Da Javier skrev om ofre som ble brent i ovner, havnet han selv på drapsliste

Da journalist og forfatter Javier Osuna begynte å skrive om ofrene for paramilitarismen i Colombia, forandret livet hans seg. Leiligheten hans ble påtent og totalskadd, og da han fikk livvakter viste det seg at en av livvaktene var en nær venn av mennesker som ville drepe ham.

Journalisten møter Osuna hjemme i leiligheten i Bogotá, Colombias hovedstad.

– Det er fint om du ikke tar bilder ut av vinduet. Da er det lett å finne ut hvor jeg bor, sier han.

Osuna har siden 2005 blitt truet på livet på grunn av arbeidet sitt. Akkurat nå er han utenfor umiddelbar fare og har det behagelig, forteller han, men det skal ikke mer enn én telefonsamtale til før hele tilværelsen blir snudd på hodet igjen.

En bølge av drap

Årsaken til trusselsituasjonen Osuna står i, ligger over 20 år tilbake. På slutten 90-tallet og tidlig 2000-tall stod paramilitarismen sterkt i Colombia, og en bølge av drap og kidnappinger skylte over landet. Det var særlig i rurale strøk de paramilitære stod sterkt.

Langs grensen til Venezuela i fylket Norte de Santander hadde AUC (Autodefensas Unidas de Colombia) sementert makten sin, og gruppen hadde kontakter både hos lokale myndigheter og inne i det colombianske militæret.

Den høyrevridde, paramilitære gruppen har røtter fra 80-tallet, da lokale militser ble opprettet av landeiere og narkobaroner, for å sloss mot kommunistgeriljaene Farc og ELN. Kidnappinger, narkotikavirksomhet og henrettelser stod på agendaen for gruppen, som også er kjent for å ha utført drap basert på lister over mennesker som kunne stå i ledtog med geriljaene.

– I de fleste tilfellene var det løgn at personene var involvert med geriljaene. De paramilitære gruppene lagde lister selv, samtidig som de fikk lister fra folk hos lokale myndigheter, og så drepte de menneskene på den listen, sier Osuna.

Under årene der AUC ekspanderte ble det kun i Norte de Santander begått dobbelt så mange drap som i resten av landet til sammen.

– Det var en massakre.

Skjulte lik

Daværende president Alvaro Uribe startet imidlertid fredssamtaler med AUC i 2003. I bytte mot relativt lave straffer skulle de paramilitæres forbrytelser tilstås og belyses, og våpnene skulle legges ned.

Det var i kjølvannet av de fullførte forhandlingene Osuna begynte på et prosjekt i avisen Semana. De ønsket å fortelle historiene til ofrene for paramilitarismen i Norte de Santander, og gikk gjennom intervjuer myndighetene hadde gjort med de demobiliserte paramilitære.

– Vi sammenlignet intervjuer med ofres vitneutsagn. Blant historiene jeg samlet inn var fortellingen om hvordan de paramilitære, under fredsprosessen, begynte å lage krematorieovner for å fjerne ofrene sine og dermed bevis på forbrytelser, sier Osuna.

Fredsforhandlingene endte med at det ble gitt statlig støtte til demobiliserte paramilitære som vitnet. De som var involvert, men ikke organisert i gruppene, risikerte samme straff for forbrytelser som en hvilken som helst annen person.

– Dermed fikk flere involverte behov for å gjemme unna kroppene til drepte. Det kom en ordre fra toppen av AUC om å gjemme drapsofre for å skape et godt klima under forhandlingene.

Ovnene

Resultatet var en makaber praksis der de paramilitære bygget krematorieovner hvor de brente ofrene sine. Flere steder ble kropper gravd opp fra grunne graver og brent, mens paramilitære grupper andre steder i landet sendte kropper til Norte de Santander for å forsvinne, sier Osuna.

– Modige folk hos påtalemyndighetene ønsket nemlig å utføre utgravninger for å finne levninger. Flere av dem ble drept, eller erstattet av folk som var vennligere innstilt til de paramilitære, sier han.

Påtalemyndighetene har dokumentert at over 560 personer ble brent i de paramilitæres ovner, men ifølge Osuna kan det ha vært snakk om mer enn det dobbelt.

Kun i år 2000 stod AUC for massakrer og drap på nærmere 2000 mennesker.

Truet til stillhet

Osuna forteller at de første undersøkelsene han gjorde for avisen Semana, like etter fredsprossen, kun resulterte i én artikkel. Det var ingen av familiene til ofrene som ville snakke om opplevelsene sine, og rundt om i fylket var det helt stille.

