Carl-Erik Grimstad. Foto: Kathrine Geard
Carl-Erik Grimstad. Foto: Kathrine Geard

Kan vi stole på Altaposten?

KOMMENTAR: Sjefredaktøren har benyttet sin mediemakt til å la en medarbeider få stå uimotsagt i en omdømmekrenkende sak der uriktige faktapåstander forekommer, skriver Carl-Erik Grimstad. 

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over åtte år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

Er det presseetisk akseptabelt av en sjefredaktør å trykke en kronikk der hans nærmeste medarbeider (politisk redaktør) går til utilslørt angrep på en etat – uten at etaten får anledning til samtidig å svare for seg?
Dette er hovedspørsmålet i mitt engasjement rundt et oppslag i Altaposten. Samme kronikk (med oppfølgingssak) er også sendt til to andre medier som stort sett har gitt etaten –politiet – anledning til å svare for seg. Et underliggende spørsmål er hvorvidt det er tilrådelig, av troverdighetshensyn, av en redaktør å slippe til sin medarbeider med et forsvar av sin helt personlige sak, en renvaskingshistorie. Det er underordnet for meg at jeg mener den politiske redaktørens formulering (”Jeg skriver dette med fortsatt plettfri vandel og som fullstendig frikjent av Alta Tingrett etter beskyldninger om forfalskning av min kones underskrift.”) er en tilsiktet fordreining av fakta i saken. Det er hevet over enhver tvil at medarbeideren egenhendig har overlevert et dokument til politiet med falsk underskrift – hans fortsatt plettfrie vandel dreier seg om at påtalemyndigheten ikke kunne bevise at det var den tiltalte selv som forfalsket. Det hører også med til saken at både den tiltalte og hans kone har nektet å opplyse om hvem som hadde skrevet under dokumentet til tross for at det er åpenbart at de kjente til hvem det var.

Det er selvsagt riktig at pressemannen er frikjent, men når hans troverdighet står på spill, er det flere sider av saken som bør veie tungt. I stedet lanserer han, i intervjuer med andre aviser enn sin egen, en forklaring på årsaken til at politiet tok ut tiltale: politiet er ute etter ham! En påstand om at en redaktør er forfulgt av politiet er etter mitt skjønn en så avskyelig tanke at 1) faktagrunnlaget må kunne tåle rettslig prøving og 2) de som bidrar til å bringe påstanden ut i offentligheten bør forsikre seg om at kildegrunnlaget er tilstrekkelig.

Samtidig imøtegåelse

Min bakgrunn for å engasjere meg i dette er faglig. Jeg lever av å undervise i presseetikk. Jeg mener den foreliggende saken er et presseetisk kasus som relativt lidenskapsløst måtte kunne debatteres i det offentlige. Derfor først noen ord om samtidig imøtegåelse og pressens troverdighet – to punkter som henger sammen og er uløselig knyttet til forvaltningen av ytringsfriheten:

Slik jeg ser det er retten til samtidig imøtegåelse fundamental for utøvelse av god presseskikk og lar seg begrunne etisk med bakgrunn i journalistikkens sannhetskriterium. Publikum har krav på at pressen dekker saker fra alle sider og for at så mange av sakens aspekter som mulig bringes frem. Den danske veilederen for god presseskikk formulerer dette aspektet på mange måter mer utførlig enn den norske, selv om innholdet er det samme: ”Oplysninger som kan være skadelige, krænkende eller virke agtelsesforringende for nogen, skal efterprøves i særlig grad inden de bringes, først og fremmest ved forelæggelse for den pågældende.” I dette punktet går det tydelig frem at det blant annet dreier seg om forebygging av omdømmekrenkende påstander.

Dette ved redaktørkorpset i Altaposten bedre enn de fleste siden avisen ble felt i PFU i 2012 for å ha unnlatt å la en professor svare for seg blant annet etter påstander om svak faglig kompetanse.

Men slike påstander gjelder ikke bare enkeltpersoner. De kan også gjelde institusjoner, bedrifter, organisasjoner, m.m. Jeg har selvsagt ikke, fra min posisjon, noen spesiell interesse i å tale politiets sak. Men jeg reagerer altså på at sjefredaktøren i Altaposten har benyttet sin mediemakt til å la en medarbeider få stå uimotsagt i en omdømmekrenkende sak der uriktige faktapåstander forekommer. Det er selvsagt en faktapåstand (og ikke en meningspåstand) at ”noen i politiet” gjennom å tiltale ham “har ønsket å svekke undertegnedes tillit og bruke ressursene for å så tvil om min integritet”. Lenger ute i kronikken står det å lese: ”Hvem som har regissert og fått satt i gang denne saken blir spekulasjoner. Også hvilke motiv som ligger bak.” Når slike “spekulasjoner” i andre aviser konkretiseres til en anklage mot en navngitt politimester, forsterkes selvsagt krenkelsene. Den politiske redaktøren hevder også at ”(p)olititjenestemenn sier til meg at de bøyer hodet i skam” over saken han har vært involvert i. Hva betyr dette? Og mener sjefredaktøren på ramme alvor at dette ikke er så interessant at saken burde vært fulgt opp på redaksjonell plass og at politimesteren burde få svare på anklager om en så alvorlig kultursvikt i egne rekker?

