Daniyal forlot Iran fordi han ikke kunne se noen muligheter for å leve som homofil mann i hjemlandet. Etter et langvarig og forgjeves forsøk på å oppnå flyktningstatus i Tyrkia, satte han seg på et fly til Toronto. Tre seter unna på flyet satt tilfeldigvis Mehyar, som han hadde truffet før. – Jeg elsker Toronto, bortsett fra det kalde været, sier Daniyal. – Jeg har en fremtid her og ser mange muligheter. Foto: Javad Parsa
Daniyal forlot Iran fordi han ikke kunne se noen muligheter for å leve som homofil mann i hjemlandet. Etter et langvarig og forgjeves forsøk på å oppnå flyktningstatus i Tyrkia, satte han seg på et fly til Toronto. Tre seter unna på flyet satt tilfeldigvis Mehyar, som han hadde truffet før. – Jeg elsker Toronto, bortsett fra det kalde været, sier Daniyal. – Jeg har en fremtid her og ser mange muligheter. Foto: Javad Parsa

BILDET: I ti år har Javad Parsa dokumentert iranske flyktninger, som ham selv

Har fotografert over 200 iranske familier.

Published   Updated

– For meg har det vært en stor overgang. Her har jeg frihet til å ta bilder av alt, og kan publisere alt. Jeg var vant til at halvparten av bildene ble sensurert – ofte de beste bildene.

Da fotojournalist Javad Parsa kom til Norge i 2010, var det på grunn av et bilde han hadde tatt som kom på forsiden av amerikanske Time Magazine, fra de voldsomme demonstrasjonene i Teheran sommeren 2009.

Som 15-åring var Kimia Moradi iransk ungdomsmester i sjakk. En dag slurvet hun med hijaben slik at hun ikke bar den forskriftsmessig. Etter det mistet hun retten til å spille i mesterskap og fikk også andre problemer i hjemlandet. Nå bor hun i Oslo og kan hygge seg på friluftsbadet på Sørenga i Oslo sammen med hunden Bella. Foto: Javad Parsa
Som 15-åring var Kimia Moradi iransk ungdomsmester i sjakk. En dag slurvet hun med hijaben slik at hun ikke bar den forskriftsmessig. Etter det mistet hun retten til å spille i mesterskap og fikk også andre problemer i hjemlandet. Nå bor hun i Oslo og kan hygge seg på friluftsbadet på Sørenga i Oslo sammen med hunden Bella. Foto: Javad Parsa

Bildet var uten byline, men det ble for farlig likevel – det var forbudt å fotografere demonstrasjonene og strengt forbudt å selge bilder til utlandet. Parsa visste at noen ville prøve å finne ut hvem som hadde tatt det.

Her finner du flere fotografer som forteller om sine bilder og metodene bak dem.

Han flyktet til Tyrkia, og kom til Nevsehir, fire timer fra Ankara. Etter få dager i den lille byen begynte han å fotografere andre iranere i samme situasjon.

– Jeg måtte ha noe å gjøre. Det var ulovlig å jobbe og ulovlig å reise, men det var vanskelig å bare sitte stille, sier Parsa til Journalisten.

I Iran hadde han vært fast ansatt som fotograf i nyhetsbyrået Fars, og reiste på oppdrag over hele landet og utenlands. Da han kom til Tyrkia som flyktning måtte han bare fortsette å fotografere.

Gelareh Esmailie og Mohammad Babazadeh steller unger i familiens nye hjem i Canada. De forlot Iran av politiske grunner og kom til Norge, men reiste videre etter fem år fordi mulighetene for gode jobber var bedre i Canada. Foto: Javad Parsa
Gelareh Esmailie og Mohammad Babazadeh steller unger i familiens nye hjem i Canada. De forlot Iran av politiske grunner og kom til Norge, men reiste videre etter fem år fordi mulighetene for gode jobber var bedre i Canada. Foto: Javad Parsa
Edwin er født i Norge av iranske foreldre uten statsborgerskap. Før foreldrenes sak er behandlet får heller ikke barna avklart status og statsborgerskap. Foto: Javad Parsa
Edwin er født i Norge av iranske foreldre uten statsborgerskap. Før foreldrenes sak er behandlet får heller ikke barna avklart status og statsborgerskap. Foto: Javad Parsa

Trodde han var spion

I ti år har fotografen fotografert iranere som har forlatt hjemlandet sitt og ikke kan reise tilbake – i Tyrkia, Norge, Sverige, USA, Canada, Hellas og Spania. Sist helg var bildene publisert i Dagens Næringsliv, der Parsa i dag jobber som frilansfotograf, i anledning at det er 40 år siden den iranske revolusjonen.

Deler av prosjektet har tidligere vært publisert i A-magasinet, The New York Times og Public Radio International (PRI).

– Vi hadde et fritt hjemland før revolusjonen, frihet som her i Norge. Her kan alle velge hva de vil. De kan velge å gå med hijab, eller ikke å gå med hijab, snakke mot myndighetene eller ikke, velge religion og velge å leve som homoseksuell.

Parsa har ikke telling på hvor mange eksiliranere han har fotografert i løpet av de ti årene, men han anslår at det er mellom 200 og 300 ulike familier. Han har prøvd å finne personer som lever på en måte som ikke hadde vært mulig for dem i hjemlandet.

Det var ikke bare enkelt da han begynte å fotografere. I det iranske flyktningmiljøet i Neveshir gikk ryktet om at han var en spion fra Iran, og mange var skeptiske. Men etter at han ble intervjua om coverbildet sitt i Time, til blant andre BBC og den persisk-amerikanske TV-kanalen Voice of America, fikk han innpass hos flere og flere familier.

