Denne artikkelen er over fire år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
Forslaget til medieansvarslov, som ble lagt fram i desember, skal ifølge regjeringen være «en modernisering og samling av særreglene om rettslig ansvar for innhold i mediene, blant annet det strafferettslige redaktøransvaret». Hva betyr dette i praksis for deg som journalist og redaktør?
–Dette er en kjempeviktig lov! sier en entusiastisk Ina Lindahl Nyrud til Journalisten. Hun er en av Norsk Journalistlags advokater og har jobbet med medieansvarsloven på vegne av organisasjonen helt siden 2009.
For Nyrud er det klart og tydelig hva den nye loven går ut på, men for mange kan det fortsatt være uklart hvor ansvaret for ytringer ligger. For noen er dette ansvaret en selvfølgelighet, men for andre må det tydeliggjøres.
– Det rette er å si at i dag er det uklart hvem som har det rettslige ansvaret for det som blir skrevet i medienes egne kommentarfelt, forklarer Nyrud.
– Derfor har vi støttet dette forslaget som nå ligger på bordet. Med den nye loven blir det mye tydeligere hvem som har ansvaret.
«Medansvarsloven»
Ifølge Nyrud er utgangspunktet for den nye loven at nettdebattantene selv er ansvarlige for sine egne ytringer. Redaktøransvaret blir nå sett på som et visst medansvar.
Rettslig innebærer det at man setter visse krav til redaktørens aktsomhetsplikt. Det betyr at du som redaktør blir fri for ansvar dersom du fjerner eller sperrer tilgangen til for eksempel hatefulle ytringer, ytringer som oppfordrer til vold og er direkte trusler mot journalister og andre.
Om du velger å snu ryggen til kommentarfeltet, og lar hatefulle ytringer bli stående, får du som redaktør et medansvar.
Om du velger å snu ryggen til kommentarfeltet, og lar hatefulle ytringer bli stående, får du som redaktør et medansvar.
Ina Lindahl Nyrud
– Det innebærer i praksis at redaksjonene bør sette opp et eget varslingssystem der andre utenfor redaksjonen underretter redaktøren om ulovlige innlegg, i mange tilfeller vil dette være en tilstrekkelig ordning.
Publiserer du en sak og åpner opp for debatt i saken, sier medieansvarsloven at du som redaktør må ha en form for aktsomhet. Så lenge du har rutiner til å fange opp det åpenbart rettsstridige, vil du kunne går fri.
Det er med andre ord ikke lenger opp til bransjen selv om redaktøren skal påta seg ansvar eller ikke. Velger du å ha et kommentarfelt sier den nye loven at du må ha et visst medansvar.
De som i dag har en presseetisk forståelse av dagens Vær varsom-plakatens punkt 4.17 - som blant annet sier at «redaksjonen har et selvstendig ansvar for så snart som mulig å fjerne innlegg som bryter med god presseskikk» - må ikke legge om på dagens praksis. Loven skal være der for å skille de seriøse og useriøse mediene.
Annonse
Ikke strengere lov
Medieforsker Karoline Ihlebæk mener mediene vil være opptatt av å fjerne ting som bryter norsk lov. Hatefulle ytringer, trusler, krenkelser av privatlivets fred og ærekrenkelse, men hvor grensene går utover det mener hun er et normativt spørsmål.
– Jeg kan ikke se at man har laget strengere regler av det som er lov å skrive i kommentarfeltene. Som regel går de for at du skal holde deg til saken. Saklighetskriteriet, holde et pent språkbruk og så videre, sier hun.
– Det har vært en mye større debatt de siste årene om hatytringer blir en samlebetegnelse for alt man kan tenke seg er problematisk. Det kommer jo an på hvor man setter grensen på hva man skal tolerere.
– Du har ytringsfriheten på den ene siden og begrensningene for ytringsfriheten på den andre siden. Man ønsker jo en offentlig debatt hvor ytringsfriheten står ekstremt sterkt og som et grunnleggende prinsipp, men alle som tilrettelegger en debatt har jo muligheten for å lage sine egne regler for hvor grensen skal gå.
Skal tilrettelegge for varsling
Medieforsker Bente Kalsnes mener medieansvarsloven ikke vil medføre spesielt store endringer for redaksjonene.
– Redaktøren skal tilrettelegge for varsling om ulovlig innhold samt opplyse om klagemuligheter for den som får brukergenerert innhold fjernet. I utgangspunktet er redaktørens kontroll over innholdet derfor begrenset til å kontrollere innholdet i ettertid, sier hun.