Til PFU

På dette grunnlaget er det grunn til å stille et direkte spørsmål til sjefredaktøren i Altaposten: Støtter han oppfatningen til sin politiske redaktør om at denne er forfulgt av politiet. Dette er et tema som Lund behendig unnlater å drøfte i sitt svar til meg. Det holder selvsagt ikke å vise til at dette må være opp til den politiske redaktørens selv å ha en oppfatning av. Når denne flagger sin sak med sin egen stillingsbetegnelse i ymse medier landet rundt, hefter slike uttalelser selvsagt også ved mediet han representerer.

Av flere prinsipielle grunner bør saken fremmes for Pressens Faglige Utvalg (PFU). Det er intet punkt i Vær varsom-plakaten som direkte henviser til journalisters og redaktørers prosedering av personlige konflikter i eget medium, altså uberettiget bruk av mediemakt for personlige fordeler. Kanskje bør vi få det? På den annen side synes en klage på bakgrunn av sviktende etterlevelse av samtidig imøtekommelse å ha gode sjanser for å nå frem. Det er ingen tvil om at uriktige faktapåstander utløser en slik rett. Når påstandene er fremmet av en av avisens medarbeidere, med full støtte av sjefredaktør, bør kravet etter mitt skjønn ikke bare kategorisk overholdes, men faktagrunnlaget i tillegg være vesentlig bedre enn i det foreliggende tilfellet.

Ligner romkvinnesaken

Hvordan burde så sjefredaktør Lund ha håndtert situasjonen? Oppskriften fins etter mitt skjønn i en PFU-klage mot Fjordenes Tidende (som førte frem) og som dreier seg om et leserinnlegg. Her skriver utvalget: ”Det faktum at samtidig imøtegåelse ikke er praktikabelt i leserinnlegg, frir ikke redaksjonen fra dette kravet. Vær Varsom-plakatens punkt 4.14 er i prinsippet sjangeruavhengig, og den samtidige imøtegåelsen kunne vært løst på annen måte, eksempelvis som et intervju med henvisning til innlegget.”

Pressens troverdighet er en alvorlig ting. Når journalistikken ikke er til å stole på, faller det en vegg ut av vår ytringskultur. Da NRK gikk på en smell i den såkalte romkvinnesaken førte det til en voldsom fordømmelse av det etiske nivået i Dagsrevy-redaksjonen og en tilsvarende oppvask i organisasjonen. I prinsippet likner, på et punkt, de to sakene på hverandre: bevisst utelatelse av fakta. Derfor har sjefredaktøren en jobb å gjøre med å gjenreise Altapostens troverdighet.

Kilder

Selv om det ikke er vanlig å oppgi kilder i en kommentarartikkel, kan jeg opplyse sjefredaktøren om at min angivelige ”enkildehistorie” bygger på følgende grunnlag:

- Dom avsagt i Alta Tingrett 10.9.2013, saksnr: 13-055154MED- ALTA

- Kronikker i Altaposten 26. september 2013, Finnmark Dagblad 26.9 og Sagat 27.9

- Artikler i Journalisten 30.9 og 25.7

- Artikler i Finnmark Dagblads nettavis 11.9, 26.9, 4.10.

- Utskrift av lydlogg , Altaposten 9.11.2012, (jeg har dessuten hørt llydopptaket)

- Telefonsamtale med politimester i Vest-Finnmark 2.10.

- Metodisk sett har jeg benyttet meg av PFU-basen og Retriever.

- Jeg har for øvrig ingen interessekonflikter å oppgi i saken.

At jeg, slik det blir hevdet av sjefredaktøren i oppslag i FD og Journalisten, er ”bunnløst forelsket i egne formuleringer” bygger på feilaktig innsikt i mitt følelsesliv. Han kunne ha droppet ”bunnløst”.

Carl-Erik Grimstad er medieforsker og statsviter, og jobber som førsteamanuensis i journalistikk ved Markedshøyskolen.

Powered by Labrador CMS