I fire år fordypet hun seg i én terrorist. Nå håper hun boka kan gjøre nordmenn litt mer bevisste

– Jeg tror nok begeret ble for fullt, rett og slett. Det nådde et klimaks for hva jeg kunne tåle. Også det at terroren rammet Paris nå igjen, sier Vibeke Knoop Rachline til Journalisten.

Frilansjournalisten har bodd og jobbet i Paris i over 40 år.

Nå har hun vært hjemme i Norge i forbindelse med lanseringa av boka hennes «Terror i hjertet av Europa», om terrorangrepene som rammet Paris 13. november 2015. Den har hun jobbet med i fire år – helt siden den dagen.

– Ble dratt inn i det

Da Aftenposten ringte henne fra Norge 13. november, var hun allerede på vei til Bataclan.

Der stod hun hele kvelden og rapporterte, mens terroren foregikk på innsida av konsertarenaen. Til sammen 130 mennesker ble drept der, og fem andre steder i Paris.

– Hverken jeg eller de andre journalistene kunne se noe av det som foregikk fra utsida, men der vi stod kunne vi høre alt – alle skudd, alle eksplosjoner. Bare det var veldig sterkt i seg selv.

Som journalist har Rachline dekka flere terroraksjoner, blant annet i Madrid i 2004, og i Paris tidligere i 2015, da avisen Charlie Hebdo ble angrepet. Hun har også selv fått terror veldig nært, da hennes ektemanns arbeidsplass ble angrepet av terroristen kjent som «Sjakalen» i 1974.

Rachline mener hun og andre journalister og fotografer ofte skaper en viss avstand til det de ser og opplever i en slik situasjon. Fotografer fordi de ser inn i et kamera, mens for skrivende kan pennen eller PC-en spille noe av samme rollen.

– Men det ble litt annerledes for meg denne gangen, fordi jeg nesten opplevde det personlig, og ble liksom dratt inn i det på grunn av alle disse lydene.

Sterkt formidlingsbehov

Da det ble klart at Aftenposten skulle sende to journalister fra Norge, og hun ikke skulle dekke angrepene for avisa lenger, gikk Rachline hjem litt frustrert, og med et sterkt formidlingsbehov. Hun hadde en følelse av at hun måtte gjøre noe likevel. Det var allerede den kvelden hun fikk ideen om å skrive bok.

– Jeg kunne ikke bare se på at ting skjedde, og jeg er jo hverken lege eller politi, så det eneste jeg kunne gjøre var å skrive.

Slik startet et enormt innsamlingsarbeid, hvor journalisten tok vare på tusenvis av artikler, alt hun kunne komme over som ble skrevet og sagt om terrorangrepene, og satte det i system.

Rachline fordypet seg i den eneste av terroristene som ikke selv døde i angrepet, Salah Abdeslam, og i boka forsøker hun gjennom historien hans å forklare hvordan radikalisering og terrorisme kan oppstå.

Fordi det var lagt ned total veto mot at terroristen kunne snakke med journalister fra fengselet, måtte hun snakke med flest mulig andre kilder. Hun reiste flere turer til bydelen Molenbeek-Saint-Jean i Brüssel, hvor han vokste opp, for å observere, snakke med naboer og andre som bodde der, samt borgermesteren og offisielle personer.

Forstå og avverge

Familien ville overhodet ikke snakke med henne, og det var ikke lett å få andre i tale heller. Mange var sinte på mediene for blant annet å ha framstilt bydelen deres som terrorens arnested.

– Det var ikke enkelt. De mislikte franske journalister intenst, men det hjalp litt at jeg var norsk.

I Frankrike var 63 prosent av befolkninga tilfredse med hvordan mediene dekka terrorangrepene, mens 28 prosent mente de hadde omtalt dem for mye, viser en undersøkelse presentert på det internasjonale statistikk-nettstedet Statista. Rachline mener medienes rolle er svært viktig i etterkant av et terrorangrep.