– Dette var en forbrytelse begått av paramilitære i samarbeid med myndighetspersoner og medlemmer av militæret. Skalaen på forbrytelsene er så store at hvis det internasjonale samfunnet hadde visst om dette, så ville fredsprosessen ha falt sammen, sier han.

Selv om AUC den gangen ble demobilisert er paramilitarismen stadig til stede i områdene, og Osuna forteller at familier fortsatt må forholde seg til trusselen om hevn dersom de skulle snakke. Når også flere myndighetspersoner tjener på å holde informasjon skjult, er det ikke klima for å snakke, sier han.

Fem års research

Osuna klarte ikke å legge fra seg grusomhetene som hadde skjedd i Norde de Santander. At det kun var uttalelser fra tidligere paramilitære som hadde kommet frem, gjorde at han følte han sviktet ofrene.

– Jeg ble trist og følte at en stor del av historien ikke var blitt fortalt. Jeg lovte meg selv å dra tilbake for å undersøke mer.

Og det gjorde han. Osuna bestemte seg for å lage et stort journalistisk prosjekt som etter fem års undersøkelser resulterte i boken «Fortell meg om ilden», og boken «Askebrev» som Osuna ga ut i fjor høst.

– Jeg reiste rundt i Norte de Santander i fem år for å skrive historien. Men alle folka var stille og ville ikke prate. Til slutt fant jeg frem historier fra familier, og alt bare vokste. Da bestemte jeg meg for å skrive en bok, en slags politisk uttalelse, om at Colombia må reise seg og forstå dimensjonen av disse grusomme forbrytelsene, sier Osuna.

Til å begynne med forstod han ikke at undersøkelsene var farlig. At det var friksjon under fredsprosessen var en ting, men paramilitære grupper hadde fortsatt mye makt i områdene, og det var vanskelig å få informasjon fra de lokale påtalemyndighetene. Jo mer Osuna undersøkte, jo flere personer fra politiet og militæret viste seg å være involvert i å skjule informasjon.

Plutselig forstod han hvor stor risiko familiene til de etterlatte stod overfor. Han ble også smertelig klar over hvor farlig situasjonen var for ham selv.

– Hun var bare et barn

Den første boka til Osuna er historien om krematorieovnene i Norte de Santander, blant annet fortalt i førsteperson av tre av ofrene. Alt av kilder og ofrenes familier er anonyme i boka på grunn av risikoen, som fortsatt ligger som en ekkel eim i området, forteller han.

– Uten å anonymisere hadde det vært umulig å få vite om forbrytelsene som er begått. Jeg er egentlig heldig som fikk tak i all informasjonen.

Risikoen for at familiemedlemmer av ofrene blir drept er stor dersom de paramilitære vet hvem de er, sier Osuna. Terskelen for å drepe har vært lav tidligere, og det er ikke gitt at de bryr seg om de har riktig informasjon heller, sier han.

– De begynte å drepe folk de bare mistenkte var involvert i geriljagrupper. Hun ene jeg portretterer i boka ble mishandlet og drept da hun var 17 år. Hun var bare et barn. Da jeg startet denne etterforskningen behandlet myndighetene familiene til ofrene som om de var gale. Tingene de fortalte var så forferdelige at offentligheten trodde dette var fantasier.

De paramilitære begikk så mange drap at selv latin-amerikanske land med militærdiktaturer har hatt færre ofre enn det lengstlevende demokratiet i Latin-Amerika, Colombia, sier Osuna.

Truet på livet

Da den første boka nærmet seg utgivelse, var Osuna nok en gang på reise til Norte de Santander. Han gledet seg over å skulle fortelle en historie som frem til da hadde blitt aktivt motarbeidet og sensurert. Plutselig fikk han en telefon fra naboer.

Leiligheten hans i Bogotá brant.

– Det viste seg at det var de paramilitære som hadde satt fyr på den. De visste ikke at jeg ikke var hjemme.

Osuna hadde nettopp gjort et intervju med en familie i et område med tung paramilitær tilstedeværelse, og nå viste det seg at undersøkelsene hans hadde enorme konsekvenser for ham.

– Jeg fikk beskyttelse fra det nasjonale beskyttelsesprogrammet. Jeg måtte ha beskyttelse.

I flere år har han nå mottatt trusler, familien hans har mottatt trusler og til tider har han gått med skuddsikker vest og blitt eskortert av to væpnede vakter i skuddsikker bil. Han har flere ganger fått beskjed om at han skal drepes, og ved noen anledninger har han måtte flytte etter at mystiske menn har møtt opp utenfor leiligheter han har bodd i og spurt etter han.

Osuna forteller at situasjonen fortsatt er risikabel å snakke om. Siden han begynte å skrive om saken tilbake i 2005 har han alltid beveget seg nær grensen av å trenge beskyttelse. En beskyttelse han ikke ønsker.

