tilgjengelig.
I et epost-svar til fagbladet Journalisten, fortsetter forsvarssjefens talsmenn en tilnærming som synes å være utledet ut ifra tanken om at «angrep er det beste forsvar».
I et sanseløst forsøk på å angripe troverdigheten, uten at Forsvaret så langt har vært i stand til å påpeke konkrete faktafeil, hevder Forsvaret indirekte at jeg som journalist har latt meg bruke av aktører som har ønsket å plassere en drittpakke mot Forsvaret. Det er, med respekt å melde, fullstendig feil. Jeg forventer at Forsvaret fører sannhetsbevis for dette sleivsparket. Hvis ikke, forventer jeg en beklagelse.
La meg dernest ta de enkeltvise punktene, samtidig som jeg må beklage at jeg dessverre ikke greier å fatte meg i korthet:
1. Det er feil at HV016 har hatt antiterrorberedskap som oppdrag
Først det formelle: Forsvarskomiteen i Stortinget slo så sent som i 2006 fast at Heimevernet skulle være i stand til å yte både bistand for å forebygge og «bekjempe» terroranslag som politiet hadde primæransvar for å håndtere. (Innst. O. nr. 32 (2005-2006)). I sitt tilsvar til ALFA-saken, skriver Forsvaret nå også på sine egne hjemmesider:
«Det øvrige Forsvaret skal, innenfor sin kapasitet, støtte dersom behovet oppstår. Forsvaret generelt og Heimevernet spesielt vil da kunne støtte i antiterroroperasjoner.»
Det er derfor ugjendrivelig grunnlag for regnestykket som viser at forsvarssjef Harald Sunde, gjennom nedleggelsen av spesialavdelingen HV016, har redusert Norges væpnede terrorberedskap med 46 prosent.
2. Dokumentasjonen er ikke fullstendig, hevder Forsvaret.
Så vidt jeg kan bedømme, relaterer dette seg til om assisterende generalsekretær Arne Jensen i Norsk Redaktørforening har hatt grunnlag for å uttale seg slik han har gjort. Jensen fikk tilsendt kopi av e-postkommunikasjonen med Forsvaret, slik den forelå 1. februar klokken 12. Forsvaret, som oppsiktsvekkende nok ikke fester tiltro til at Jensen selv evner å kvalitetssikre hvilket grunnlag han uttaler seg på, har i ettertid gått direkte på Jensen for å se om de kunne finne noe å ta ham, meg eller ALFA på.
I et svar til Forsvaret, skriver Jensen: «Jeg har uttalt meg på bakgrunn av den e-postkorrespondansen jeg har blitt forelagt. Alene svaret fra John-Inge Øglænd (28. januar kl. 14:05) på Kjetil Stormarks epost (27. januar 13:14) er nok til at jeg mener ordet «spesielt» er dekkende – sett fra mitt ståsted».
Dermed er spørsmålet om fullstendig e-postkommunikasjon ikke lenger relevant. Forsvaret feiltolker dessuten Arne Jensens svar dit hen at han ikke har hatt tilgang til mer enn en epost. Men Jensen mottok hele 15 A4-sider med materiale, som var mer enn nok til å kunne danne seg et bilde av Forsvarets mediehåndtering i herværende sak.
Det er oppsiktsvekkende at Forsvaret går til angrep på ekspertkommentatorer på denne måten, like spesielt som analysen er sviktende ifht hva Arne Jensen faktisk har svart.
Avsløringen av at Jensen ikke uttaler seg på vegne av Redaktørforeningen, er heller ikke egnet til å sjokkere noen. Selvsagt er ikke saken formelt behandlet i NRS organer. Som ekspertkommentator står man alltid ansvarlig for egne vurderinger helt på egen hånd. Men Jensens ståsted, erfaring og posisjon gjør at man bør vise ham større respekt enn det Forsvaret nå gjør.
Ellers kan jeg for øvrig påpeke at Forsvarsministeren og Sivilombudsmannen har fått tilsendt to versjoner av e-postkommunikasjonen med Forsvaret, en versjon som med letthet kan utleveres dersom noen begjærer innsyn i saken, og en fullversjon som også inneholder upubliserte kildeopplysninger som Forsvaret er blitt konfrontert med, men som min oppdragsgiver ALFA og jeg i fellesskap ikke fant grunnlag for å publisere. Dette har blant annet sammenheng med at vi fikk avkreftet flere opplysninger under arbeidet med nyhetsdokumentaren. Slike opplysninger kan selvsagt ikke publiseres senere, i noe offentlig dokument, hvis vi heller ikke har funnet grunnlag for å publisere dem i nyhetssakene for øvrig.
