– Hør, det er regler her. Med noen få unntak kan du skrive om alt. Men det er en rød linje, sier journalist Hossam Abd Al Alem.
– Hør, det er regler her. Med noen få unntak kan du skrive om alt. Men det er en rød linje, sier journalist Hossam Abd Al Alem.

– Kritiske? Jeg kan godt kritisere, men hør, vi er soldater for vårt land

Rapport fra Egypt åtte år etter den arabiske våren.

Publisert Sist oppdatert

Like før jeg reiste hjem fra Kairo raidet ni sivilkledde politimenn lokalene til en av de aller siste uavhengige nyhetsformidlerne i Egypt.

Myndighetene hadde allerede for to år siden blokkert nettavisen Mada Masr, men den bare fortsatte på andre medier. Nå hadde avisen krysset den røde linjen og skrevet en avslørende artikkel om president Abdel Fattah al-Sisis sønn Mahmoud. Han hadde skuffet, og skulle sendes til Moskva, het det.

Det var søndag og første dag på jobb i uka 24. november. 16 journalister og redaktører var i avisens lokaler da ni sivilkledde politifolk tok seg inn, og ransaket dem for mobiltelefoner og datamaskiner. Dagen før var en av dem pågrepet hjemme i leiligheten. Nå ble ytterligere tre andre kjørt av gårde i en politibil.

Flere titalls journalister sitter fengslet i landet. Langt flere pågripes jevnlig. Nå fryktet journalistene i Mada Masr at det var deres tur.

Tilbake på Tahrir.
Tilbake på Tahrir.

– Slitne og utslått

Selv hadde jeg like før endelig fått kontakt med avisen. Mada Masr var avisen alle pekte på som en sterk, uavhengig og pålitelig kilde til nyheter om Egypt.

Jeg slo opp laptopen på bordet med hvit damaskduk i den tomme restauranten bak den klassiske baren i 10. etasje på gamle Odeon Palace Bar.

Daniel O’Connell svarte fra Beirut. Han hadde blitt utvist som amerikanske statsborger på grunn av arbeidet for Mada Masr noen uker før. Fra Libanon fortsatte han å jobbe. Nå hadde han ikke sovet eller spist stort siste døgnet, fordi han hadde fulgt opp kollegene.

– Jeg tror ikke du får truffet dem nå. De er veldig slitne og utslått, sa O’Connell.

Under tåregass og gummikuler

Mens andre så på Lillehammer-OL i 1994 hadde jeg min første tur til det herlige, nordafrikanske kaos-landet. To uker før revolusjonen brøt ut 25. januar 2011 strenet jeg over Tahrir-plassen og fløy i ballong over Luxor med ungene. Så kom den arabiske våren. Om høsten tok jeg et språkkurs i Kairo for å følge utviklingen.

Hosni Mubarak var borte. Landet ventet på demokratiske valg. Uroen tiltok. Jeg fulgte demonstrasjoner daglig etter skoletid, og skrev om tåregass og gummikuler en kveld.

Tahrir-plassen 22. november 2011.
Tahrir-plassen 22. november 2011.
Tahrir-plassen 22. november 2011.
Tahrir-plassen 22. november 2011.
Fædrelandsvennen 21. november 2011.
Fædrelandsvennen 21. november 2011.

Under feltmarskalk Mohamed Tantawi ledet det fryktede militærpolitiet – Det øverste militærrådet (Scaf) – overgangen.

Den urbane eliten skrek etter demokrati. I stedet vant islamisten Mohamed Morsi valget året etter. Det overrasket kanskje den protesterende eliten, men øvrig befolkning er religiøs og tradisjonsbundet.

Scaf ga makten til Morsi da han vant i det demokratisk valg i 2012, men tok den tilbake året etter i et militærkupp, fordi Morsi startet en islamifisering av landet. General Abdel Fattah al-Sisi tok makten som president. So much for demokratiet. I tiden som har gått har al-Sisi festet grepet om makten.

I sommer døde Morsi i egyptisk fangenskap. En sønn av ham ble i fjor dømt til ti års fengsel i en farse av en rettssak. I høst døde hans 25 år gamle sønn, da hjertet hans stoppet mens han kjørte bil i Kairo. Mubarak på sin side lever 91 år gammel fortsatt i landet.

Plug in Kairo

I slutten av oktober kom jeg tilbake. På flyplassen betalte jeg 25 dollar for visum og 300 kroner for et simkort, og logget meg på Kairo. Med lokalt telefonnummer lastet jeg ned Uber. En heseblesende måned stanget jeg i trafikken i et stadig mørkere diktatur. Etter hvert kunne jeg gå over til å støtte vanlige drosjesjåfører.

