Kommentar:

Det faktum at man i media innimellom sitter et i glasshus, bør ikke forhindre at man kritiserer andre. Foto: Reuters / NTB scanpix
Det faktum at man i media innimellom sitter et i glasshus, bør ikke forhindre at man kritiserer andre. Foto: Reuters / NTB scanpix

Nettopp de som sitter i glasshus bør kaste den første stein

Stadig rom for mer kritisk journalistikk om medier.

Publisert   Sist oppdatert

Tirsdag publiserte Nettavisen i samarbeid med flere Amedia-aviser de første artiklene i en serie de har kalt Dokument Tolga. Utgangspunktet deres er – litt forenklet – at VG ikke forteller hele historien i den såkalte Tolga-saken.

Nettavisens nyhetsredaktør Erik Stephansen varsler at det kommer mer.

Ansvarliggjøring av journalistene

Noen vil ha det til at mediekritikk er noe nytt. Det er det ikke. Mediene har kritisert hverandre lenge, og historisk sett har tonen vært veldig krass. Men mye av kritikken har vært pakket inn i meningsbærende journalistikk. Den tøffe tonen vi nå ser på nyhetsplass, er om ikke ny, så i hvert fall annerledes enn før. Ikke minst kravet om ansvarliggjøring av den enkelte journalist.

30. januar 2013 publiserte Journalisten et debattinnlegg skrevet av daværende kringkastingssjef Hans-Tore Bjerkaas. Det hadde da gått drøyt to uker siden NRK Dagsrevyen sendte reportasjen som ble til «Romkvinnesaken» - hvor, som Bjerkaas skriver, «avgjørende opplysninger var utelatt».

Kort tid etter satte Journalisten på trykk en intern logg fra Dagsrevyen som navnga enkeltpersoner som hadde jobbet med saken. Det ble et ramaskrik, og sterke protester. Det var redaktøren som hadde ansvaret, fastslo Bjerkaas – og fikk stor støtte. Fra redaktører. Journalister. Ikke minst internt i NRK. Og fra mange andre.

Daværende leder i Norsk Journalistlag, Elin Floberghagen – nå generalsekretær i Norsk Presseforbund – skrev i Journalisten om «Tørsten etter blod». Bjerkaas i sitt innlegg understrekte gang på gang at det var han som skulle kritiseres, og han som hadde ansvaret:

«NRK vil aldri gi etter for kravet om at våre redaksjonelle vurderinger skal tas i offentligheten, eller at NRKs journalister skal stå i offentlig gapestokk.»

Kritikk uten video

Da TV 2 på vårparten avslørte feil og mangler i VGs dekning av dansevideoen til Trond Giske, fikk VGs journalist et blendende søkelys midt i fleisen. Noen reagerte på dette, men vi fikk på ingen måte den samme debatten som det vi hadde i 2013. To helt forskjellige saker, men likevel likhetstrekk ved at det var mulig å peke både på feil gjort av enkeltpersoner og systemfeil.

TV 2s store reportasje om VG, og påfølgende saker hos både dem og i en rekke andre medier, kom ikke ut av løse lufta.

Giske-saken var kanskje spesiell, men den alene har ikke medført oppsvinget i kritisk mediejournalistikk. Internasjonalt har vi over tid sett en økt satsing på grundig og dyptpløyende journalistikk om mediebransjen. Større mediehus har egne avdelinger og dedikerte medarbeidere som jobber med dette. Her hjemme er det ikke mange journalister som kun dekker mediebransjen, men vi har noen - og vi har stadig flere som er innom temaområdet.

Så selv om Giske hadde latt være å gå på bar, ville vi nok sett en økning her hjemme uavhengig av dette. Men kanskje ikke like massivt, og like raskt.

Knapt en uke går nå uten at NRK, TV 2, Dagens Næringsliv, Aftenposten, Nettavisen, Dagbladet eller andre, publiserer nyhetssaker om - eller debatterer - norske medier. La oss heller ikke glemme fagpublikasjoner som Medier24, Kampanje og Journalisten, hvor mediekritikk er en viktig del av miksen.

Ny virkelighet

Selv om enkelte har pekt på at det hele kan bli litt voldsomt - kanskje også litt navlebeskuende, tror jeg det er rom for mer. Alle redaksjonelle beslutninger skal nok ikke tas i offentligheten, men alle redaksjonelle avgjørelser må som hovedregel tåle å bli vurdert og kritisert i all offentlighet.

I mye større grad enn før, må også den enkelte journalist regne med å få søkelyset rettet mot seg i kontroversielle saker. Ubehagelig for den det gjelder, men på samme måte som vi i media mer enn før sikter oss inn på dem som jobber i kulissene, må vi også tåle at dette skjer med oss.

At nettopp VG har fått mye kritikk mot seg er det nok flere grunner til. Noe handler om størrelse og mengde saker som publiseres. Men det skyldes også en sjefredaktør som siden han tok over har satset mer på gravende journalistikk og store avsløringer. Med dette følger det også kontroverser. Uten at det forsvarer feilene VG har gjort - og innrømmet.

De første artiklene i Dokument Tolga viser i hovedsak at den historien også har flere sider, og handler i lite grad om hva VG eventuelt har gjort feil. Så får vi se hva fortsettelsen bringer.