Epost-kommunikasjonen, i en sanert utgave, er i dag gjort tilgjengelig for alle som ønsker å gjennomgå denne selv.
3. Vi opererte med korte tidsfrister, hevder Forsvaret
Det Forsvaret utelater fra sin egen fremstilling av saken, er at de mottok første forespørsel om et intervju med forsvarssjefen allerede 17. januar. Forespørselen ble avslått per sms, uten at vi fikk anledning til å presentere hva saken gjaldt. Gjentatte forsøk på å få kontakt med ulike medarbeidere i Forsvarets kommunikasjonsavdeling, lyktes aldri. Da problemstillingene fremstod som konkrete nok til at vi kunne stille konkrete spørsmål per epost, gjorde vi det. Det skjedde torsdag 27. januar. Forsvaret fikk først svarfrist til dagen etter, noe vi raskt forsto var for kort frist. Noe av årsaken var at Forsvaret den påfølgende dagen gikk til knallhardt motangrep og avkrevde svar på:
– Fulgte jeg som frilanser presseetiske regler, og i så fall britiske eller norske regler? Grunnlaget for å spørre om dette, er at jeg som selvstendig næringsdrivende frilanser har valgt NUF som organisasjonsform på mitt eget selskap. Og;
– Kunne jeg dokumentere at jeg faktisk hadde en oppdragsgiver?
Forsvaret ba, underlig nok, aldri om mer tid til å besvare de spørsmålene vi hadde stilt. I stedet var fokuset på helt andre forhold. Selv om Forsvaret ikke ba om mer tid, fikk de det. Uoppfordret. Vi forlenget først tidsfristen til tirsdag 1. februar, som var to uker etter at vi gjorde den første henvendelsen til Forsvaret. Og det var først denne dagen at Forsvaret tilsynelatende gikk inn i substansen av det vi hadde spurt om. Plutselig haglet det med mailer som Forsvaret krevde at vi måtte besvare umiddelbart, og hvor det ble stilt en lang rekke konkrete oppfølgingsspørsmål, blant annet om vårt kildegrunnlag. Da vi nektet å fremlegge ny dokumentasjon som grunnlag for flere av spørsmålene, slik Forsvaret ba om, nektet forsvarssjefens talsmann å svare på flere av spørsmålene, jf. sitatet ovenfor. Begrunnelsen var at forsvarssjefen ikke ville forholde seg til udokumenterte rykter. Det ble aldri gitt noe svar på hva som var riktig eller galt.
Andre spørsmål ble besvart i form av enstavelsesord og svært kortfattede og ufullstendige tilbakemeldinger. Dette var årsaken til at ALFA valgte å utsette trykkstart slik at det var mulig å ta en ny runde med Forsvaret, slik at endelig tilsvarsfrist for Forsvaret ble onsdag 2. februar. En konsekvens av den utvidede tilsvarsfristen, var at vi måtte jobbe med manuset på nattetid for å bli ferdige i tide. Også her tillater jeg meg å sitere fra e-postkommunikasjonen med Forsvaret, for å illustrere hvordan Forsvaret valgte å møte vårt ønske om å strekke oss lengst mulig for å gi Forsvaret best mulig anledning til samtidig imøtegåelse.
«Kan du bekrefte at det du skrev (…) ikke var riktig, og at du på det tidspunktet du skrev det visste at det ikke var riktig. Siden både redaktør Rønningen i bladet ALFA og redaktør og PFU-medlem Arnestad står som mottaker av denne eposten, ber vi også om å få opplyst om dette var avtalt og avklart med dem. Hvis ikke det var avtalt, har noen av dem i etterkant reagert på den åpenbart gale premissen?», heter det i en epost fra oberstløytnant John Inge Øglænd, datert 2. februar.