– Ekher el shera, lef verga al shimæl tart el kubri. Ta en venstre u-sving under broa i enden av gata, kunne jeg nå forklare drosjesjåføren, etter å ha bedt han sette på taxameteret.

Ved siden av arabiskkurset i bydelen Mohandessin ønsket jeg å møte journalister og redaktører.

Al-Ahram og Al-Akbhar er landet største aviser, og er kontrollert av staten. En ettermiddag tar jeg drosje til 6. oktober-brua. Motorveien går på stolper over en like trafikkert gate under.

I en stor hall etter en sikkerhetsvakt og stadig pipende person- og bagasjescanner, prøver noen unge programledere seg foran kamera. Jeg ber om kontakt med nyhetsdesken, og vises nettdesken i bygget ved siden av. Jeg slipper ikke inn. Portvakter gir meg et telefonnummer aldri noen svarer på.

Ikke langt unna ligger det store bygget til det egyptiske presseforbundet, The Journalist Syndicate. Flere ganger prøver jeg ringe på her, men slipper ikke inn.

Jeg kontakter foreninger, lag, nettsteder, via WhatsApp, Signal, e-post, telefon og Messenger – uten resultat. En trapp bak den britiske ambassaden rapporteres å skulle følge opp til et kontor for journalister, men fører ingen sted. Ettermiddager, pauser og kvelder går.

Menneskerettighetsbrudd

Rapporter kritiserer den egyptiske regjeringen for grove menneskerettighetsbrudd, vilkårlige fengslinger og dommer, mangel på fri ytring og kontroll med mediene.

Siden al-Sisi tok over i 2013, har det knapt vært større protester å spore. Men i høst så noe ut til å være i gjære.

Den 45 år gamle skuespilleren Mohamed Ali spredte fra 2. september videoer på Facebook og Youtube.

Ali var særlig opptatt av det han så som nepotisme fra statslederen. Myndighetene prøvde blokkere Ali på sosiale medier, men videoene spredte seg.

14. september svarte presidenten med å latterliggjøre påstandene. Mohamed Ali svarte med å oppfordre til demonstrasjoner. Fredag 20. september tok tusener til gatene. Regjeringen svarte knallhardt. Sikkerhetsstyrker stengte av store områder rundt Tahrir-plassen. Rundt 4.000 skal ha blitt arrestert.

Opprøret tok raskt slutt. Tungt bevæpnede politistyrker står fortsatt utstasjonert rundt Tahrir-plassen.

– Beklager, men kalenderen er full

Alt dette leser jeg om underveis i studiene mine. Jeg tar kontakt med Tarek Atia, som leder Egyptian Media Development Programme (EMDP). Han oppgis å være primus motor for Egyptian Editors Forum (EFF), og kan egyptiske medier bedre enn de fleste.

Atia ledet også en Cairo Media Conference i fjor og i år. Han var tidligere redaktør for Al-Ahram weekly, som er en engelsk utgave av Egypts største avis, kontrollert av regjeringen.

Jeg er spent på avislederes syn på utviklingen, men må gi opp. Etter en rekke forsøk beklager Atia. Han har det for travelt de ukene jeg er der, og kan ikke møtes.

– Beklager, men kalenderen min er for full for tiden, svarer Atia.

I 2011 ble jeg kjent med journalister som rapporterte for harde livet fra en leilighet med utsikt mot Tahrir-plassen. Dette er det eneste bildet jeg likevel har av Peter, som publiserte det remmer og tøy kunne holde høsten 2011.
I 2011 ble jeg kjent med journalister som rapporterte for harde livet fra en leilighet med utsikt mot Tahrir-plassen. Dette er det eneste bildet jeg likevel har av Peter, som publiserte det remmer og tøy kunne holde høsten 2011.

Hører aldri fra frilansjournalisten igjen

I 2011 var digital nyhetsformidling fortsatt på et tidlig stadium i Egypt. Facebook og Twitter glødet av demonstrasjonsinfo og nyhetsformidling.

Om dagen leste jeg språk. Om kvelden og natten møtte jeg bloggere og aktivister, eller var de begge deler, da jeg var i Egypt høsten 2011. Mange til og med at sosiale medier var den direkte årsaken til revolusjonen. I dag er de fleste enige om at det var svært viktige instrumenter.

De ville alle være en del av den arabiske våren, de ville ha frihet og demokrati. Uavhengige nettsteder og bloggere poppet opp. Åtte år senere er de aller fleste borte, i alle fall finner jeg dem ikke.

