– Noen ganger så må du faktisk si: Hvis du skal komme med den type kritikk, så må du stå for det

Det store oppgjøret med norsk presses sitatpraksis og kildehåndtering startet med en dansevideo og et sitat i VG. De siste ukene har Norsk Presseforbunds kildeutvalg blitt både hyllet og kritisert for deres forslag til å reformere reglene.

LES OGSÅ:

Kildeutvalget refser norske redaktører og opplæringen i redaksjonene

VGs nyhetsredaktør Tora Bakke Håndlykken er stort sett positiv til arbeidet som utvalget har presentert, selv om hun ikke vil ta stilling til alle enkeltformuleringene i rapporten ennå.

– I utgangspunktet vil jeg rose utvalget. De har laget en god rapport som løfter mange viktige problemstillinger, og som vi har brukt mye tid på å diskutere her på VG-huset det siste året, sier hun til Journalisten.

Ett av de mest omdiskuterte temaene i kildeutvalgets rapport er kapittelet om anonyme kilder, hvor utvalget konkluderer med at følgende burde legges til i Vær varsom-plakaten: «Personkarakteristikker og udokumenterbare påstander bør ikke fremsettes anonymt.»

Arbeidet har blant annet tatt utgangspunkt i VGs egne retningslinjer på området.

– Jeg opplever at på dette punktet, så tas det et retningsvalg som er i tråd med den linjen vi ligger på i VG. Det handler om de enkle tingene: Det beste er at folk kan stå åpent frem med informasjon. Men hvis det er spesielt viktig informasjon, så kan det være grunner som kan tilsi at vi bruker anonyme kilder, sier Håndlykken.

Hun mener likevel at kildeutvalget beveger seg mer i retning av absolutter, mens VG selv omtaler at det kun er «hovedregler». Hun viser til at VG likevel har nulltoleranse på at anonyme kilder skal få komme med personkarakteristikker.

– Det kan være tilfeller hvor man likevel må bruke skjønn, og mene at det er rimelig at man likevel kan komme med påstander anonymt. Man skal alltid søke dokumentasjon, men å ha absolutter mener vi ikke er klokt, sier Håndlykken.

– I noen tilfeller kan det være at informasjon kan være vanskelig å dokumentere, men hvor vi mener det er likevel er viktig at informasjonen kommer frem. Så må du lete etter formen som gjør det mest mulig etterprøvbart, fortsetter hun.

Vil stille strengere krav til kildene

Det siste året har VG stått i stormen flere ganger, og blitt felt to ganger i Pressens Faglige Utvalg (PFU) etter å ha brukt anonyme kilder. Det har ført til mye selvkritikk, nye retningslinjer og en 56-siders evalueringsrapport, som også er blitt felt i PFU.

Håndlykken varsler nå at VG vil stille strengere krav til kildene som ønsker å være anonyme.

– Noen ganger så må du faktisk si: Hvis du skal komme med den type kritikk, så må du stå for det. Jeg skjønner det kan være komfortabelt for en kilde å være en anonym kilde. Der mener jeg at vi i større grad må stille krav til at hvis de vil komme med den type kritikk, så må de gjøre det med navnet sitt, sier hun.

I tillegg vil VG stille større krav til hvordan de selv bruker anonyme kilder. Hovedregelen i avisen er at «meninger, vurderinger og følelser» ikke skal videreformidles fra anonyme kilder, og Håndlykken mener kildebruken i større grad oftere må kunne etterprøves av andre.

De vil dermed sjeldnere bruke «sentralt plasserte kilder», og oftere det nøyaktige antallet personer de har snakket med.

– Vi må bruke anonyme kilder i større grad med etterprøvbare størrelser. At vi ringer fylkesledere og teller antallet fylkesledere, kontra å si at vi har sentralt plasserte kilder. Det handler om at det er mest mulig etterprøvbart, sier Håndlykken.

I tillegg til at VG ble felt av PFU i den ofte omtalte saken «Sofie vs. Verdens Gang», har VG også blitt felt i den litt mindre omtalte saken «Laila Anita Bertheussen ved advokat mot Verdens Gang».