4. Forsvaret ville reservere seg mot at avgitte uttalelser kunne bli brukt flere steder
Som frilanser arbeider jeg for forskjellige oppdragsgivere. Jeg var helt åpen på dette da jeg tok kontakt med forsvarssjefens talsmenn, fordi jeg ønsket å kunne stå fritt til å levere saker også til andre medier hvis det var enkeltstående nyhetssaker som ikke naturlig passet inn i nyhetsdokumentaren jeg skulle levere til ALFA. Dette var Forsvaret helt avvisende til. I min kanskje blåøyde tilnærming, har jeg lagt til grunn at «sannheten» er en objektiv størrelse og som ikke endrer seg ettersom hvem som spør. Det betyr at jeg mener at faktabaserte spørsmål og svar ikke er en arena der Forsvaret har noen som helst anledning til å være smakspoliti i forhold til hvem man vil besvare spørsmål fra. Alle har faktisk krav på å bli besvart, på en dannet og imøtekommende måte. Om ikke annet er dette nedfelt i Statens kommunikasjonspolitikk.
Men som tidligere PR-rådgiver har jeg forståelse for at forsvarssjefens rådgivere gjerne vil velge arenaen selv dersom Harald Sunde ønsker å stille opp i kroppsmaling eller å gi et hjemme hos-intervju. Den type omdømmearbeid er helt uproblematisk. Men som frilansjournalist, forventer jeg å få svar når jeg spør, uansett hvilken oppdragsgiver jeg har som frilanser, og også når jeg ikke har noen oppdragsgiver i det hele tatt.
Forsvarets håndtering kan langt på vei tolkes i retning av at de ikke vil forholde seg til frilansere som ikke kan dokumentere at de har en oppdragsgiver. Det fremstår som lite gjennomtenkt, og hvis en slik linje hadde blitt gjennomført i praksis, ville det ha innebåret et yrkesforbud for en stor gruppe frilansere. Derfor har jeg muntlig orientert Frilansklubben om saken.
Ikke alle oppdragsgivere er så fleksible at de sier ja til å kjøpe en nyhetssak før man er sikker på hva nyheten er, dvs. hva slags vare frilanseren faktisk kan levere. Det forutsetter at man må gjøre mye av researchen før man kommer dit at man kan har en oppdragsgiver. Ofte blir sakene først kjøpt når arbeidet allerede er unnagjort.
5. Vedr. min påstand om kommunikasjonsfaglig obstruksjon
Normalt sett, dersom man følger ABC for god kommunikasjonsfaglig håndtering, bør man innlede en best mulig dialog med journalister og kartlegge hva som er utgangspunktet og hvordan man – så langt det er mulig – kan få fram saksopplysninger og Forsvarets versjon og synspunkter. De opplevelsene jeg selv har hatt de siste ukene (det kan selvsagt hende jeg har vært uheldig med valget av saker), etterlater et inntrykk av at trykket mot Forsvaret for tiden er så stort at man ikke evner å ivareta en forsvarlig dialog med medienes representanter. Alternativt at man velger det bort. Hva som er årsaken, vet jeg ikke.
Ved at Forsvaret ikke svarer eller svarer på mediehenvendelser med motangrep og ufullstendige svar, blir det vanskelig for mediene å yte Forsvaret rettferdighet når det gjelder samtidig imøtegåelse og tilsvar. Det er synd, både av hensyn til Forsvaret selv, kvalitetssikringen av journalistikken og med henblikk på den offentlige debatten om forsvarsspørsmål. Forsvaret er, jf. Statens kommunikasjonspolitikk, forpliktet til å bidra til offentlig debatt. Men i realiteten gjør Forsvaret det stikk motsatte, når man legger lokk på opplysninger, talsmennene ikke vil svare eller bare gir unnfallende og ufullstendige svar.
6. Vedr. min påstand om svar som grenser til desinformasjon
Ved flere tilfeller har jeg den siste tiden opplevd at Forsvaret bevisst velger ordlyd i sin kommunikasjon som er egnet til å mislede eller skape misforståelser, uten at man samtidig kommuniserer noe som er direkte løgn. Også dette er en farlig strategi, fordi den er kortsiktig og setter Forsvarets troverdighet på spill.
Eksempel nummer en…
…handler om forsvarssjefens beslutning om å etablere en nasjonal spesialstyrkekommando innen 1.1.2012, og der Forsvarsstaben utnyttet det faktum at vårt første spørsmål hadde for mange delforutsetninger bygget inn i seg. Spørsmålet vårt lød:
«Er det riktig at du ønsker at det blir opprettet en nasjonal spesialstyrkekommando, med utgangspunkt i FSK/HJK på Rena, og at MJK overføres til Rena og KJK overføres til Hæren?»