En ettermiddag får jeg napp hos frilansjournalist Hanna. Kvinnen i 30-årene skrev etter revolusjonen for Egypt Daily News. Avisen drev en relativt fri nyhetsformidling frem til 2013. Da skiftet avisen eiere og ble statskontrollert.

– Jeg er kanskje ikke eksempelet du er ute etter. Jeg skriver om nyetableringer av bedrifter, og holder ikke på med kritisk journalistikk, sier hun.

I dag driver Hanna egne prosjekter, tar nyhetsvakter og oversetter. Vi skal møtes, men hun blir usikker når vi snakker om bilder. Hun vil høre hva jeg «egentlig» skal rapportere, og lar seg knapt berolige av mitt ønske om å møte ulike journalister og speile arbeidet i et land med stadig trangere kår for ytringsfrihet.

– For min sikkerhet vil jeg gjerne vite hva du skal, og hvilke andre journalister du snakker med. Vil du snakke om politikk, er det kanskje ikke så bra for meg. Uansett har du navnet mitt, men bilde er noe helt annet her. Jeg ringer deg senere for å avtale nærmere hvor vi skal møtes, sier hun.

Jeg hører aldri fra henne igjen.

Staten fester grepet

Høsten 2017 festet staten grepet om ytringsfriheten i Egypt. Staten tar over aviser, og nettsider blokkeres, se oversikt her.

Justin Shilad i Committee to Protecting Journalists i New York arbeidet ett år for Egypt Independent med redaktøren Lina Fattah fra 2012 til 2013. Nå følger han regionen fra New York. Han forteller om ulike metoder myndighetene bruker for å kontrollere ytringsrommet.

– De arresterer og fengsler journalister, med oppdiktede anklager om å spre falske nyheter. Det har klar effekt på interessen for å drive kritisk journalistikk, forklarer Shilad.

Nettsteder sensureres og blokkeres, stadig mer intenst fra våren 2017. Nettsiden www.afteegypt.org forteller at per i dag er 513 nettsteder i Egypt blokkert.

Den tredje metoden er å bruke lovhjemler. Det som startet som en regelrett nedlegging av nettsteder, er fra i år hjemlet i loven. En fjerde metode er overtakelse av medier. Egyptiske sikkerhetsmyndigheter har direkte og indirekte overtatt eierskap og kontroll av en rekke medier.

Utviklingen har ført til at medier som fortsatt er private, følger regjeringslinjen, og gjerne angriper medier som kritiserer myndighetene.

Presseforbundets tapte uavhengighet

Shilads sjef den gang Lina Fattah startet Mada Masr da Egypt Independent ble oppløst i 2013. Mada Masr skal være blant de siste som holder stand som uavhengig nyhetsrapportør.

Siden deres er blokkert i Egypt, men er tidvis tilgjengelig via Facebook. Selv leser jeg deres reportasjer med stadig større interesse. De fremstår innsiktsfulle og gjennomarbeidet. Kampen om ytringsfriheten har pågått hardt i presseforbundet, heter det i reportasjer i nettopp Mada Masr.

I april vant regjeringsvennlige representanter valg i presseforbundet, etter mange år med konflikter. Sikkerhetsmyndigheter skal ha kontaktet kandidater, og sørget for å busse journalister til valg.

Forholdene også for korrespondenter som dekker Egypt har blitt forverret. Deportasjoner og problemer har fulgt særlig siden tidligere leder av presseforbundet Diaa Rashwan overtok Den statlige informasjonstjenesten. Det er ventet at presseforbundets rolle vil bli overtatt av et nytt medieråd i staten.

Utenriksreporter som soldat for Egypt

En torsdag ettermiddag tar jeg en drosje like etter skolen, for å banke på døren til Al-Ahram igjen. Det er helg, men om jeg kommer tidlig nok, må det da finnes journalister på jobb. Vaktene rister på hodet også denne gangen. Men hos Al-Akhbar – «nyhet» - får jeg napp.

Hossam Abd Al Alem (33) har akkurat avsluttet for dagen. Han kommer ned i resepsjonen etter iherdig arbeid fra portvakten. Med et klassisk, fast håndtrykk hilser Hossam på meg, og inviterer meg opp gangene til kontoret han deler med en kollega.

– For en tilfeldighet. Jeg snakket akkurat med den nye ambassadøren til Norge, Amr Ramadan. Det handlet ikke om Norge, men om et møte jeg skulle dekke. Han er en veldig hyggelig mann, sier Hossam.

