Regissør bak Steve Bannon-dokumentar er lite imponert over norsk presse: – Kan de ikke foreta et nettsøk, liksom?

Debatten om alt-right-guruen Steve Bannons medvirkning under vårens Nordiske Mediedager er ikke over ennå. Når Journalisten møter dokumentarregissøren Alison Klayman i London, vil hun umiddelbart tilbake dit. Og det følger med en ørefik til både arrangører og publikum.

– Ærlig talt, samtalen var rammet inn som «Steve Bannon: Hva vil han?», fnyser Pittsburgh-kvinnen Klayman.

– Beklager, men er det virkelig noe en sal full av profesjonelle journalister fortsatt ikke vet? Kan de ikke foreta et nettsøk, liksom? tilføyer hun hoderystende.

På kanten

Klayman – som er festivalaktuell med Bannon-filmen «The Brink» – legger ikke skjul på skepsisen sin til å gi den forhenværende Breitbart-redaktøren og Trump-strategen en scene.

– Han tilnærmer seg ethvert intervju som en kamp. Selv når han er ukomfortabel, er han komfortabel, fordi han stiller med uærlige hensikter, hevder hun etter å ha viet et drøyt år til å portrettere ham.

– Taktikken hans er enkel å avsløre. Han endrer tema, kjører «whataboutism» – og hvis du til slutt evner å tvinge fram et svar, blir det av typen «Hør, bevegelsen vår er stadig i startfasen. Vi har ikke alt klart.» Til syvende og sist tror jeg verken han er en intellektuell eller noen politisk ekspert. Men ideen om at man endelig skal lykkes med å finne sannheten, enn si «knekke ham», er omtrent som å tro på julenissen.

Etisk dilemma

– Hva gjør prosjektet ditt annerledes?

– Jeg tror dokumentarsjangeren skiller seg fra ordinær journalistikk, i kraft av at jeg investerte 13 måneder og hundre timer opptak. Men enda filmen avdekker mønstre og tilbyr kontekst, følte jeg at jeg åpnet for nettopp det spørsmålet ved å vise ham snakke om å bruke «hovedstrømsmediene» til sin fordel. For min egen del drøftet jeg det med meg selv morgen og kveld. Målet mitt er jo ikke å fremme saken hans, så hvordan sikre seg best mot det? Nå som jeg har hatt premiere, vet jeg iallfall at han ikke betrakter filmen som formålstjenlig. Altså synes jeg at jeg er gått seirende ut.

– Så det var en kamp for deg også?

– Ja, skjønt jeg føler det handler mer om egen suksess enn «meg mot ham». Bannon er den minst viktige publikummeren for denne filmen. Jeg har ikke laget den for å plage ham, eller for at han skal velsigne den eller ei. Jeg har laget den for offentligheten. Siden jeg fikk dette privilegiet – og ikke nødvendigvis i positiv forstand – har jeg bestrebet meg på å bidra med innsikt. I så måte føler jeg at jeg har lykkes.

Felles problem

Klayman passer opp Bannon, i en slags semideltagende flue-på-veggen-stil, etter at han ble avskjediget fra presidentens stab i fjor. I introen ytrer han ting som at han «hatet hvert sekund» av det «uglamorøse» livet i Det hvite hus.

I stedet tar han det mye omtalte «economic nationalism»-prosjektet sitt til Europa, før han returnerer til USA for et lite vellykket rådgiverinnsmett under høstens mellomvalg. På denne siden av Atlanteren fraterniserer han med kontroversielle skikkelser som belgieren Filip Dewinter og svenskene Erik Almqvist og Kent Ekeroth.

– Når jeg reiser med «The Brink», snakker jeg med reportere fra ulike land som sier de har samme problem som vi har med Bannon og Trump. De får klikk når de skriver om ytre høyrefløy, enten fra tilhengere eller forargede på venstresiden, kommenterer Klayman.

– Alle føler seg fanget av det. En av problemets røtter er den økonomiske mediemodellen. Men særlig etter det som skjedde i USA i 2016, håper jeg på dypere refleksjon rundt hvordan disse menneskene skal dekkes.

Etterlyser «merverdi»

– Hva er oppskriften din?

– For meg koker det ned til den journalistiske merverdien. Det bør handle om å kunne tilføre videre kontekst og påvise mønstre. Det bør ikke reduseres til å rapportere om at «han gjorde dette eller sa det». Dessuten bør finansieringskildene finkjemmes, selv om det er vanskelig gitt amerikansk lovverk. Når folk som CNNs Anderson Cooper setter av en halvtimes direktesending til Bannon, blir det for lettvint. Jeg synes vi skal forlange mer av journalistikken.

– Hva er det du mener at gjør Bannon så farlig?

– Han har ingen skrupler i forhold til ord eller gjerninger, en holdning som bringer ut det verste i grupperinger, individer og samfunn. Jeg tror det er veldig farlig. Og så tror jeg det er farlig at han representerer løgn som kommunikasjonsstrategi. For øvrig er han usedvanlig velfinansiert, hvilket er grunnen til at han burde strippes for «populist»-merkelappen. Målgruppa hans er pressen og milliardærer som finansierer ham fordi han er flink til å få fram et budskap, uten at de frykter for rikdommen eller makten sin. Jeg tror det òg er farlig.

Raserimelding hjalp

– Hvordan sikret du tilgangen til ham?

– Produsenten min kjente ham fra «wannabe Hollywood»-dagene hans tidlig på 2000-tallet. Han kjøpte et selskap og ble sjefen hennes. Selv om de er uenige politisk, hersker det gjensidig respekt mellom dem, forklarer Klayman.

– Hun gjenopptok kontakten da hun så han hadde sluttet seg til Trump-leiren. Faktum er at hun «raseritekstet» ham for å gjøre det klart at hun var skuffet. Imidlertid ledet det til ideen om en dokumentar. Han sa nei flere ganger – og så sa han ja.

LES OGSÅ:

Steve Bannon i Bergen: – Etablerte medier har riktige fakta, men begraver nyhetene