Dette besvarte oberstløytnant John Inge Øglænd med et kortfattet «nei».
Da vi kort tid senere barberte vekk de feilaktige delforutsetningene, og fokuserte på kjernen i saken, formulerte vi spørsmålet slik:
«Stemmer det at forsvarssjefen ønsker å opprette en felles, nasjonal spesialstyrkekommando?»
Dette ble kort tid senere besvart slik: «Allerede besvart».
Det eneste problemet er at da talsmannen svarte slik, var beslutningen om å opprette en nasjonal spesialstyrkekommando for lengst tatt av forsvarssjef Harald Sunde. Beslutningen innebærer at SOF-cella (spesialstyrkeelementet) ved Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) blir overført til Oslo. Den nasjonale spesialstyrkekommandoen skal være direkte underlagt forsvarssjefen, som den eneste delen av Forsvarets operative virksomhet.
Eksempel nummer to
…handler om saken da Generalinspektøren for Heimevernet (GIHV), generalmajor Kristin Lund, i en Dagsnytt 18-debatt 24. november i fjor identifiserte motdebattant Henrik Hovland som en person som tidligere hadde vært tilknyttet spesialavdelingen HV016. Internt i Forsvaret var det bestemt at identiteten på tidligere og nåværende medlemmer av HV016 var å oppfatte som graderte opplysninger. Kort tid etter innstilte derfor Generaladvokatembetet på at GIHV burde etterforskes for taushetsbrudd. Men forsvarssjef Harald Sunde henla i slutten av januar saken mot GIHV.
Forut for denne beslutningen stilte vi følgende spørsmål:
«Drøftet GIHV eller andre i HV-staben med forsvarssjefen eller noen av hans medarbeidere hvordan GIHV skulle opptre i Dagsnytt 18-debatten 24. november i fjor? Hvis ja, omfattet disse drøftelsene hvordan GIHV skulle håndtere motdebattant Henrik Hovlands tilknytning til HV016 og hvorvidt GIHV skulle kommentere dette temaet i debatten?»
Dette spørsmålet ble besvart på følgende vis:
«Ukjent for FSJ (forsvarssjefen, red.anm.).»
Forsvarsstaben hopper dermed behendig bukk over å svare på kjernen i det vi faktisk spør om, om noen i Forsvarsstaben ba GIHV om å identifisere Hovland eller ikke (overfor henne direkte, eller formidlet denne beskjeden gjennom noen av hennes medarbeidere).
Jeg vet selv ikke hva som er de faktiske forhold her, jeg registrerer bare at Forsvaret velger å besvare spørsmål på dette punktet med en urovekkende tvetydighet. Men temaet er sensitivt, det er det liten tvil om. Svaret kan faktisk få konsekvenser for om Generaladvokaten bruker sin selvstendige påtalemyndighet mot forsvarssjef Harald Sunde, slik embetet for tiden vurderer mtp forsvarsledelsen omgang med graderte opplysninger.
Eksempel nummer tre…
…er hentet fra min egen jobbing med E14-saken for Dagbladet, og der jeg ba Forsvarsstabens kommunikasjonsavdeling avklare om et gradert Humint-direktiv fra 1.1.2009 var det første i sitt slag i Norge. Direktivet gir regler for hvordan etterretningsarbeid rettet mot mennesker skal håndteres i Forsvaret.
Dette spørsmålet ble – nok en gang – besvart med det kortfattede svaret «Nei».
Fra annet hold fant jeg imidlertid enkelt ut at direktivet første gang ble utarbeidet i 2004, og at det ikke gjaldt for Etterretningstjenesten. For E-tjenesten gjelder egne regler. Det kunne Forsvaret med enkelhet ha avklart, uten å røpe noe som helst av det graderte innholdet i direktivet. Men i stedet velger Forsvarsstaben en håndtering som er egnet til å bare skape misforståelser og praktiske problemer for dem selv og oss som skal drive journalistikk om Forsvaret.
Avslutningsvis:
Jeg tillater meg på bakgrunn av det foranstående å ytre et fromt ønske om en ørliten kursjustering hva gjelder kommunikasjonsstrategien i Forsvaret. Om ikke annet, vil en mer dialogbasert tilnærming spare alle parter for mye bryderi og unødvendig frustrasjon.
Kjetil Stormark
Frilansjournalist og daglig leder Logos Media