Datamaskinen har han pakket ned, røykpakka er åpen, han vil gjerne svare, særlig siden jeg har kommet rett fra gata, og han er spent på hva jeg egentlig vil.

Hossam Abd Al Alem viser frem avisforsider.
Hossam Abd Al Alem viser frem avisforsider.

Derfor ble jeg journalist

– Jeg er født nysgjerrig, og ville lære om alt. Jeg har talent for å snakke med folk, skrive og uttrykke følelser, sier han.

Mannen med to brødre og en søster kommer fra Behira, 140 kilometer ned i deltaet, begynte som 23-åring på Al-Akhbars eget akademi i 2004. Fire år senere avsluttet han som bestemann på kullet av rundt 200, sier han, og deretter startet han i avisens seksjon for «ulykker og straffesaker».

– Der dekket jeg hendelser, og lærte å bli en god journalist, skrive korrekt, og ta bilder, ja – lærte formen på reportasjer, sier Hossam.

Det første året mottok han ikke lønn i det hele tatt. Han levde på å nattevakter og oppsparte midler. De neste to årene var det litt bedre.

– Foreldrene mine tilbød meg penger, men jeg takket nei. Jeg er selvstendig, sier han.

Etter hvert mottok han en anstendig lønn, men han ler bare når jeg spør om lønna til egyptiske journalister. Tvillingbroren er ingeniør, og tjener langt mer enn ham selv.

De er fire som deler kontoret, her er Hossam med kollegaen Alaa Hegab
De er fire som deler kontoret, her er Hossam med kollegaen Alaa Hegab

I dag har han tilsvarende rundt 3.500 kroner i måneden. Nesten halvparten av dette kommer fra Presseforbundet, som får sine midler fra staten, forklarer han. I tillegg til lønna har han legetjenester og noen andre frynsegoder, samt at han opparbeider seg en rett til engangsutbetaling av pensjon når han fyller 60 år.

Men mobiltelefonen må han betale selv, og det samme med den bærbare, som han stort sett jobber på. Om morgenen tar han t-banen til jobb, og om kvelden tar han den hjem til Maadi, hvor han bor med lærerkona og to barn i en leilighet på 120 kvadratmeter.

Hvert år kan arbeiderne ta ut 80 feriedager. Siden de har arbeidsuker på seks dager, tar Hossam ut det meste ved å ta ut fulle helger og arbeide fem dager i uka. Resten benytter han innimellom ved behov. Han tar aldri ut alle dagene.

Avslørte korrupsjon under Mubarak

Etter fem år på hendelser, dekket han den Arabiske liga ett år, før han gikk til gravegruppa, der han hadde noen fantastiske år, sier han.

– Vi kunne skrive virkelig lange saker, smiler han, som journalister gjør når de får breie seg godt.

De hadde stor frihet, forklarer han, og finner frem en reportasjeserie han hadde like før Mubaraks fall.

– Jeg brukte to måneder på denne saken, det var hardt arbeid. Politikken var korrupt. Jeg avslørte at forretningsmenn bygget leiligheter på et større landområde som var regulert til jordbruk, mellom Kairo og Alexandria. En komité ble satt ned etterpå, for å sørge å få tilbake landet.

– Måtte de i fengsel?

– Nei, det handlet om økonomisk kriminalitet, men de måtte betale tilbake penger til staten. Det var utrolig spennende, en veldig god følelse, sier han.

Etter reportasjen fikk han et brev fra sjefen, som han har tatt vare på, og noen ekstra penger.

– I Mubaraks tid fikk mange fordeler ved å være nær Mubarak, og dette var noen av dem.

– Hvordan er det med dagens regime, er det mer eller mindre korrupsjon og nepotisme?

– Selvsagt har det endret seg. Å fjerne korrupsjon og privilegier har vært en prioritet for al-Sisi. Han har selv skaffet direkte kontroll over organet Administrativ kontroll-myndighet, som skal hindre korrupsjon og nepotisme i alle statsorganer. Organet har avslørt mange korrupsjonssaker og misbrukt av makt av myndighetspersoner de seneste årene, svarer Hossam.

– For å bekrefte dette for deg, så har al-Sisi også involvert seg direkte i utvelgelsen av studenter til militære høyskoler og Politihøgskoler, for å sikre at studentene er valgt utfra deres kvalifikasjoner, og ikke fordi de har slektninger i samme sektor, fortsetter han.

I 2017 gikk han over til utenriks, og reiste til Kina, hvor han bodde og rapporterte fra et helt år. Pengene kom gjennom et program sponset av Kinas utenriksdepartement. Han bodde i Beijing, leste også litt kinesisk, og reiste mye rundt.

