Debatt:

Professor i statsvitenskap, Kjell Arne Røvik, reagerer på at Oslo-medier ikke omtaler utredninga av Nord-Norgebanen, noe han mener er et symptom på noe større. Arkivfoto: Lise Åserud / NTB scanpix
Professor i statsvitenskap, Kjell Arne Røvik, reagerer på at Oslo-medier ikke omtaler utredninga av Nord-Norgebanen, noe han mener er et symptom på noe større. Arkivfoto: Lise Åserud / NTB scanpix

Nord-Norgebanen:
Hvorfor denne øredøvende tausheten fra hovedstads- mediene om en av landsdelens største saker?

Professor reagerer på «hovedstadsoffentligheten».

Publisert   Sist oppdatert

1. juli kom Jernbanedirektoratets utredning om Nord-Norgebanen. Den vil koste over 100 milliarder kroner, og vil binde Nord-Norge sammen med resten av landet. Det står om intet mindre enn det største samferdselsprosjekt i landsdelens historie. Saken har derfor skapt enorm debatt i Nord-Norge. Det er publisert over 200 artikler, kommentarer og leserbrev i nordnorske aviser i forbindelse med lanseringen av utredningen.

Men fra hovedstaden har det vært helt stille. Fagbladet Journalisten har undersøkt - og finner at verken VG, Dagbladet, NTB, Dagens Næringsliv eller Aftenposten har laget en eneste sak om Nord-Norgebanen fra 1. til 12. juli.

Symptom på noe større

Hvorfor denne øredøvende tausheten fra hovedstadsmediene om en av landsdelens største saker gjennom tidene? Konspirasjonshypotesen er at mediene i Oslo bevisst tier saken i hjel, fordi man frykter konkurranse om ytterst knappe jernbanemidler. Det er sannsynligvis en dårlig hypotese helt uten forklaringskraft.

Det er en offentlighet bestående av en krets av hovedstadsbaserte meningsdannere som sirkulerer i et relativt lukket kretsløp.

Loddes det derimot dypere, ser man hvordan tausheten er et symptom på noe større, nemlig en relativt innkapslet norsk hovedstadsoffentlighet. Det er en offentlighet bestående av en krets av hovedstadsbaserte meningsdannere som sirkulerer i et relativt lukket kretsløp.

Aktørene kommer fra forskjellige institusjoner – som politikk, forvaltning, forskning, interesseorganisasjoner, næringslivet – og ikke minst fra media selv.

Her er også en relativt ny og meget synlig gruppe, nemlig tenketankene (særlig Civita og Agenda) – samt aktører vi kan kalle «singulære gjengangere», som taleføre kunstnere, artister og forfattere.

Få utenfra slipper inn

Fellesnevneren for aktørene i kretsløpet er deres base i hovedstaden. Relativt få utenfra slipper inn. En særs viktig manesje for hovedstadsoffentligheten er Dagsnytt 18.

Fagbladet Journalisten sjekket i 2014 hvem som får adgang som deltakere til dette landets aller viktigste meningsdannende program. De konkluderte med at «Oslo-dominansen er total i Dagsnytt 18».

Professor i statsvitenskap, Kjell Arne Røvik. Foto: Privat
Professor i statsvitenskap, Kjell Arne Røvik. Foto: Privat

Folk fra ulike medier er særs hyppige gjester. Alle de ni første på listen over mediebedrifter med hyppigst deltakelse i programmet var hjemmehørende i hovedstaden. Først på tiendeplass kom et «utenbys» mediehus - Bergens Tidende.

Et vesentlig kjennetegn ved hovedstadsoffentligheten er en betydelig re-sirkulering av de hovedstadsbaserte aktører. Det betyr gjerne også gjentakelser av meninger og standpunkter. Det forsterker to andre kjennetegn ved denne offentlighetens modus operandi, nemlig selvreferering og innkapsling.

Med «selvreferering» menes at aktørene som inngår i kretsløpet ofte «ordner det meste» selv. Man setter dagsorden, møter, refererer og utveksle meninger med hverandre – og kan holde det gående uten å i særlig grad måtte inkludere aktører med tilhold utenfor kretsløpet. Med andre ord, en slags perpetuum mobile der man er selvgående og selvforsynt med aktører, kunnskaper og meninger.

Oslo-debatter blir nasjonale

Hovedstadsoffentlighetens debatter kan være nokså sikker på å bli kringkastet til resten av landet fra en eller flere Osloredaksjoner. Dermed er man ofte også nokså automatisk sikret stempel og status som «nasjonal debatt» - noe som angår hele landet.

Den norske hovedstadsoffentligheten preges av sine stadig dårligere lytteposter utover mot resten av landet. For eksempel har hovedstadsavisene for lengst lagt ned sine distriktskontor (med noen ytterst få hederlige unntak).

Derfor, blant annet, er Osloredaksjonene jevnt over sannsynligvis langt dårligere informert om det som foregår i det rurale Norge i dag enn de var for 25 år siden. Det kommer blant annet til uttrykk i relativt få, ofte kunnskapstynne og gjerne karikerende fremstillinger av trender, vilkår og liv som leves i distanse fra hovedstadsoffentligheten.

Sannsynligvis er denne selvrefererende - og langt på vei også nokså selvfornøyde og lukkede hovedstadsoffentligheten et viktig bakteppe og stimulans for den særdeles kraftfulle ny-mobiliseringen av sentrum-periferi - dimensjonen i norsk politikk, den som blant annet kommer til uttrykk i voksende rural forbannelse og som sender Senterpartiet til himmels på alle politiske meningsmålinger.