VG skrev i mars at det var satt opp et kamera som var hemmelig både for Bertheussen og hennes samboer, justisminister Tor Mikkel Wara. «Dette var kildeopplysninger gitt til VG, som ikke medførte riktighet,» skrev VG i en rettelse nesten én måned etter saken ble publisert.

I ettertid av de to PFU-fellelsene har VG laget en egen kildemanual hvor et helt kapittel er viet anonyme kilder. Her har avisen blant annet laget ti kontrollspørsmål som skal besvares før publisering, en liste som også er referert i kildeutvalgets rapport.

– I saken om kameraet: Tror du at dere ville gjort samme feilen i dag, hadde dere hatt det samme kildetilfanget? Eller ville retningslinjene, og spørsmålene dere skal stille dere selv, hindret at dere gikk ut med opplysningen som visste seg å ikke stemme i ettertid?

– På noen områder, så må du vurdere troverdigheten til kilden, og kildene, og vurdere om kildetilfanget ditt er godt nok. De vurderingene ble gjort grundig i dette tilfellet, men så visste det seg at det likevel ble feil. Feil vil skje i journalistikken. Det kan skje feil på ulike ledd i den journalistiske prosessen. Så har vi vært opptatt av, i denne saken, å se hva vi kan gjøre enda bedre for å unngå å havne i samme situasjon igjen.

Håndlykken viser til at de tar selvkritikk på at det tok lang tid å rette feilen, og at de tar PFUs fellelse til etterretning.

– Jeg kommer ikke til å si at VG ikke kommer til å gjøre feil igjen. Men vi jobber med å redusere antallet feil, og dermed veldig mye med den metodiske tilnærmingen, kildekontakten og faktakontrollen, sier hun.

– Det får stå for hans regning

Kildeutvalgets rapport har også fått kritikk for et kapittel som er viet til pressens bruk av anonyme kilder under metoo-dekningen.

LES OGSÅ:

– Nærmest komisk at et kildeutvalg velger å ha et så ensidig kildegrunnlag

Spesielt er det et uimotsagt sitat fra Nettavisen-journalist Farid Ighoubah som har fått kritikk. Han blir i rapporten blant annet sitert på at:

«VG-saken har lært oss at vi må være ekstra varsomme med hvilken agenda kilden har. Det er for jævlig i etterkant, da vi fikk vite at støttespillerne til Hadia Tajik gjemmer seg ved å være anonyme kilder. Denne saken viser det tydelig, det var en konflikt, en krystallklar maktkamp, og vi i pressen lot oss bruke, alle som en.»

– Det får stå for hans regning, sier Håndlykken kort.

– Utvalget konkluderer også med at det gis «uttrykk for at arbeidet med metoo-saker basert på anonym kildebruk tidvis har lidd under for lav faglig standard». Det er utvalget enig i. Er du enig i det?

– Det er litt vanskelig, når de skriver det så generelt, å skjønne hva de legger i det. Det er noen ting man må rydde opp i. Det ene er jo at man har anonyme varslere. De er altså anonyme kilder i sakene. Jeg mener det er veldig forståelig, og riktig, at varslerne skal få lov til å være anonyme. Det er en ting man må parkere litt ut av den diskusjonen. Hvis ikke blir diskusjonen tatt på feil premisser, svarer Håndlykken.

Hun viser videre til at man kan ikke se på metoo-journalistikken under en sekkebetegnelse, siden det inkluderer mange forskjellige type saker.

– Men føler du selv at det var enkelte ting under metoo i 2017 og 2018, sett i ettertid, hvor dere ikke gjorde en god nok jobb?

– Det har vært saker som har blitt dekt på veldig godt vis, hvor det er tatt mange gode vurderinger. Det er helt sikker vurderinger vi kunne gjort annerledes. For at man skal treffe med den analysen, så må du være mer spesifikk enn å se på metoo som et helt område. Det var mye journalistikk som var løst på ulikt vis. Noe var løst på veldig godt vis, på andre områder kunne vi gjort ting bedre, sier Håndlykken.

I etterkant av dette intervjuet med Håndlykken har ansvarlig redaktør Gard Steiro skrevet en egen kommentar om metoo-journalistikken, hvor det også ble varslet at VG gjør rettelser i tre saker om Trond Giske fra 2017 og 2018.