– Jeg synes det var veldig viktig å få fram hvem terroristene var, hvor de kom fra, og ikke mist hvorfor de gjorde det de gjorde. Det er ikke sikkert alle opplysningene man finner bør frem i dagens lys, men likevel er det veldig viktig å gjøre det, sier frilansjournalisten.

– Man må forsøke å forstå, og ikke minst prøve å avverge.

Det kan mediene bidra til, for eksempel om de sitter på informasjon som kan være viktig for etterforskninga, mener Rachline. Hun tror hun selv ville det, dersom det hadde skjedd i arbeidet med boka – hvis hun trodde det kunne bidra til å hindre framtidige terroraksjoner.

– Hvis vi tar et skritt tilbake, kan mediene ha en rolle i å forebygge radikalisering?

– Det tror jeg absolutt. Det aspektet kunne jeg ønske man interesserte seg mer for enn man gjør i dag. Det er veldig viktig, mye viktigere enn man tror.

Terror i bevisstheten

En av hensiktene med å skrive «Terror i hjertet av Europa» var å skape en sterkere bevissthet om terrorisme. Denne bevisstheten er annerledes i Frankrike enn i Norge, mener hun, og uten å skremme noen mener hun nordmenn ofte ikke er bevisste nok på at det kan skje igjen.

– På en måte synes jeg det er flott at man kan leve uten å tenke på det, for jeg har det på hjernen 24 timer i døgnet når jeg er i Frankrike.

– Er du redd?

– Nei, ikke redd, det er ikke lenger en bevisst tanke, det bare skjer automatisk.

Det foregår også en debatt om en skal bruke navnet på terrorister eller ikke.

– Personlig er jeg tilhenger av å bruke det, sier Rachline.

Argumentet mot, mener forfatteren, er at terroristene får akkurat det de ville, 24 timers berømmelse for å ha gjort noe så grusomt. Samtidig er hun så opptatt å finne ut hva som ligger bak, og hvem de er, at hun synes det blir feil å ikke bruke navnet deres.

For eksempel har Anders Behring Breivik, som flere i Norge ønsker å ikke omtale ved navn, hatt direkte innflytelse på Bærum-terroristen Philip Manshaus, samt Brenton Tarrant, som stod bak terroren i Christchurch, New Zeland.

– Jeg mener det blir helt galt å glemme ham eller fortrenge ham, sier hun om Breivik.

Omdiskuterte bilder

Spørsmålet om hvorvidt mediene skal bruke terroristers egne bilder, er mer omdiskutabelt, og det er ikke enkelt å trekke opp noen grenser her, mener Rachline. I tilfellet med Manhaus mener hun det var feil å etterkomme hans ønske om å trykke bildene, særlig fordi han allerede var arrestert på dette tidspunktet.

– Jeg synes man kanskje gikk veldig langt der ja. Om han var på rømmen hadde det vært noe annet, fordi man da må publisere for at det skal være mulig å få tatt vedkommende, sier hun.

– Jeg synes det var veldig interessant, hvordan han dukket opp i retten, og vi fikk se ham slik han sikker absolutt ikke ville bli sett, stygt forslått av eldre personer, av muslimer til og med.

Etter å ha gravd i fire år i én terrorists liv, vil Vibeke Knoop Rachline oppsummere med at det er svært sammensatt og noen ganger tilfeldig hvorfor radikalisering og terrorisme oppstår. Nå som boka er lansert, er hun glad for å snart kunne tenke mer på andre ting.

– Det føles befriende på en måte, samtidig er dette temaet i stadig utvikling, og kommer stadig nye ting som jeg tenker jeg skulle hatt med i boka, men på et eller annet tidspunkt må man også sette punktum, sier hun.

– Å holde på med dette i fire år, det setter jo et visst preg, og min familie skulle nok ønske at jeg fant meg et nytt tema snart, som ikke var terror.

– Kommer du til å fortsette å følge saken som journalist?

– Jeg gjør nok det. Jeg vil fryktelig gjerne dekke rettssaken også.

LES OGSÅ:

Journalist Joachim Førsund med ny podkast om hjemvendte IS-krigere