– Gjennom ett år besøkte jeg 14 provinser og 30 byer.

Om den røde linjen

Al-Akhbar har elleve titler, de fleste ukentlige magasiner. Avisen er kontrollert av regjeringen gjennom en større selskapsorganisering, forklarer Hossam.

– Er det nå en regjeringsavis, eller skriver du hva du vil?

– Hør, det er regler her. Med noen få unntak kan du skrive om alt. Men det er en rød linje. Du kan ikke kritisere presidenten personlig. Alle har sine grenser, og noen kan misforstå slik kritikk. Men i min arbeidshverdag betyr det ingen ting. Jeg skriver hva jeg vil. Hvis du ikke stoler på meg, så kan jeg godt sende deg intervjuet jeg gjorde med Amr Ramadan. Det skal på trykk i morgen.

Vi diskuterer utviklingen mellom print og nett. Regelen er fortsatt at en eksklusiv sak skal på papir først, men helt unntaksvis kan saken gå på nett først.

I dag er han avisens ekspert på sino-afrikansk politikk. Til daglig dekker han utenriksdepartementet tett.

Han smiler av spørsmålet om å verifisere uttalelser via epost før publisering.

– Nei, det gjør jeg aldri, sier han.

– I Norge er det et krav fra mange kilder.

– Det har aldri hendt meg. Jeg kjenner disse folkene godt, og rådgiverne dere. Jeg har gjort mange intervjuer med dem, så det er en tillit der, sier han.

– Skriver du kritiske reportasjer, eller mer refererende?

Soldat for sitt land

– Kritiske? Jeg kan godt kritisere, men hør, vi er soldater for vårt land. Jeg ser på meg selv slik.

– Virkelig? Du forsvarer landet?

– Ja, da jeg var i Kina, møtte jeg mange ulike diplomater, og hørte ulike nyheter, og jeg så hvor raskt informasjonen ble feil. I avisen kan jeg forsvare politikken til landet mitt. Siden jeg behersker engelsk, kan jeg også skrive engelske artikler.

– Hvorfor ønsker du å forsvare landet, som reporter?

– Det er en service jeg yter landet mitt, og det er min plikt som egyptisk borger.

– Betyr det at det er en del ting du ikke skriver, fordi det er ikke bra for landet ditt?

– Når jeg skriver om noen som har gjort feil, kan jeg skrive og forklare hva den egyptiske regjeringen mener. Folk kan få feil oppfatning, så jeg må forklare. Jeg er som en ambassadør for landet mitt.

– Ringer de deg fra departementet for å få ut et spesielt budskap?

– Nei, jeg forteller bare hva som skjer. Sånn sett kan rollen til en journalist være viktigere enn mange andre i regjeringen, sier Hossam.

Hossams arbeid.
Hossams arbeid.

Kina og Hviterussland

Han reiser årlig til Kina. Han har aldri besøkt andre arabiske land, forklarer han.

I fjor juni var han også med en delegasjon som besøkte Hviterussland sammen med president al-Sisi.

– Nei, jeg har ikke besøkt andre arabiske land. Men jeg var i Istanbul i 2015. Jeg reiser til Kina, for det dekker jeg jo. Institusjonene som inviterer meg dekker reise og mat. Avisen gir meg også noen dollar.

Jeg spør han om 2011. Da var han på hendelsesdesken. Vi deler bilder, og vi forstår at vi i november 2011 var der samtidig. Det var en stor tid for ham.

– Jeg var på Tahrir-plassen nesten hver dag. I januar-revolusjonen var jeg der alle 18 dagene. Jeg dekket alt som skjedde der. Det var hardt arbeid, noen ganger var vi der 48 timer i strekk, sier han.

Han viser bilder fra disse dagene.

Intervjuet går inn i en vanskelig fase. For en europeer er det rart å forstå gleden over å styrte Mubarak, og så glede seg over en ny diktator som stadig gir seg selv nye fullmakter. Dette sier jeg ikke.

– Hvordan vil du beskrive revolusjonen?

– Den måtte komme. Vi led under korrupsjon, som jeg viste deg fra saken min. Det var noen crazy dager.

– Så du støttet revolusjonen?

– Ja, alle egyptere støttet revolusjonen.

Han viser bilder av seg selv på Tahrir, ved plakater med skriften «Ned med Mubarak».

«Ned med Mubarak» står det ved siden av Hossam.
«Ned med Mubarak» står det ved siden av Hossam.