– På hvilke områder var man ikke gode nok? spør Journalisten i ettertid.

– Blant annet, som Gard er inne på, så var det varslene. Vi jobbet for å få innsikt i varslene, men det var en svakhet i dekningen at vi ikke tidsnok fikk innblikk i enkelte av anklagene, sier Håndlykken.

Hun mener både Trond Giske og Kristian Tonning Riise har et poeng i at det gjorde mulighetene for et offentlig forsvar vanskeligere.

– Og særlig i tilfellet rundt Trond Giske, så var det at maktkamp var et sentralt perspektiv. Vi berørte det i veldig mange av sakene våre, men vi kunne problematisert det i enda større grad, mener Håndlykken.

Samtidig viser hun til at gjennomgangen av journalistikken om metoo i 2017 og 2018 har vært veldig viktig og god, og at presisjonsnivået har vært veldig høyt.

– Det er det derfor jeg problematiserer metoo som en sekkebetegnelse. Tilnærmingen i journalistikken var ulik i de ulike sakene. Det er viktig å ikke se for store størrelser eller bli for svart og hvitt i analysen. Da tror jeg rett og slett man ikke treffer, sier Håndlykken.

– Vi må kunne si at vi kunne gjort ting annerledes, og være selvkritiske, samtidig som vi kan si at mye av journalistikken var viktig og veldig god.

Mener VG vil endre seg i formen

VG selv har fått kritikk for å hatt en slappere politisk journalistikk det siste halve året, blant annet fra PR-rådgiver Mathias Fischer. Han mener VG var mestere på å dekke det interne maktspillet i regjering og partier, men at det har blitt strammet inn i etterkant av dansevideo-kontroversen.

– Jeg vil si at vi fortsatt skal drive kritisk journalistikk mot makt, og inn i de prosessene som foregår i regjeringen og partiene. Hvis du ser på hvordan vi har dekt Venstre og lederstriden der, så vil jeg si at vi absolutt har levert, svarer Håndlykken på kritikken.

– Men har dere selv merket at dere har vært mindre på det siste halvet året, og har dere tatt noen grep for å bygge opp kildenettverket på innsiden av de norske partiene – og den norske regjeringen?

– Det jobber vi målrettet med hele tiden. Vi har hatt endringer i den politiske gruppen rent bemanningsmessig, og vi har fått inne nye folk som jobber for å få nye kilder. Sånn er utviklingen i en redaksjon. At du bytter sammenstilling på grupper, henter inn nye folk og at de bygger opp et kildenettverk, sier Håndlykken.

– Jeg vil si at journalistene i VG har det beste kildetilfanget i den politiske journalistikken, og kommer til å ha det i tiden fremover, fortsetter hun.

– Men er du enig i at VGs politiske journalistikk ikke har vært så god som den burde være i vår og i sommer, før dekningen av valgkampen?

– Det er forståelig når du har stått i en sånn situasjon som VG sto i, at vi fikk en liten dupp i kvaliteten. Folk kom på jobb og jobbet hardt, men klarte ikke å ha like skarpt fokus i etterdønningene av en krevende periode for VG. Det tror jeg veldig mange forstår, sier hun og fortsetter:

– Så kom høsten, hverdagen kom tilbake, og vi har vist at vi har vært nyhetsledende.

Hun viser til at de har gjort flere nyansettelser det siste året, blant annet med Runa Victoria Engen og Eiliv Frich Flydal som begge er en del av nyhetsmiljøet i VG. De søker også nye folk akkurat nå.

– Hvis folk tror at vi ikke skal være slagkraftige i tiden fremover, så må de tro om igjen, sier Håndlykken.

– Vil vi se et annerledes VG enn vi så for ett år siden i den politiske journalistikken?

– VG skal utvikle oss på alle områder. Der vi har størst utviklingspotensiale, innen politisk journalistikk, er formen. Det håper jeg at vi skal se endringer på. Vi har jo en demografi som gjør at vi treffer litt færre kvinner og ikke treffer de yngre brukerne. Der har vi en kjempeutfordring som vi skal jobbe målrettet mot.

For ordens skyld: Journalist Eskil Wie Furunes jobbet som vikar og frilanser i VG fra 2015 til 2017.