Kommentar:

Forfatter Dennis Aske mener podkasten er full av feil.
Forfatter Dennis Aske mener podkasten er full av feil.

NRK har gjort et imponerende arbeid i sin serie «Gåten i Isdalen»

Hvem taler Isdalskvinnens sak?

Published Updated

Forfatter Dennis Z. Aske mener NRKs podkast om Isdalskvinnen er full av feil. Frilansjournalist Cathrine Løvaas deler ikke den oppfatning, og har sendt Journalisten dette innlegget:

Når man mottar tilgang til politidokumenter, ligger det implisitt at disse skal behandles med varsomhet. Dette har ikke Dennis Z. Aske gjort. Kvinnen er fremdeles fritt vilt.

All oppmerksomhet rundt saken gir større sannsynlighet for at den blir løst. På denne måten bør vi hilse velkommen alle de utslag for inspirasjon saken gir, enten det er internasjonale TV-serier, podkast eller kunstprosjekter.

Selv har jeg jobbet med saken i to år, og skriver en historiefaglig bok om den. I motsetning til Aske vil ikke denne basere seg på antagelser. Premissene for konklusjon er ennå ikke til stede, derfor må publisering vente.

Når det er sagt skal ikke mindre dokumenterte produksjoner avises. Alt vil stå og falle på hvordan man behandler stoffet. Aske er sikkert innenfor når bokomslag definerer den som en «beretning». Men å hevde at hun var prostituert er å gå langt over streken.

Tidligere arbeider

NRK har gjort et imponerende arbeid i sin serie «Gåten i Isdalen». De har fokusert på DNA, og kvinnens opphav. I all sin behandling har journalistene i NRK behandlet saken varsomt. Når nå BBC også velger å presentere mysteriet for sine 200 millioner lyttere, vil sannsynligheten for at noen husker henne øke betraktelig.

Også Kobie Nel behandlet kvinnen med respekt i sitt masterprosjekt, der hun gav kvinnen en gravstein, og satte henne i en kunstnerisk ramme. Dette viser at det er mulig å behandle stoffet på nye måter, uten å gå på akkord med at det er en virkelig, død person man omtaler.

Det samme gjelder Tore Osland i hans skjønnlitterære bok. Rett nok var den første delen av hans bok nær opp til dokumentar, og Osland vet hva han snakker om. Han dikter videre på historien, noe som absolutt er lov. Nå blir hans bok også internasjonal TV-serie og viser med dette sin narrative berettigelse. Dette burde få større plass, da TV-serien på lik linje med BBCs podkast, vil komme til å kaste lys over saken for et betydelig publikum.

Askes arbeide

Dennis Z. Aske har åpenbart brukt svært mye tid på å sette seg inn i saken. I gjennomgang av etterforskningen og i sine beskrivelser blir Aske teknisk. Det er innenfor sjanger. Hans gjennomgang av kodene i kvinnens notisbok, og hans måte å undersøke skriften på betnovatsalvens etikett gir mening. Det metodiske ved gjennomgang av saken er viktig, for å kunne trekke ut de viktige momentene. Stoffet har et stort omfang.

Politiet i Bergen stilte også spørsmål til om kvinnen kunne være prostituert. Jeg har også hatt dette spørsmålet oppe til vurdering. Aske bruker et helt kapittel på å argumentere for dette. Hans argumenter handler om at hennes reisevirksomhet var basert på et behov for inntekt. Videre er hun observert sammen med flere menn. Det ville selvsagt være naturlig dersom hun var prostituert, men samtidig operer ikke kvinner i et vakuum, uten kontakt med menn, og argumentet blir således for svakt.

Å argumentere for at en mann betaler for frokost, at hun går på apoteket, flytter på møbler, og bytter nummerskilt på hotelldørene, er fremdeles ikke nok.

Som jurist vet Aske at indisium som dette, i seg selv er et begrep som brukes for å forklare bestemte omstendigheter, og for å bygge opp sannsynlighet. Indisiet er en faktor som sannsynliggjør et faktum, men som i seg selv står svakere enn faktumet. Flere indiser kan sammen forsterke påstanden.

Når Aske velger argumentasjon, bruker han boken «Skuggans lag», skrevet av en svensk kriminalinspektør med prostitusjon som spesialitet. Ut i fra det vi pr. i dag vet, finnes det ennå ikke hold for at hun faktisk skaffet seg inntekt på denne måten. Henvisning til denne boken fungerer ikke.

