42 prisvinnere ble ropt opp, før Kjersti Binh Hegna endelig kunne gi slipp på nervene

«Årets nykommer viser at hun er grundig, dyktig og god til å komme tett på mennesker. Kategorien holdt høy kvalitet, men denne fotografen skiller seg ut. I serien kommer vi inn i et miljø som ikke er lett tilgjengelig. Historien handler også om noe mer enn bare personene vi ser på bildene. Den viser albinoenes situasjon i samfunnet. Fotografen har utført et solid stykke journalistisk arbeid, og samtidig fanget gode øyeblikk. Tematikken forsterkes av en lys og fargeløs bildestil. Hele serien holder høy kvalitet» leser konferansier Finn Våga opp fra scenen under fredagens Årets Bilde-utdeling for å introdusere «Årets nykommer, foto».

Det har smått gått opp for Kjersti Binh Hegna at det er hun det er snakk om. Hun smiler, men glir sakte ned på stolen og gjør seg så liten som mulig. Det har samlet seg et knippe fotografer rundt der hun sitter i storsalen på Litteraturhuset i Oslo.

Hun klemmer kjæresten, Bjørn Philip Solås’ hånd hardt. Både ham og moren hans, Hanne Solås har blitt med til prisutdelingen som støtte. Nå smiler de stolt.

Salen klapper og jubler for årets nykommer.

Kjersti er nervøs. Hun skjelver, men samler seg for å gå opp på scenen.

Så kommer tårene.

«Kan jeg sette meg?» spør hun og synker ned på scenen. Til nok en jubelseanse fra tilskuerne i salen.

«Bamseklem»

Det er Kjerstis første nominasjon til Årets Bilde. 24-åringen fra Vadsø, som gikk ut av fotojournalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo og Akershus i fjor, visste ikke helt hva hun skulle vente seg før utdelingen. 

Men hun får noen beroligende ord av leder Sveinung Uddu Ystad for Pressefotografenes klubb før det braker løs i Litteraturhuset. 

«Det kommer til å gå bra» sier han og gir Kjersti en god klem, før han går opp på scenen for å gjøre klart til prisutdeling. 

Så starter Våga med introduksjonen. 

«Først leser jeg opp juryens begrunnelse. Så roper jeg opp navnet til vinneren. Først er det bamseklem til Sveinung, så er det bamseklem til meg etterpå. Vi har ikke tid til lange taler …, vitser han til en lattermild sal.

En vits som blir gjennomgående under utdelingen. 

Den første 1. prisen deles ut til Line Ørnes Søndergaard i kategorien «Nyhet, Norge». Kjersti jubler og klapper høyt for foto-venninnen. DN-fotograf Aleksander Nordahl tar 1. prisen i neste kategori, «Nyhet, Utland», til samme jubel fra 24-åringen, som tidligere har hatt praksis i Dagens Næringsliv. Nordahl er også vinner av den gjeveste prisen, «Årets Bilde». 

Ikke glitter og glamour

Kjersti er ikledd en grønn kjole, sneakers med adidas-sokker trukket opp mot leggene og en brun lue denne fredagen. Det er helt i tråd med slik resten av gjestene er kledd.

For selv om Årets Bilde er en av de gjeveste prisene du som fotograf kan vinne i Norge, er det lite som minner om glitter og glamour under utdelingen. Ystad og Våga er unntakene, som begge har kledd seg i finstasen.

Flere av vinnerne var heller ikke til stede på utdelingen. Blant andre var Anders Melchior, som ble «Årets videojournalist», på jobb i Kina. VGs Hilde Misje satt på jobb i Akersgata 55. 

«Kåringen av Årets bilde er Pressefotografenes klubb prestisjetunge, årlige premiering av det ypperste innen norsk foto- og videojournalistikk. Konkurransen bidrar til å sette det aller beste innen dokumentarfotografi på dagsordenen. Årets bilde bidrar også til å skape debatt og engasjement om fotojournalistikken, og bidrar til å sette en standard for visuell journalistikk.» står det om utdelingen på deres egen hjemmeside. 

