Kommentar:

Er saktejournalistikk løsningen for Samtiden? Og går det litt for fort i Dagsavisen?
Er saktejournalistikk løsningen for Samtiden? Og går det litt for fort i Dagsavisen?

Noen tanker om pressestøtte, dametruser og saktejournalistikk

Det er kanskje ikke en opplagt rød tråd mellom de tre tingene, men heng med.

Publisert Sist oppdatert
  • Dette er en kommentar skrevet av redaksjonen. Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Fredag kom nyheten om at Medier og Ledelse har kjøpt Samtiden. Selv om det litt pussige medieselskapet til Magne Lerø - og pussig må her leses som annerledes, og ikke som kritikk - har publikasjoner som dekker kulturlivet fra før, fremstår dette kanskje ikke som den mest opplagte kjøperen av det 130 år gamle tidsskriftet. Et tidsskrift som kan nevne Knut Hamsun, Arne Garborg og Alexander Kielland som tidligere bidragsytere.

Om ikke svaret, så i hvert fall ett av svarene på hvorfor Lerø ble den nye eieren, finner vi muligens i nest siste avsnitt i den forholdsvis ordrike pressemeldingen som ble sendt ut fredag morgen. Fra og med 4. april skal Samtiden, som frem til nå har kommet ut kvartalsvis på papir, starte med en digital ukeavis.

Sette dagsorden

Hvorfor det, kan man kanskje spørre? Ifølge pressemeldingen handler det om at Samtiden i større grad skal sette dagsorden og komme høyere opp i lesernes bevissthet, noe som helt sikkert er riktig. Men kanskje handler det også om pressestøtte.

Forsider på Samtidens papirutgave.
Forsider på Samtidens papirutgave.

Magne Lerø kan pressestøtte. Dagens Perspektiv, den digitale dagsavisen for ledere som han etablerte i 2015, er i ulike sammenhenger blitt beskyldt for å være en konstruksjon for å få støtte. Men avisen holder fremdeles koken og fikk i fjor drøyt 4,4 millioner kroner fra Medietilsynet.

Blir Samtiden en ukeavis, vanker det også mest sannsynlig mer støtte der i huset. Som tidsskrift får Samtiden støtte fra Kulturrådet. I fjor utgjorde det 800.000 kroner. Hva avisen kan få i pressestøtte som ukeavis, vil i hovedsak være avhengig av opplagstallet.

Ifølge Store norske leksikon har Samtiden i dag et opplag på cirka 4.000. Disse vil sikkert få digital tilgang. Hvor mange nye som kommer til vil være avhengig av både pris og kvalitet, men det er grunn til å tro at den nye eieren mener at det er potensial for å nå flere.

  • OPPDATERING: I et intervju med Klassekampen sier Lerø at de ikke har noen planler om å søke om pressestøtte.

Saktere journalistikk

Nå er det ikke så mange ukeaviser å sammenligne med, men Dag og Tid fikk i fjor 5,75 millioner kroner i pressestøtte, med et opplag på cirka 13.400. Siden Dag og Tid er en nynorsk-publikasjon vil satsen være litt høyere for dem. Og så høyt blir nok ikke opplaget med det aller første. Men ser vi mot Morgenbladet, som har et opplag på nesten 30.000, kan vi konkludere med at det i hvert fall er en viss interesse for en mer intellektuell tilnærming til journalistikken.

Kanskje også en saktere form for journalistikk.

I pressemeldingen sier Lerø at hans nye publikasjon bør hente inspirasjon fra «delayed gratification»-journalistikken, og selv om han ikke sier det direkte, kanskje la seg inspirerer av det britiske magasinet med samme navn - Delayed Gratification, som omtaler seg selv som verdens første slow journalism magazine. En interessant tanke. Vi trenger redaktører og journalister som bruker litt mer tid på å tenke igjennom sine valg, uten at det nødvendigvis må gå så sakte.

Gikk litt fort?

Det er nå vi skal snakke om dametruser. Tidligere denne uka publiserte Dagsavisen artikkelen «Hva er greia med den lille «lommen» i dameundertøyet?»

Artikkelen fikk sine dose utskjelling i sosiale medier. Ikke først og fremst for innholdet, men at det var Dagsavisen som hadde publisert den. Leserne forventet noe annet fra den kanten. De forventet at de nesten 35 millioner kronene avisen får i pressestøtte, kan bidra til at man ikke trenger å tenke så mye på å lage saker som ikke har noen annen misjon enn å få klikk.

Sjefredaktør Eirik Hoff Lysholm var ute og forsvarte publiseringen, blant annet med å peke på at dette utgjorde en liten del av journalistikken Dagsavisen leverer, men saken var nå likevel publisert. Og en journalist hadde brukt tid på å lage den.

Folk er nysgjerrige på det meste, og en klikkvinner mens jeg jobbet i Klikk.no, var artikler om hvordan steike kjøttdeig og hvilken vei man skal henge dorullen på veggen. Vi fikk klikk. Masse klikk. Derfor ble artiklene også løftet fram igjen gang på gang. Men klikk var også det som finansierte den journalistikken.

Noen forveninger

All journalistikk trenger ikke å være viktig. Heller ikke journalistikk i pressestøttede publikasjoner.

Og det noen anser som underholdning, mener andre er fordummende. De fleste som leser Dagsavisen går nok heller ikke rundt og tenker på hvor mye avisen får i støtte, men de har likevel noen forventninger.

Dagsavisen er en av de største mottakerne av støtte. Selv om vi nå har en regjering som er mer positiv til pressestøtte enn den forrige, er ordningen utsatt. På et tidspunkt kommer det et regjeringsskifte. De som får mest, blir ofte de som må gi fra seg mest når nye aktører kommer til – eller hvis politikerne ønsker å vri på støtten, for eksempel at lokalavisene skal få mer.

Da trenger man andre inntekter. Og klikk gir annonsevisninger. Men jeg tror likevel ikke løsningen for Dagsavisen er flere saker om dametruser.

Samtiden vil nok aldri bli noen stor trussel for Dagsavisen, uansett hva den får i støtte eller hvor stort opplaget blir. Dametruser, derimot, ville jeg vært mer bekymret for.

Powered by Labrador CMS