Shyla tilhører den religiøse minoriteten Eckankar og fikk komme til Norge som flyktning for åtte år siden. Siden har hun også fått oppfylt sin drøm om å skifte kjønn. Men å leve som transseksuell er heller ikke enkelt i Norge; «det er ikke så akseptert og trygt som folk flest tror».
Shyla tilhører den religiøse minoriteten Eckankar og fikk komme til Norge som flyktning for åtte år siden. Siden har hun også fått oppfylt sin drøm om å skifte kjønn. Men å leve som transseksuell er heller ikke enkelt i Norge; «det er ikke så akseptert og trygt som folk flest tror».

– Jeg kan forstå dem

Etter ett år fikk han og kjæresten reise til Norge som kvoteflyktninger gjennom FN. Her fortsatte han fotograferinga av en familie som reiste omtrent samtidig som dem, og etter hvert fikk han fotografere flere.

– Det er et veldig personlig prosjekt. Da jeg kom hit hadde jeg mistet alt. Jeg kunne ikke språket, måtte begynne på nytt, og det er det samme for dem. Jeg kan forstå dem på en måte, og det er veldig viktig når jeg fotograferer. Det gjør det enklere å fortelle noe gjennom bildene, sier Parsa.

Den samme opplevelsen hadde han da han reiste til USA og California i fem uker i 2013, for å fotografere iranere der. Parsa fikk delta på mentorprogrammet Joop Swart Masterclass gjennom World Press Photo Foundation, og ble oppfordret av de andre deltakerne til å gå videre med prosjektet sitt også utenfor Norge.

Jeg kan forstå dem på en måte, og det er veldig viktig når jeg fotograferer. Det gjør det enklere å fortelle noe gjennom bildene.

Med økonomisk støtte fra Fritt Ord reiste han over Atlanterhavet, og gjennom kjente kom han også i kontakt med mange iranere der.

Mina Torabzadegan er en aktiv feminist og mener sharialover i Iran har gjort vold mot kvinner lovlig. Hun måtte flykte fra hjemlandet sammen med datteren Diana, og bor nå i Norge sammen med kjæresten. Foto: Javad Parsa
Mina Torabzadegan er en aktiv feminist og mener sharialover i Iran har gjort vold mot kvinner lovlig. Hun måtte flykte fra hjemlandet sammen med datteren Diana, og bor nå i Norge sammen med kjæresten. Foto: Javad Parsa
Pouya Hashemloo kom fra Iran til USA for 15 år siden og er nå amerikansk borger. Her danser han i sitt eget bryllup i Los Angeles med Nancy, som er fra Mexico. Foto: Javad Parsa
Pouya Hashemloo kom fra Iran til USA for 15 år siden og er nå amerikansk borger. Her danser han i sitt eget bryllup i Los Angeles med Nancy, som er fra Mexico. Foto: Javad Parsa

– Alt var nytt da jeg kom til USA også, men da jeg var sammen med iranere føltes det enklere. Det hjelper mye at jeg kjenner kulturen, det gjør både meg og dem tryggere.

Senere har han fått Fritt Ord-penger i to omganger til å jobbe med prosjektet. At rundt halvparten av bildene hans kunne bli sensurert i Iran, mens han i Norge får økonomisk støtte til å gjennomføre fotoprosjekter er en absurd kontrast.

Hjelper hverandre i Norge

Men den norske pressefriheten er ikke det eneste som er forskjellig fra å jobbe i hjemlandet, det er også måten å fotografere på, noe han lærte av daværende fotosjef i DN, Aleksander Nordahl.

Javad Parsa er frilansfotograf for DN. Foto: Kristine Lindebø
Javad Parsa er frilansfotograf for DN. Foto: Kristine Lindebø

– Det er veldig stor forskjell. I Iran tar man nesten alltid bare bilder av folk inne på kontoret. En dag hadde jeg tatt bilder av en lege. Da sa Aleksander til meg: «Jeg så bildene du leverte, men husk én ting. I Norge må du ta mange forskjellige bilder, inne og ute». Neste gang tok jeg mange forskjellige bilder, ler Parsa.

Han var heller ikke vant til å jobbe med reportasjer og fortelle historier med bildene sine, heller ikke til å bruke andre fotografer i redigering og utvelgelse.

– Jeg tenker ofte på hva som er forskjellen mellom meg og for eksempel en norsk fotograf. Alt jeg har lært har jeg lært gjennom erfaring, ikke teori. Erfaringen fra Iran, Afghanistan, Saudi-Arabia og Afrika hjelper meg. Men det bra her er at vi hjelper hverandre. Jeg kan ringe sjefen min og få hjelp når jeg står fast. Det er veldig viktig.

På sikt har Parsa et ønske om å kunne hjelpe iranske unge fotografer, kanskje holde en worshop i Tyrkia eller et annet sted i nærheten.

– Jeg har lyst til å bidra og hjelpe, men akkurat nå er det vanskelig.

Hvert år reiser iranere i stort antall til Tyrkia. Innreisen er visumfri. Blant dem er mange mennesker med livssyn, politisk holdning, seksuell legning eller andre trekk som gjør tilværelsen vanskelig i hjemlandet. Dette er Hamid, en reporter og fotograf som fikk problemer på jobben. Foto: Javad Parsa
Hvert år reiser iranere i stort antall til Tyrkia. Innreisen er visumfri. Blant dem er mange mennesker med livssyn, politisk holdning, seksuell legning eller andre trekk som gjør tilværelsen vanskelig i hjemlandet. Dette er Hamid, en reporter og fotograf som fikk problemer på jobben. Foto: Javad Parsa