– Jeg er journalist og jeg hater beskyttelse. Det ødelegger forholdet til virkeligheten. Folk føler seg ikke frie til å snakke med deg når du har med deg to folk med masse våpen.

Beskyttelse eller overvåkning

Det statlige programmet som er rullet ut for å beskytte blant annet journalister heter Unidad Nacional de Proteccion (UNP). Måten beskyttelsen skjer på er ikke uproblematisk, sier Osuna. Journalisten har vært i kontakt med den colombianske presse- og ytringsfrihetsstiftelsen FLIP, som også er kritiske til programmet, og mener det fører til sensur av journalister.

– Flere organisasjoner har tidligere kunnet vise til at beskyttelsen også er en måte å stilne journalister på, og å kunne overvåke dem.

Osuna blir usikker når han snakker om beskyttelsen, og tenker seg nøye om før han forklarer at noen temaer knyttet til beskyttelsen er svært delikate. Han sier at han likevel vil fortelle noe.

Nær venn av paramilitære

– En av personene som var en del av det teamet som skulle beskytte meg her i Bogotá var tidligere i hæren. Der var han nær venn med en av de paramilitære som jeg har omtalt i boken min, forteller Osuna.

Soldaten Osuna omtalte i boken, var i den colombianske hæren før han ble paramilitær. Han vitnet under fredsprosessen, sonet straffen sin, men ble drept da han kom ut av fengsel.

– Så tilbyr myndighetene meg beskyttelse av en nær venn av gruppen som har truet meg.

– Hvorfor vil du drepe meg?

– Du mener UNP brukes til overvåking?

– Det er veldig vanskelig å forsvare at myndighetene sender folk til å beskytte deg, som er venner med de som vil drepe deg.

Han ler og forklarer at han har spurt myndighetene om svar, men at han ikke har fått noen, og at han ikke ønsker å bli beskyttet av folk med relasjoner til forbrytelsene han har skrevet om.

– Da føler jeg meg jo mindre beskyttet enn hva jeg gjør alene. Det siste året har jeg forsøkt å være forsiktig og klare meg selv.

Journalisten har ikke lyktes å få noen uttalelse fra UNP om Osunas situasjon, men ifølge ham selv ønsker de at han til enhver tid skal ha med seg en telefon og en skuddsikker vest som de har gitt ham.

Mental helse

At myndighetspersoner i Colombia benytter deler av forvaltningen til å overvåke journalister, sosiale ledere og meningsmotstandere er noe flere av Journalistens kilder i Colombia forteller om. Osuna er av samme oppfatning, men sier at det stort sett koker ned til straffrihet.

– Det er forferdelig. Foreldrene mine har til og med mottatt trusler. Når alt kommer til alt er det et mønster av voldsutøvelse mot meg. Men myndighetene løser ikke saken. Journalister trenger ikke beskyttelse, vi trenger rettferdighet.

Dersom myndighetene virkelig ønsket å finne ut av hvem som ringer, hvem som truer familie og venner, så hadde de klart det, sier han. Og da hadde Osuna også kunne jobbet normalt.

– Men å jobbe ledsaget av folk med våpen som beskytter deg, men kanskje også overvåker deg, det er ikke så lett. Det er heller ikke bra for den mentale helsen.

Det finnes ikke nok vilje fra colombianske myndigheter til å løse problemet med trusler mot presse- og ytringsfrihet, ifølge Osuna. Den eneste løsningen nå er å plassere våpen i nærheten av de som blir truet.

– De etterforsker lite. Jeg har til og med gitt dem bilnummeret på de som var utenfor og spurte etter meg, men de tar dem ikke. Jeg har snakket med påtalemyndighetene så utrolig mange ganger.

På spørsmål om det kan være et byråkratisk problem, som ikke nødvendigvis er på grunn av bevisste prioriteringer, svarer Osuna at tregheten i systemet kun er én ting.

– Jeg er helt sikker på at det er posisjoner i forvaltningen som fortsatt har nære tilknytninger til de paramilitære. Det er ikke snakk om uhell eller tilfeldigheter at dette skjer her i Colombia. Det henger sammen, og til slutt handler det om straffrihet.

Sannheten er en risiko

Osuna elsker jobben sin og gjentar gang på gang at han ikke er et offer, selv om noen ønsker å drepe han. Han er journalist fordi han elsker journalistikk, sier han.

– Å slutte hadde vært å drepe en del av meg selv. Det er det viktigste i livet mitt. Jeg håper folk som leser disse historiene tenker seg om, slik at dette aldri kan skje igjen.

Han sier han er skuffet over at colombianere i byene ikke bryr seg nok om konfliktene i landet, at de er slitne, og at så lenge det ikke skjer i byene går det greit.