«Tom for ord»

Én etter én blir fotografene ropt opp av Våga for å ta imot diplom, Årets Bilde-bok og bamseklem på scenen. I alt 45 priser deles ut.

Kjersti heier fram 42 vinnere, som alle får bamseklem, før det er hennes tur.

Hun børster håret vekk fra under lua. Sliter med å slappe av når det nærmer seg slutten av utdelingen. Hun smiler nervøst til heiagjengen, som i tillegg til kjæresten og moren hans, består av ni andre. Både tidligere klassekamerater og venner. Hun får trøstende ord fra dem når det ser ut til at nervøsiteten vil ta overhånd. 

Vi er godt over en time ut i prisfesten, som skal vare i to timer, før Kjersti Binh Hegnas’ navn ropes opp. 

– Det var nesten ingen priser igjen, så jeg begynte å lure. Men så ble jeg veldig overrasket. Helt tom for ord, sier hun til Journalisten etter at hun har tatt i mot prisen på scenen. Hun legger til:

– Nå går jeg i bakken, tenkte jeg. 

Fra Coop Mega til Årets Bilde

24-åringen kom til Litteraturhuset rett fra jobben som bakeri-ansvarlig på Coop Mega Bislett. Der jobber hun sammen med kjæresten. Men kontrasten er stor fra matbutikken, til den hyllesten hun får denne fredagen.

«Er du best til jobben på Coop eller foto?» spør Våga Kjersti da hun er oppe på scenen. Han har nå satt seg ned sammen med henne på gulvet.

«Jeg vet ikke» svarer hun beskjedent. «Jeg er best til å være sint på kundene» ler hun. Men lite ved den beskjedne jenta, minner om en person som kjefter på kundene sine.

«Fremtiden er skummel og uforutsigbar, men det må gå bra» sier hun.

«Hvorfor foto?» lurer Våga på.

«Vet ikke. Da jeg var liten syntes jeg det var koselig å plage folk med analogt kamera, med plagsom blits».

Salen ler.

Våga påpeker hvor vanskelig Kjersti er som intervjuobjekt. Hun smiler før hun reiser seg igjen. Tilbake på plassen sin mottar hun gratulasjoner og klemmer fra flere hold.

Men hun puster lettet ut over at det endelig er over.

Har håp

Kjersti fikk prisen for arbeidet med et skoleprosjekt fra Kina. En bildeserie med fotografier av kinesiske albinoer.  

Hun trives svært godt med å arbeide med temaer som handler om nærhet og søken etter egen identitet hos mennesker. Det høres kanskje rart ut, tror hun, men synes det er veldig spennende å prøve å fotografere ulike følelser hos de man møter. For det er så ulikt og forskjellig fra hver gang.

Det har tatt henne en stund å selv kjenne igjen hva som er typisk for hennes fotojournalistikk. Men teknisk sett så bruker hun svært lite blits og lys i bildene sine. Så lenge hun har mulighet å arbeide med det eksisterende lyset, er det noe hun foretrekker.

Til tross for at det er en krevende bransje, prøver Kjersti å være positiv.

– Mange snakker om nedskjæringer, det altfor tøffe frilanslivet og trang økonomi. Jeg prøver ikke å stresse så altfor mye med disse tingene. Jeg ser for meg at det kan være fint å bare følge drømmen litt nå. Jobbe med prosjekter jeg brenner for, og se hvor det fører meg. Det vil nok være en utfordrende tid framover, men jeg prøve å være så positiv jeg kan og bare jobbe på. Mer kan jeg egentlig ikke gjøre. 

Fotojournalistikken er en sjanger som er i stadig forandring, men Kjersti har håp. For så lenge folk lager bra ting, sterke historier og bryr seg om å lage fotojournalistikk som rører folk, tror hun det går bra i bransjen framover.

– Det ser man jo bare på Årets bilde! Så mye fin fotojournalistikk! Så jeg har virkelig tro på at alt går i den retningen den skal.