– Hva med nå da? Du sier det er mer røde linjer nå enn under Mubarak?

– Ting er mer under kontroll nå. Vi egyptere lever i en… overgangsperiode. Først kom Morsi. Jeg var ikke fornøyd med han. Jeg hadde lest mye om Det muslimske brorskapet, allerede fra ungdomsskolen. Disse folkene vil aldri respektere landet sitt. Så da han ble fjernet av folket 30. juni 2013, var det bra.

– Men har ikke regjeringen stoppet en del aviser?

– Nei, ingen er stoppet, men noen er solgt.

– Hva med online-avisen Mada Masr?

– Den har jeg ikke hørt om.

– Hvordan beskriver du Egypts politikk i dag?

– Vi har nå en veldig stabil situasjon, etter revolusjonen. Folk føler seg trygge. Økonomien vokser. Etter revolusjonen så vi egyptere etter sikkerhet, som vi nå har fått, sier han, og blåser ut en røyksky.

– Livet blir dag etter dag litt bedre.

Han tar en liten pause.

– Hør: Egypts økonomi har hatt problemer etter revolusjonen. Men nå går det bedre. For vi har en klok leder. Han har ambisjoner, og gjør alt han kan for Egypt og folket. Folk må være tålmodige. Se på Kina. Reformene startet på 1970-tallet. Nå er økonomien nest størst i verden, sier Hossam.

– Hva med menneskerettigheter, de sier journalister og andre må i fengsel, hvordan ser du dette?

– Vi lever i overgangsperiode, etter brorskapet. Det skjedde mye galt med Morsi, bare noen måneder inn i presidentskapet.

– Jeg spør om nå. Jeg leser rapporter og googler journalister som blir fengslet..

– Jeg har aldri respektert disse menneskerettighetsrapportene. Alle har egne agendaer, særlig Human Rights Watch er ikke nøytrale, men alltid fordomsfulle mot Egypt. Hvorfor snakker de ikke heller om alle tiltakene al-Sisi har sørget for å lage for folk med for eksempel sosiale problemer? Hvorfor snakkes det så mye om folk som havner i fengsel? Ingen havner i fengsel uten å fortjene det. Som et land respekterer vi loven. Hvis menneskerettighetsgrupper lurer på noe, kan de få det fra regjeringen, eller fra institusjonene, sier Hossam.

– Så hvis folk havner i fengsel, er det forde de fortjener det?

– Ja, nettopp.

– Har du personlig oppfatning om presidenten, eller er det noe jeg ikke skal spørre om?

– Jeg stoler på ham. Jeg kan skrive ting på en bra måte, og i tillegg vet jeg hva som skjer i Egypt, hva som skjer rundt oss, i Libya og Sudan, andre vet ikke dette, og kan ikke forstå hva som skjer. Men det gjør jeg. Har du ikke nok bilder nå?

Hossam tar t-banen hjem.

Himmelen over Tahrir er svart

Jeg lokkes stadig tilbake til Tahrir-plassen. Den kjente gaten Talat Harb strekker seg nordover fra plassen ved Kentucky Fried Chicken, og forbi barer som i dag er lite iøynefallende, men du får godt Stella-øl på Cafe Riche, kafe Stella og en rekke andre steder.

Peter og leiligheten hans var åpen for dem som rapporterte om revolusjonen i 2011. Jeg går opp i etasjene over, med fantastisk utsikt, og banker på de øverste. Ingen husker eller vil snakke. Gjennom en av etasjene går et hostel over i en annen fløy.

I et trapperom som lukter stramt av gammel oppkast og sigarettstumper, går lange kabler inn til en leilighet i sjette etasje.

Bak inngangsdøra står hyller med flasker til venstre, på høyre side hvisker en sufflør på huk, ved siden av en kar med en lydbom. Rød-lyset er på, men jeg sniker meg inn. I en leilighet høyt over Tahrir-plassen gråter en vakker kvinne i et trangt kjøkkenrom.

Hun har sort ballkjole og lange, røde negler. I stua like bak, som for øyeblikket er dekorert i et 1970-tallsmønster, følges opptakene.

– Filmen heter «Talaat Harb 2» etter adressen. Filmen følger fire familier som leier leiligheten, fra 1940-tallet frem til revolusjonen i 2011. Eieren av leiligheten planlegger å selge den. Men når han ser revolusjonen vil han ikke selge, han vil heller bo der selv, forklarer art director Ahmed Koly Ashraf.

– Vi har 37 locations på filmen, men mye foregår her, forklarer Ashraf.

Art director Ahmed Koly Ashraf.
Art director Ahmed Koly Ashraf.