Svake premisser

Vi må kunne si at Askes arbeid faller innenfor etterforskning, eller historisk forskning. Vitenskapelighet er en helt annen sak. Det gjelder å observere så mange spor som mulig, og lete etter forklaring på de fakta man har foran seg. En god forklaring er den som gjør rede for flest mulig fakta, uten å introdusere nye elementer som ikke kan observeres, eller etterprøves.

Det eneste tekniske indisium som peker i retning av sexindustri er fyrstikkesken som kom fra firmaet Beate Uhse, som solgte sexartikler. Men vi vet ikke hvordan Isdalskvinnen skaffet seg denne fyrstikkesken. Hun kan ha vært i en butikk, eller fått den ved en bestilling på postordre. Men hun kan også ha fått den av noen andre som hadde skaffet seg denne selv. Vi vet blant annet at det på hotellet der hun bodde, var ubåtpersonell på kurs i Bergen. Disse kom fra områder i Tyskland, der Uhses butikker lå. Men et større antall menn fra denne regionen, må man dersom man skal trekke frem ulike forklaringer kunne se på denne som plausibel, på lik linje med alle andre. Indisium blir således svakere.

Heller ikke kvinnens egne beskrivelser av sin virksomhet tar Aske med i dette kapittelet. I skjema på hotellene skriver hun at hun er antikvitetshandler, og noen steder handelsreisende. Om dette er et faktum, vet vi ikke. Aske kunne ha brukt det argumentet, men gjør det ikke.

Hvem taler kvinnens sak?

Aske henviser til kvinnens undertøy. I boken hentes det frem et bilde fra en katalog fra Beate Uhse i 1969/70. Han trekker frem politiets beskrivelse av undertøyet de fant i Isdalskvinnens koffert, med vekt på bystholderens skåler, blonder, spiler og en liten rosett. Han påpeker at beskrivelsen av kvinnenes undertøy har mange likhetstrekk med beskrivelsen fra katalogen.

Hvor mye dameundertøy har Aske egentlig sett? Det aller meste av dameundertøy falle inn under en slik beskrivelse.

Som om dette ikke er nok, brukes et bilde der det reklameres for kondomer. Dette kommer også fra Beate Uhses katalog, samme år. Aske skriver ikke at det er funnet kondomer blant Isdalskvinnens gjenstander. Så vidt meg bekjent ble noe slikt aldri funnet.

Han skriver derimot at hun hadde en del tuber og annen kosmetisk emballasje, som vil komme i tilsvarende emballasje som det Uhses butikker selger. Kosmetikk kommer i flasker eller tuber, stort sett. Vi har bilder av Isdalskvinnens kosmetikk, tidligere publisert hos NRK, og denne er ikke fra Beate Uhse. Argumentasjonen veies, og finnes for lett.

Det sies til sist at det i 1970 var vanlig å annonsere for prostitusjon, i avisenes kontaktannonser, som for eksempel Dagbladet. Dagbladets historiske arkiv ligger på nett, og man kunne her ha bladd seg gjennom annonsene i det aktuelle år. Det ville ikke ta lang tid. Dette har Aske ikke gjort. Likevel skriver han:

«En annen person har tatt seg av dette. En hallik har mottatt og besvart henvendelsene. Han har inngått avtaler og deretter videreformidlet disse på telefon eller ved å møte henne.»

At hun har hatt en hallik fremstilles som faktum. Ikke noe av dette er godtgjort med overveiende sannsynlighet.

Aske forteller at det i løpet av prosessen med boken har følt det som om han har skrevet den for henne. Jeg kjenner meg igjen i dette. Jo lengre inn i historien man beveger seg, jo nærmere føler man at man kommer personen.

Vi som skal formidle denne historien har et ansvar. Vi skal verne personen mot rykter, og ikke utlevere noen på en slik måte at det kan krenke personlig integritet. Noen må tale rettssubjektets sak. Spørsmålet er om rettssubjektet opphører her. Skal man ta på seg denne oppgaven, kan det hende det går ut over boksalget.

Ved forespørsel om innsyn i arkivmateriale, for eksempel gamle sykehusjournaler, eller politidokumenter gjelder personopplysningslovens formål. Denne er å beskytte mennesker mot krenking av privatlivets fred, og opprettholde god kvalitet på personopplysningene.

En viss form for diskresjon ville være på sin plass dersom man med overveiende sannsynlighet hadde kunne argumentert for at kvinnen var prostituert. Aske synes ikke å ha behandlet stoffet som om det var en virkelig person det her er tale om.

Aske gjør kvinnen om til en hore, uten overveiende sannsynlighet eller bevis. Intet mindre.

Innlegget er tidligere publisert i Bergens Tidende.