– Virkeligheten er at sensur og vold er nær oss. De brant leiligheten min i hovedstaden, og ingen er blitt straffet. Jeg er litt sint på det. Journalistikk er viktig for å forandre ting her, og jeg tror journalistikken har en hensikt. Hvis man sier sannheten, så tar man en risiko. Uansett hva sannheten er, sier han.

Konstant frykt

Sikkerhetssituasjonen til Osuna avhenger nå av ting som er utenfor hans kontroll. Når Journalisten møter ham, jobber han med å organisere en litteraturfestival som ikke er knyttet til de paramilitære.

Han sier han håper landets nye og første venstreorienterte president, Gustavo Petro, kan bidra til at ting endrer seg og det blir bedre vilkår for pressen i landet. Akkurat nå føler Osuna seg relativt trygg.

– Men det er vanskelig. En ting er hva jeg føler og en annen ting er virkeligheten. Noe jeg har lært er at et fredelig liv bare er det på overflaten. Det er sårbart. Bare en liten ting kan skje før man mister fullstendig roen. Det er som porselen, sier han.

– Er du redd nå?

– Frykt er ikke noe du kan fjerne når den allerede har kommet. Det er ingen magisk måte å møte frykten på. Det verste er at frykten ikke bare varer en liten stund, og frykt paralyserer deg.

Han nevner den colombianske journalisten Claudia Julieta Duque, som i rundt 10 år ble truet på grunn av sitt arbeid. Den kolombianske høyesteretten slo nylig fast at regjeringen var medskyldig i uretten og den psykologiske torturen som ble begått mot Duque og hennes familien.

– Frykten sitter der i mange år. Det verste er konsekvensen av at den volden varer. En ting er å være redd i en måneds tid, og så kan man dra fra de farlige områdene. Men når frykten varer i mange år har det konsekvenser for den mentale helsen din, og selvsagt resten av helsen din også.

– Nå har jeg håp

Akkurat nå er Osuna glad. I fjor sommer var han ferdig med sin andre bok om krematorieovnene i Norte de Santander. «Askebrev» ble til etter at en kvinne tok kontakt med ham. Hun fortalte at hun fortsatt hadde bortgjemte brev, som en paramilitær hadde skrevet til henne da hun var liten.

– Det er brev mellom en AUC-soldat og en liten jente som bor i Juan Frio i Norte de Santander. Det er en slags kjærlighetshistorie. Boken svarer litt på angrepene mot meg, den er journalistisk, men samtidig prøver jeg å vise menneskeligheten til disse folka som stod bak forbrytelsene.

Han sier han føler seg fri, men at han på grunn av truslene ikke kan ta avgjørelser for fremtiden. Alt må løses dag for dag. Det er ikke den beste måten å leve på, men det er den han har, sier han.

– Dypt inne i sjela er det noe som sier at det alltid kan skje noe. Ting kan endres raskt, og jeg må leve livet som om hver dag er den siste. Men nå har jeg mye håp for endring i Colombia. Det har vært nesten 30 år med regjeringer som har bindinger til narkotikakarteller og paramilitære grupper. Jeg tror kanskje vi kan begynne å skrive nye ting. Det er kanskje bare et håp, men håp er bra.

Nekter å dra fra Colombia

Osuna har de siste årene fått flere tilbud fra ulike organisasjoner om å forlate landet i perioder. Ved én anledning benyttet han seg av tilbudet. I en måned han nesten virker å skamme seg over, oppholdt han seg i Montreal. Han sier at alle de grusomme historiene han måtte høre fra etterlatte ble for mye, sammen med truslene.

– Kommer du til å dra fra landet igjen?

– Jeg nekter å dra fra Colombia. Det eneste jeg har gjort er å gjøre jobben min. Jeg er stolt over jobben min. De som burde dra fra Colombia er de som prøver å sensurere meg, de som prøver å drepe meg. Men hver dag må jeg jo ta stilling til om jeg burde dra.

Den viktigste grunnen til at han ikke vil dra, er at han siden første dag med de etterlatte i Norte de Santander har følt seg knyttet til ofrenes familier, forteller Osuna. Han føler hans skjebne er sterkt knyttet til dem.

– Jeg må møte den samme frykten som de har møtt. Jeg lovte meg selv at de ikke skulle være alene, og å sloss for å vise samfunnet hvor store disse forbrytelsene var. Jeg tror på det engasjementet mitt. Ofrenes familier ble venner av meg. På en måte har vi funnet en måte å møte virkeligheten på sammen.

Journalistens-reportasjereise til Colombia er delvis finansiert av Stiftelsen Fritt Ord.

LES OGSÅ:

I skyggen av Pablo Escobar