På verandaen røyker crewet. Utsikten over Tahrir er slående. Store områder var dekket av av brustein. I 2011 ble de banket i stykker og kastet mot politistyrker. På baksiden av selve rundkjøringen plantes det nye palmetrær. Rundkjøringen er gravd opp, og tydeligvis gjenstand for en arkeologisk undersøkelse.

Filminnspillingen er privat. Men manuset er godkjent av regjeringen. Det er enklere å få filmen godkjent i forkant, enn at filmen blir forbudt og rullene tatt etter innspillingen.

– Det har hendt. Regjeringen er streng, og kan stenge enhver virksomhet, og vi frykter en situasjon hvor private ikke kan lage filmer lenger, sier Ashraf.

– Vi hadde noen store produksjoner som ble stoppet, fordi regjeringen ikke likte dem. Regjeringen sier: Du kan gjøre hva du vil, men ikke forstyrr, ikke lek med folks hoder. De vil unngå hva som skjedde i 2011, og store folkeopprør. Så vi fikk en godkjennelse. Vi betalte ikke. Det foregår ikke sånn. Noen ganger betaler vi kanskje for småting, men ikke for sånne større avgjørelser, sier han.

Han sier det er annerledes med dokumentarer, de får være i fred. Markedet er så mye mindre, forklarer han. Han er glad for at regjeringen følger med.

– Nei, du misforstår hvis du tror jeg er opposisjonell. Hør: I Egypt kontrollerer regjeringen pressen og media, slik at de kan fortelle sannheten. Det foretrekker jeg. Jeg leser nyheter helst online, men det er de store jeg følger, som Al-Ahram og Akhbar el Yom

– Men skriver de alt?

– Jeg stoler på regjeringen, og president al-Sisi. Vi hadde en revolusjon, den hadde sine fordeler og ulemper. Så fikk vi en regjering som vi støtter. Al-Sisi har mye makt, og det er veldig bra, sier han.

– Regjeringen fengsler mange?

– Folk lager problemer, og kommer i fengsel. I Egypt er folket problemet, ikke regjeringen.

– Likevel forbyr de filmer?

– Det er en liten ulempe å betale. Alle systemer har sine fordeler og ulemper. Regjeringen er ikke gud, og er ikke feilfri. Men vi trenger en sterk leder.

Han sidestiller uavhengige med bråkmakere som ikke forstår behovet for orden.

– Statlig støttede medier er bedre. De forteller sannheten. Gjør de ikke det, er det med vilje. Det er som en far som tar vare på sitt barn, sier han.

Amerikaner i Beirut for Egypt

De fire som ble pågrepet fra Mada Masr ble løslatt. Her forteller Rana Mamdouh om hvordan hun ble stoppet fra å forlate landet like før, og forteller direkte hvordan hun har blitt avhørt av sikkerhetspoliti.

«Eller har det noe med det jeg har skrevet på Mada Masr å gjøre? Er det fordi jeg fulgte rådene fra en talsperson for presidentkampanjen, som ba meg om å gå gjennom presidentens erklæring om økonomiske interesser? Er det fordi jeg forsøkte å klargjøre de konstitusjonelle fullmaktene militærvesenet har fått i det siste, på bekostning av andre rettsorganer? Er det fordi jeg dokumenterte den nye prosessen for å velge ut ledere av dommer-organer?»

En kveld oppsøker jeg Al-Masry Al-Youm, hvor Egypt Independent startet og Mada Masr sprang ut fra. Det er stille i lokalene. Noen dager senere reiser jeg selv hjem, uten å ha truffet dem.

Denne artikkelen fra 2011 viser litt om kampen for uavhengigheten.

Daniel O’Connell fortsetter arbeidet for dem fra Beirut i Libanon.

– Det er ikke all verdens vi kan si, de som arbeider for avisen i Egypt lever under ekstreme, voldelige trusler, sier O’Connell.

Han svarer på spørsmål om avisen først ved å dele en rekke lenker fra avisens dekning. Overtakelsen av media. Kontroll med tv. Journalister mister jobben og regjeringen tar kontroll. Overtakelsen av presseforbundet, og her. Al-Sisi fester grepet om media.

– Jeg er amerikansk statsborger, men ellers er ni av ti egyptere. Vi har ulik bakgrunn, men streber for god og uavhengig journalistikk. Vi kommer alle fra venstre-bevegelser. Men vi drives av nysgjerrighet og etter empiriske forståelse av virkeligheten. Vi vil avsløre makta, men vi har også artikler som handler om helt andre ting, sier O’Connell.

