Tyrkia er rangert som nummer 157 av 179 land på Reportere uten grensers pressefrihetsindeks, og er et av de landene med flest fengslede journalister i verden.
Can Dündar, tidligere redaktør av den regjeringskritiske avisa Chumhuriyet, er en av dem som har vært fengslet. Han har satt tre måneder i varetekt fra november 2015, etter at avisa publiserte en video som skal ha vist at tyrkiske myndigheter fraktet våpen til opprørsgrupper i Syria.
Journalisten har snakket med Dündar om pressefrihet, autoritære ledere og journalistiske prinsipper han mener man aldri må gi slipp på.
Forsøkt skutt
Dündar og en kollega ble arrestert og siktet for spionasje og for å støtte en terrororganisasjon, etter at president Recep Tayyip Erdoğan selv sendte inn en anklage.
Dündar ble løslatt etter tre måneder, men fikk senere en dom på fem år og ti måneder i fengsel. Samme dag som han fikk denne dommen, forsøkte en mann å skyte ham utenfor rettslokalene. Dündar klarte å komme seg til Tyskland i løpet av 2016, og lever i eksil der i dag.
Saken hans skal opp på ny i det tyrkiske rettssystemet, men Dündar sier at han ikke har noen planer om å vende tilbake til Tyrkia med det første.
Forrige uke besøkte han Norge for å være med på åpningen av Rune Erakers fotoutstilling «Fortell verden om oss» på Nobels fredssenter, der han selv er en av dem som er blitt portrettert.
– Aldri vært det helvetet som det er nå
– Hvordan har forholdene for pressefrihet i Tyrkia forandret seg fra da du startet å jobbe som journalist?
– Jeg har snart jobbet i 40 år, og det har vært en dramatisk forandring. Tyrkia har aldri vært et paradis for journalister, og jeg har aldri hatt full frihet som journalist, men det har aldri vært det helvetet som det er nå.
– Hvordan var det å være journalist da du startet på 70-tallet?
– Det var mye av det samme -statsmaskineriet mot den frie journalistikken- men intensiteten i konflikten har blitt verre.
– Så det har blitt verre etter at Erdogan kom til makta?
–Ja, men til å begynne med var han vennlig mot pressen. Han lovet demokrati og åpenhet i samfunnet, men så ble han beruset på makt.
– Først var han medias største fiende, men nå eier han indirekte en stor del av mediene. Så nå kjemper man ikke bare imot han som president, men også som mediaeier.
– På hvilken måte kontrollerer han mediene?
– Han har fått forretningsfolk som står han nær til å kjøpe mediebedrifter, så han kontrollerer dem indirekte.
– Ble mer paranoid og autoritær
– Du sa at Erdogan var vennlig overfor pressen i begynnelsen, hvordan merket dere at det forandret seg?
– Vi merket det på sjargongen hans, politikken og på politiet. Det skjedde gradvis over flere år, men vi merket en stor forandring etter «Gezi park»-demonstrasjonene i 2013. Det var opptøyer som startet i en park, som i starten handlet om miljø og bevaring av en park, men som spredte seg til hele landet og ble etter hvert en protest mot myndighetene.
– Millioner gikk ut i gatene, og seks personer ble drept av politiet. Etter dette ble Erdogan mer paranoid og behandlet pressen tøffere. Han ble en mer autoritær leder.
– Forstod du det da, at det hadde skjedd en forandring hos Erdogan?
– Ja, selvsagt. Til og med fargen på ansiktet hans forandret seg, og hele holdningen hans, i tillegg til politikken. Han forstod at han kunne miste makta, så han ble tøffere og mer nådeløs.
– Jobbet dere journalister og redaktører på tvers av redaksjoner sammen for å motvirke dette?
– Det var vanskelig å stå sammen. I tyrkisk presse har vi ingen sterke fagforeninger, eller nettsteder som det du jobber for, som samler journaliststanden. Det ble enkelt for Erdogan å gå etter én og én. Vi arrangerte protester da journalister ble fengslet, men da var det egentlig for seint.
– Ønsker meg et fritt og demokratisk land
– Du ble fengslet på bakgrunn av terrorlovgivning etter at du publiserte en video som avslørte at tyrkiske myndigheter fraktet inn våpen til Syria. Jeg regner med at du visste hvilken risiko det var å publisere sakene, så hvorfor gjorde du det?
– Jeg vil at sønnen min skal leve i et fritt Tyrkia. Jeg vil ikke at landet skal styres av gamblere, islamister eller korrupte folk. Jeg ønsker meg et fritt og demokratisk land. Jeg tok valgt med å ta risikoen allerede da jeg bestemte meg for å bli journalist.
– Hvilket prinsipp mener du at journalister aldri bør gi slipp på?
– Først og fremst vil jeg si at journalister, også i Norge, ikke bør ta friheten for gitt. For fem år siden hadde ingen sett for seg at amerikansk media skulle bli erklært folkefiende av presidenten. Det er altså ikke bare i Tyrkia at journalistikken angripes, det er et globalt problem som også må takles globalt.
– Det viktigste prinsippet er alltid å jobbe for folkets rett til å bli informert. Vi må alle kjempe for at sannheten kommer fram, og dette er ikke bare et problem for journalister rundt om i verden, men også for fagforeninger, leger, advokater, politikere og så videre.
– Som journalist må man alltid forsvare sin rett til å skrive det som er sant. Dette gjelder ikke bare når man blir presset fra myndighetene, man kan også merke et press til selvsensur fra store kommersielle selskap, mediesjefene og medieannonsørene. Det er ingen offisielle sensurlover i Tyrkia, men det foregår en massiv selvsensur, som er veldig farlig.
– Det er vel offisielt heller ingen journalister som er fengslet i Tyrkia, men bare terrorister. Hvor viktig er det å ha den definisjonsmakten?
– Når 22 millioner er terrorister i tyrkiske myndigheters øyne, er det noe galt med begrepet. Jeg er en av dem, og jeg har bare publisert en sak om en ulovlig operasjon som myndighetene har gjennomført.
– Ironisk
– Det er jo litt ironisk, at jeg nå sitter og snakker om at jeg blir sett på som terrorist på Nobels fredssenter. For ikke lenge siden møtte jeg også den franske presidenten Emanuel Macron. Det er en stor kontrast, jeg blir sett på som terrorist i mitt eget land, men som en frihetskjemper i andre land.
– På grunn av paranoia prøver myndigheter i mange land å finne ut hvem som er terrorister. Det er forståelig på grunn av alle terrorangrepene, men de bør være forsiktig med å ikke blande sammen væpnede terrorister og frihetskjempere. Dette skjer beklageligvis ofte fordi definisjonen på terrorisme er så flytende.
– Er det noe annet du synes er viktig å fortelle norske journalister som leser dette?
– Det er viktig å gi en stemme til de stemmeløse journalistene som er fengslet i Tyrkia. Gi dem solidaritet og støtte, dekk rettssakene og oversett det de skriver til norsk, slik at dere kan publisere det her.
Journalisten har kontaktet den tyrkiske ambassaden i Oslo for å gi dem anledning til å kommentere saken, men vi har så langt ikke fått noen tilbakemelding fra dem.