Mada Masr deler mye på Twitter. Han deler et nylig bilde av redaksjonen, men ønsker ikke å navngi de som er på bildet.

Den mest kjente er Lina Attalah, som sitter i stripet genser midt på bildet.
Den mest kjente er Lina Attalah, som sitter i stripet genser midt på bildet.

Mada Masr er anklaget for å være spioner og motta ulovlig utenlandsk støtte, være talerør for Det muslimske brorskap og i det hele tatt.

– Vi har selvsagt vanskelig for å skaffe penger. Nettsiden har vært blokkert i Egypt i to år, så vi kan ikke skaffe reklameinntekter, men vi arbeider med ulike måter å finansiere driften vår på.

På spørsmål om forskjellen på å være aktivist og journalist, sier han grensen noen ganger blir flytende, i et land hvor «det å være journalist er blitt utrolig politisert».

– I dag må du forstå at med overtakelsen også av presseforbundet er nesten hele journaliststanden i Egypt nå kontrollert av regjeringen og sikkerhetsmyndighetene. Selv det å publisere helt vanlige nyheter kan blir politisert. Selv prøver vi ikke pushe noen synspunkter, men vi prøver vise frem hva vi synes er interessant.

Han minner om at det nå er ulovlig å delta i demonstrasjoner, og viser til antallet på nærmere 4.000 anholdte i forlengelsen av demonstrasjonene fra 20. september.

– Endeløse antall mennesker blir holdt under drakoniske lover, som bare skal kvele tilgang til offentlige opptreden og stemmer som er imot staten. Da snakker vi også om liberale og moderate folk, som fremmer ordinær kritikk, sier O’Connell.

26 journalister arrestert i Egypt

Vi er langt inn i desember når Justin Shilad kommer ut med tallene over journalister som er pågrepet i Egypt. Landet er helt i verdenstoppen over land som kaster journalister bak lås og slå.

Antallet per i dag er 26, og de står alle omtalt med navn og bilde her. Mahmoud Abou Zeid ble fengslet allerede i 2013, delvis løslatt tidligere i år, men skal nå være pågrepet igjen.

Mahmoud Abou Zeid.
Mahmoud Abou Zeid.

– Mada Masr er blant de aller siste uavhengige nettstedene i Egypt, jeg kommer i farten heller ikke på andre. Men de kommer under stadig større press, sier Shilad.

Han tror likevel Mada Masr klarer å trå linjen, for å unngå å bli enda hardere behandlet. Deres sterke internasjonale stilling og press utenfra hjalp trolig da de anholdte 24. november ble løslatt igjen.

– Samtidig ser vi at det er et marked og en appetitt for uavhengig, god journalistikk i regionen, sier Shilad.

Han viser til 7iber i Jordan, og Inkifada i Tunis. I tillegg kommer blogger og nettsteder, som tar journalistisk form.

At regjeringen direkte og indirekte tar kontroll over media, sidestiller han med utviklingen i Tyrkia, Russland, Ungarn og andre steder.

– Det var et tomrom fra rundt 2011 til 2013, da uavhengig journalistikk og kritisk rapportering økte i Egypt. Men siden den gang har det blitt slått hardt ned på. Særlig de siste to årene har det vært i en skala vi ikke kjenner maken til i nærmere historie.

Mens journalister i andre land blir drept, har ikke dette blitt rapportert i Egypt.

Noen ganger er det en tynn linje mellom journalistikk og politisk agitasjon. Shilan sier hans organisasjon ser det fra sak til sak, og kun teller journalister de opplever som utøvere av journalistikk.

– Ja, det er selvsagt en del som bruker sosiale medier og journalistlignende uttrykk i sin kamp for ytringsfrihet. I Egypt ble tolv journalister arrestert under demonstrasjonene rundt 20. september, og det var faktiske journalister, ja, sier Shilad.

Forholdene i fengsel er også svært ille. Tortur, slag, og kvelning. Rapportene er mange og entydige fra Egypt.

– Forholdene er fryktelige, sier Shilad.

Selv om nesten alle journalister i Egypt nå er i regjeringskontrollerte medier, minner arrestasjonene om at det ikke sikrer dem fra straffeforfølgelse.

– I et samfunn hvor pressefrihet ikke blir respektert, er ingen journalister sikre. Du kan når som helst befinne deg på feil side av den røde linjen, for den beveger seg ut fra hvem som leser. Selv de som bare rapporterer om andres brudd på etiketten, kan være utsatt, selv de ser på seg selv som forsvarere av landet sitt.